I auksjon nr 100 nådde 22 deltakende kaffer 85 poeng eller mer (av 100) og gikk til nettauksjon. 4 fikk mer enn 90 poeng og derved høyeste betegnelse, Presidential Award. Vinneren med 28 sekker oppnådde ca 200 kr per kilo før kaffen er brent. Tilsvarende oppnådde vinnerkaffen fra Burundi drøye 600 kroner pr kilo, men det er altså før brenneriet og kaffebaren skal ha sitt.
I den store sammenhengen er kanskje ikke en stor gevinst en gang i året noe som løser langsiktige problemer for småfarmere. Men det har hjulpet mange langt på vei. Den kortsiktige gevinsten ligger selvfølgelig i å få betalt opp mot 10 ganger så mye som eksempelvis Fair Trade.
Å komme på vinnerlisten har andre fordeler. Det betyr en snarvei ut av anonymitet, som igjen åpner mulighet for direktehandel mellom farmer og mikro- eller småbrennerier. Det betyr også en vesensforskjell i antall mellomledd og ofte langsiktige avtaler mellom kjøper og selger basert på kvalitet og derved høyere pris.
Det at man har vært CoE-vinner er selvfølgelig ingen garanti for evig kvalitet. Men det betyr en form for garanti at dette er en farmer som vet, vil og kan og derved en det er lurt å følge med på. Det er det nå noen tusen små farmer rundt om i verden som nyter godt av.
De som ikke er vinnere ønsker å bli vinnere og vil gjerne vite hva som skal til for å bli akkurat det. I noen tilfeller snakker farmerne ganske enkelt med hverandre, men i mange tilfeller blir kunnskapene fra vinnerne bearbeidet systematisk og overført til alle farmere via media, leverandører, bransjeorganisasjoner og landbruksskoler slik at all kvalitet i landet hever seg.
Slik bedømmes Cup of Excellence-kaffen
Alle som vil kan delta i de nasjonale konkurransene, men for å redusere faren for korrupsjon må alle på forhånd sende sitt kaffeparti til et bestemt lukket, låst og bevoktet lager. Her blir partiet registrert, anonymisert og kodet. Det har vært opptil 1000 deltakere i en konkurranse og de kvantaene som sendes inn har variert fra 15 til 100 sekker à 60 kilo fra hver.
Når kaffesekkene er på plass, rykker en nasjonal jury inn og bedømmer i flere runder. Først på farge, størrelse og om alle bønner er hele og uskadde. Basert på dette faller mange ut. Så gjøres en grov prøvesmaking av en nasjonal jury etter gitte kriterier og en 100-poengskala. De som passerer minstemålet går til den store internasjonale finalen. De som faller ut, selger kaffen sin til best mulig pris.
Normalt står det nå igjen alt fra 60 til 100 edle kaffer som skal bedømmes fram mot berømmelse og auksjonspriser som er på det mangedoble av verdensmarkedssnittet. En jury av veltrente tunger og neser på 24 personer med 4 observatører plukkes ut og settes sammen basert på anerkjente sensoriske evner og internasjonal kvalitetsforståelse.
Etter én dags trening og kalibrering smakes det, lenge og intenst. Alle kaffeprøver er igjen anonymisert og kodet, brent, formalt og kontrollert slik at alt skal være identisk, bortsett den enkelte kaffes særpreg som skal bedømmes sensorisk etter identiske prosedyrer.
Så slipper dommerne til med sine dommerskjemaer og cupping-skjeer. Fra nå av er det pålagt taushet og anonymisert kroppsspråk. Det er summen av de individuelle bedømmelser som skal lede fram til de utvalgte vinnere. Som i hoppsporten strykes høyeste og laveste karakter.
Etter hver enkelt smaking samles juryen med det samme og gir verbale beskrivelser til det som allerede er tallsatt og levert til statistisk bearbeidelse. En øvelse med stor egenverdi også for alle som ønsker å utvide og internasjonalisere sitt sensoriske vokabular.
Alle tallverdier blir registrert og den enkeltes tallverdier måles både opp mot juryens samlete og fordelte statistiske vurdering samt mot sine egne resultater. Den samme kaffen smakes flere ganger i ulike settinger. Det er en krevende og lærerik erfaring både i sensorisk ferdighet, i konsentrasjon og i utholdenhet. Etter innledende runder, semifinaler og finale basert på statistiske modeller blir alle med 85 poeng utropt som vinnere. Antallet kan variere fra 10 til rundt 25. Så blir disse rangert etter hverandre basert på ny vurdering. De som når over 90 poeng blir i tillegg belønnet med Presidental Award. Prosessen tar en uke. Mer rettferdig enn dette blir det neppe i noen kvalitetskonkurranse basert på personlige sensoriske oppfatninger.
Det sprer seg
Så langt er 10 land med i Cup of Excellence. Flere land står i kø for å bli med, men mangler så langt den infrastrukturen og organisasjonen som skal til for at konkurransen skal bli rettferdig og effektivt gjennomført. Veien fram mot det målet har stor verdi i seg selv. Panama har hatt for få farmere, men har hatt sin egen auksjon. Ikke med de samme kriteriene og med mindre sekker i partiene samt færre deltakere, men gode priser for toppkvaliteter.
