På Vestlandet hører det derimot med til sjeldenhetene at det lukter liflig av svineribbe, her er det pinnekjøttet som dominerer statistikken.
Eksklusiv råvare
Før i tiden var svineribbe noe av det mest eksklusive du kunne få. Jo fetere, jo bedre. Dagens "radmagre" griser hadde nok blitt satt på gjøstien til året etter.
Grisen har vært en del av norsk kultur gjennom flere tusen år. Den hadde også sin plass i norrøn mytologi. I Åsgård blir grisen Særimne slaktet og spist hver eneste kveld, for så å våkne like hel neste morgen. Grisen spilte også en sentral rolle i vinterblotet, den førkristne tidens julefeiring.
En av de eldste nedtegnede oppskriftene på svineribbe finner vi i Christopher Hammers Norske Kogebok fra 1793. Den er faktisk mer avansert enn dagens tilberedning: Grillet svineribbe penslet med egg, fløte, hvetebrødsmuler og eventuelt krydder servert med kirsebærsaus!
Men det var ingen enkel sak å tilberede svineribbe. I riktig gamle dager kokte man hele måltidet i én og samme gryte over åpen ild. Først på midten av 1800-tallet ble det vanlig med støpejernskomfyr, og juleribba slik vi kjenner den i dag kan spores tilbake til denne viktige mathistoriske begivenheten.
Flere typer
Det er tre ulike typer juleribbe: tynnribbe, midtribbe og familieribbe. Tynnribbe uten kotelettkam er den klassiske formen. Midtribbe er tynnribbe der kotelettkammen ikke er skåret fra. Fjerner vi ryggbenet fra kotelettkammen får vi familieribbe.
Familieribba er flatere enn midtribba og dermed lettere å tilberede. Til tross for at familieribbe er et relativt nytt begrep, er det den som selger best.
Best svor får du for øvrig på den feteste ribba, helt uavhengig av type. Et godt fettlag ble tidligere regnet som helt nødvendig for å få skikkelig sprø svor. I dag har vi imidlertid lært oss en del triks for å får sprø svor, også på mindre fet ribbe.