New Zealand, eller Aoteatroa som landet heter på de maorienes språk, er like langt som Sverige og aldri bredere enn der Norge er som bredest. Landet er delt i to fjellfylte øyer, mens nordøya består av tropisk regnskog, fjell og strender slik vi kan se det i filmer som The Piano, domineres sørøya av alpekjeden som danner en mektig bakgrunn i Ringenes Herre-filmene. Denne delen av New Zealand ligner en del på Norge med snø på fjelltoppene, isbreer og fjordlandskap. På den vulkanske nordøya er det imidlertid aldri vinter.

Vanntemperaturene og artsrikdommen i havet varierer på samme måte fra nord til sør. Overalt er det godt med innsjøer og vassdrag hvor det foregår fiske. Historisk sett har maoriene hentet føden fra vann, og fisk er den dag i dag en viktig ingrediens i New Zealands gastronomi.

Ettersom de fleste new zealandere er av britisk opphav innebærer det til hverdags et kosthold bestående av hovedsakelig fish'n chips, i all tenkelige og utenkelige former. Det er i alle fall førsteinntrykket og det de fleste taxisjåfører svarer når jeg spør om deres favorittrett.

Gjennom nesten hundre år frem til 1970-tallet ble den new zealandske velstanden bygd på eksport av store mengder ull, kjøtt, smør og ost til England. I det England trådte inn i EU, havnet New Zealand i en dyp økonomisk krise. New Zealands varer ble belagt med straffetoll og lønnsomheten falt dramatisk for kjøttindustrien. Befolkningen som i stor grad syslet med sauer, trengte nye virksomhetsområder for å livnære seg. Flere jordbrukere besluttet seg for å prøve vindyrking, en næring som frem til da hadde vært forbeholdt innvandrere fra Italia og Balkan. De hadde helt siden begynnnelsen av 1800-tallet dyrket vindruer, mest for eget bruk.

På begynnelsen av 1980-tallet kom vineksporten igang, og da med sauvignon blanc fra Marlborough. Som jo er blitt landets vinvarmerke. Stadig flere ble lokket til vinindustrien og landets myndigheter ga støtte for å øke satsingen på de etterspurte vinene av chardonnay, sauvignon blanc og riesling. Etter at Oz Clarke ti år senere skrev at landets sauvignon blanc ikke bare var bedre enn den franske, men også best i hele verden, tok det helt av.

New Zealands vindyrkere er dyktige i det de har lært seg, og deres erfaringer er langt fra det som kan kalles medfødt eller nedarvet. Fortsatt er det første generasjon som gjør så vel alle feil som framskritt. I løpet av kort tid har noen hundre hektar økt til flere titusener, og det dyrkete arealet fortsetter å øke. Overraskende nok er det høy kvalitet som styrer ekspansjon og utviklingen. Derfor kan man ennå treffe på mennesker som er mer opptatt av å utvikle produktet sitt enn av å selge det. Det skaper en stor interesse for vin, også i kombinasjon med mat som bidrar positivt til landets opprinnelig rustikke og overfylte tallerkener.

Det er nettopp påvirkingen utenfra som kjennetegner New Zealands nåværende matkultur. Maorienes tradisjonelle hangi, der kjøtt, rotfrukter og grønnsaker pakkes inn i løvverk og legges ned blant oppvarmete steiner (en ovn som kalles umi) er utviklet videre og har fått følge av europeiske, asiatiske og amerikanske matlagingstradisjoner. Resultatet er en kjøkkenfilosofi som innimellom er den reneste lykke, mens den andre ganger skaper flere spørsmålstegn enn svar.

En av de som forlot New Zealand og reiste rundt i verden på 1970-tallet, var Tony Adcock som driver den velrenommerte fiskerestauranten Harbourside i Auckland. Han forteller at han som ung og sorgløs forsørget seg ved å jobbe som kokk rundt i Europa. Matinspirasjonen hentet han først og fremst i Italia og Frankrike, men han rakk også en avstikker til Lappland. Når jeg spør om hvor han i dag henter sin inspirasjon, svarer han etter en stunds betenkning:

- Jeg behøver ikke dra lengre enn til Australia. All ære for Paris, men matlagingen er faktisk mye mer spennende i Sydney for tiden.

Det var den kvelden at jeg for alvor ble glad i New Zealands viner. Inntil da syntes jeg at de var ok, men ikke mer. Nå falt alle puslebitene på plass. New Zealand er en fremragende produsent av kvalitetsvin. Dilemmaet er bare at de beholder de beste vinene for seg selv og eksporterer det som i nordlige vinspalter i beste fall kan kalles "prisgunstig".

Det samme gjelder for maten. En tallerken fish n' chips servert i et skur på fiskmarkedet høres kanskje ikke veldig opphissende ut, men når poteten er sprø og fisken nyfanget, er livet godt å leve.

Råvarekvaliteten skaper forskjellen, og det er nettopp råvarene som gjør New Zealandtil et interessant matland. Enten det dreier seg om skalldyr, fisk, lam, svin, okse, gulrøtter eller den søte poteten, kumara.

Tekst og foto: Marcus S. Andersson