India har valgt sitt eget format ikke minst fordi bredden i produksjonen tilsier mange flere klasser i konkurransen «Flavour of India». Konkurransen er årlig, men så langt ingen auksjoner.
Som så ofte ellers blir store endringer utløst av at mange begivenheter inntreffer samtidig. Cup of Excellence (CoE) har vært en av disse endringskreftene.
Cup of Excellence er et biprodukt av spesial- og kvalitetskaffetrenden som vokste fram i USA på 1980-tallet drevet fram av blant andre kaffeguru og -ikon Erna Knutsen, opprinnelig fra Andøya.
Men mest av alt ved at amerikanske forbrukere reagerte negativt på de globale merkevarenes priskrig som igjen betydde et drastisk fall i kvalitet. Denne undervurderingen av egne kunder førte til at det industrielle kaffemarkedet i USA ble halvert i løpet av et tiår. Noen få valgte å gå motsatt vei, for mens industrien fortsatte med priskrig og substansløs teppebombing via tv-reklame, dukket det opp små lokale, ofte merkeløse brennerier med mer intelligente tankerekker: Sensoriske kvalitetsbeskrivelser og muligheter til å følge kaffen helt tilbake til først landet, så området og tilslutt farmen.
Og prisen var et sted mellom det doble og tredoble av de industrielle merkevarenes pris. Dette åpnet muligheten for at den kaffefarmeren som gjorde en god kvalitetsjobb og som maktet å fortelle om det, ville kunne få vesentlig bedre betalt for jobben.
Identiteten ble borte underveis
Selv om det var kjøpere nok som var villige til å betale gode priser, hadde farmere og små brennerier problemer med finne hverandre, med å snakke samme språk og sist, men ikke minst å benytte et felles vokabular.
Og det er her Cup of Excellence kommer inn i bildet, på rett sted til rett tid. På 1990-tallet var det mange krefter som drev utviklingen, men det gikk for sakte. De som hadde en kvalitetshistorie å fortelle, nådde ikke fram. Handelssystemet innbød til store volumer og lave priser styrt av verdensmarkedets grove balanse mellom tilbud og etterspørsel. Uansett kvalitet måtte en liten farmer oftest selge sine sekker til en oppkjøper eller et kooperativ, som blandet denne kaffen sammen med kaffe fra andre farmere, sendte det samlet til en eksportør som grovsorterte etter tekniske kriterier.
Gjett hvem som hadde makten i denne kjeden? Garantert ikke farmeren for hans identitet ble borte mellom de to første leddene.
Velmente forslag til løsning
Finansiert politisk av noen av verdens handels- og råvareorganisasjoner ble det i 1997 bevilget penger til et «Gourmet Coffee Project». Målet var å minske avstanden mellom de som har kvalitet og de som ønsker å kjøpe kvalitet. Riktignok var dette nye markedet bare litt større enn mikroskopisk, og egentlig i mot de store kjøpernes interesse og ikke minst deres merkevarereligion. Ikke et ondt ord om dette, for det virker bra for de fleste. Men ikke for alle, og dette markedet er i vekst.
Penger kom til prøveprosjekter, planer ble utviklet og tiltak iverksatt i takt med målet. Men, siden dette var politisk drevet, ble resultatet med ett unntak stort sett som forventet med en serie byråkratiske lærebokløsninger basert på brosjyrer, møter, utstillinger og mottakelser og utveksling av fromme ønsker om en bedre felles framtid - «og ut i sanden!»
Brasil valgte en mer kreativ langsiktig løsning i samarbeid med spesialkaffeorganisasjonene i USA og Europa: En kvalitetskonkurranse med internasjonal rettferdig bedømmelse, og vinnere auksjonert bort over internett direkte fra farm til spesialbrenneri. Effektiv bruk av ny kommunikasjonsteknologi med en blanding av sosiale medier og «munn til munn»-metoden. Som sagt så gjort, og det viste seg å virke i praksis. Den første Cup of Excellence ble gjennomført i Brasil i 1999 og ble både bevis og rollemodell.
Norge er godt representert
Det som i starten nærmest var en idédugnad basert på frivillighet, har nå fått merkenavnet Cup of Excellence, som har vokst fram til å bli en organisasjon med fem heltidsansatte, konkurranser med flere tusen deltakere med nettauksjoner og organisasjoner i 10 land, kjøpere i over 50 land og en mengde biprodukter og spin offs.
Pionerene hadde neppe sett dette for seg. Kanskje heller ikke at målet skulle nås så raskt: En mangedobling av prisene til dyktige farmere, og siden antall ledd er vesentlig redusert, går 85 prosent av oppnådde auksjonspriser direkte til farmen. Alt fordi noen brennerier og noen forbrukere er mer enn villige til å betale for det spesielle og det eksellente. Auksjon nummer 100 ble nylig avholdt i Brasil, og nummer 101 er allerede i sving.
Det har vært dommere fra Norge i alle konkurranser og vi har vært representert i styre og stell nærmest kontinuerlig. Fra de 100 auksjonene som har vært gjennomført er det i gjennomsnitt mer enn én vinnerkaffe pr auksjon som har havnet i Norge. De aller fleste kaffebarene i Norge har gjerne en Cup of Excellence-kaffe i salg til enhver tid.
