Knapt noe annet sted i verden finnes det så mange stupbratte vinmarker som i Mosel. Vinmarker som krever 100 prosent manuelt arbeid og er så vanskelige tilgjengelig at mange rett og slett gir dem opp. Det lave utbyttet fra det ofte svært gamle plantematerialet og et skrint jordsmonn gjør disse vinmarkene direkte ulønnsomme.
Vinmark-makeover
Med mindre du har ungdommelig energi og urokkelig tro på framtiden. Og ikke minst lar deg motivere av historien. Mosel-viner ble nemlig ved begynnelsen av 1900-tallet solgt til tre ganger høyere priser enn både burgundere og bordeauxer. En flaske Zeltinger eller Wehlener Sonnenuhr kostet 12 gullmark fra den keiserlige vinkjeller i Berlin mens man for Lafite og Latour ble avkrevd bare 4 gullmark.
Men for å gjenopprette denne statusen gjenstår mye hardt arbeid. Og det er gjengen bak Der Klitzekleine Ring, en gruppe av 10 yngre vinprodusenter i og rundt Traben-Trarbach, klare for.
De hadde sett seg lei på at stadig flere av parsellene i det øvre og bratteste partiet av skråningene i denne delen av Mosel ble liggende brakk. I 2006 overtok de vedlikeholdet av en parsell i vinmarken Enkircher Ellergrub som ligger rett sør for den noe mer berømte Batterieberg. Vinmarken som stuper ned mot elven, er 312 m.o.h. på sitt høyeste. Den er vestvendt og gir viner med enorm fruktighet, men også et godt og flintaktig mineralpreg. Vinene som ble laget av denne vinmarken var stort sett av auslese-kvalitet.
Gruppen sørget for å gjøre vinmarken ship-shape før de solgte den til en annen vinbonde. Deretter gikk de løs på Trabener Zollturm som fra 2009 gir noe tørrere viner. I 2011 ble det en feinherb og i 2012 en trocken. Noe slankere enn Ellergrub, gitt at den 0,3 hektar store parsellen ligger litt høyere over elven enn den andre. Gråskiferjordsmonnet er her svært skrint. Vinmarken var ikke i veldig god forfatning da vi overtok. Blant annet måtte endre beskjæringen og gå over til den tradisjonelle enpåle-oppbindingen, forteller Jan Klein fra Weingut Staffelter Hof, ett av medlemmene i «ringen» hvis navn er et ironisk ordspill på VDPs Grosser Ring.
Bergrettung
Selve vinmakingen går på rundgang, i 2011 ble den laget hos Weingut Melsheimer. Men filosofien er den samme: «Karakteren og stilen til vinen avgjøres av naturen. Vårt ansvar som vinmakere er å virkeliggjøre dette potensialet.»
Uavhengig av årgang, vinmark og vinmaker heter vinene alltid Bergrettung og bærer en iøynefallende gul og blå etikett. Selvsagt er vinene laget på tradisjonelt vis uten bruk av verken kjøpegjær eller andre hjelpemidler.
En av initiativtakerne er Daniel Vollenweider som selv har et noe uvanlig utgangspunkt. Sveitseren smakte sin første Mosel-vin (fra Scharzhofberg Auslese fra Egon Müller) i 1990 og ble frelst. Han bare måtte prøve selv og anskaffet 1,3 hektar i bratthengene mellom Traben og Wolf. I 2000 laget han sin første årgang.
I dag har han 3,5 hektar i Wolfer Goldgrube alene. Denne bokstavelig talt gullgruven ligger i den nederste delen av en sørvestvendt åsside som var i ferd med å bli gitt opp ved starten av dette årtusenet. Og det til tross for at det er en veldig gammel vinmark med upodete planter. En svært arbeidsintensiv vinmark som du må ha en ungdoms pågangsmot for å gå løs på.
Men det har betalt seg siden Daniel nå er et hett navn i Mosel – og mye takket være Goldgrube. Hans Beerenauslese 2010 herfra – som nylig var i salg i Norge - er i en klasse for seg med svært intens syre, stor viskositet, nærmest oljeaktig tekstur og en saltaktig ettersmak. En vin for evigheten. Det er de søte vinene som har brakt ham berømmelsen, men på grunn av at etterspørselen går mer og mer i retning tørre viner, endres også Daniels portefølje i den retning. Goldgrube ga i 2009 en flott tørr vin med god frukt og stor fedme fra bunnfallsmodningen samt mye jordsmonnspreg i retning røyk.
Eleganse heller en kraft
Energi preger også Christopher Loewen som kom litt lettere til toppen. Familien (Weingut Carl Loewen) har nemlig «alltid» (siden 1803) eid vinmarken Maximin Klosterlay i Leiwen. Gjennom overtakelsen av Weingut Carl Schmitt-Wagner i 2008 fikk de også tilgang på Maximin Herrenberg. Schmitt-Wagner var på grunn av vinen fra denne vinmarken hoffleverandør til tsaren i Petersburg for drøyt hundre år siden. Det som kjennetegner vinmarken er at den ble plantet i 1896 og at den har store deler av det originale plantematerialet intakt. En veritabel verdensarv som Christopher nå lager to sett av viner fra. En «vanlig» som slett ikke er ordinær, men derimot en veritabel kraftpakke, og en som bare heter 1896. Den kommer fra den aller eldste delen.
De eldgamle vinstokkene ser overraskende spinkle, nærmest skrøpelige ut, men det som avslører den høye alderen er at de deler seg nederst. 95 prosent av plantene er originale og oppbindingssystemet er det klassiske i Mosel, på trepåler, og en tetthet på 7-10.000 planter per hektar. Slik framheves viner med eleganse og konsentrasjon på bekostning av høy Oechsle, avling og botrytis.
Christopher lager derfor tørre viner med balansert alkohol, 11,5 til 12,5 prosent, men han prøver ikke å unngå botrytis for enhver pris. Siden han praktiserer spontangjæring, kan han ikke sprøyte, men fjerner derimot bladverk for å gi drueklasene god ventilasjon.
1896 er et godt uttrykk for denne stilen. Svært salt- og urtepreget med god skallbitterhet, likevel med uttalt eleganse, deilig frukt og flott syrlighet. En stor vin som vil utvikle seg videre i minst 20 år.
Jordsmonnet i Herrenberg er rødskifer, som er ganske sjelden i Mosel. Det gir en tydelig mineralkarakter og et karakteristisk urtepreg.
For dem under 40
Weingut Carl Loewen er medlem av Bernkasteler Ring, Mosels «joint forces» av topprodusenter som faktisk er 115 år gammel og eldre enn VDP, men ikke like profilert. Christopher på sin side er medlem av Moseljünger, en gruppe av unge og energiske vinprodusenter langs Mosel. Aldersgrensen er her 40 år, så pappa Karl får ikke være med (ei heller forbildet Markus Molitor).
Men det får derimot Christophers «nabo», 29 år gamle Karl Josef Thul, som nylig er blitt medlem. Hans familie holder til i Thörnisch og har parseller i vinmarken Ritsch som Carl Loewen har vært en god ambassadør for lenge. Karl Josef isolerer de eldste vinstokkene fra sin parsell i en vin med feinherb-restsødme. En lovende (2012) vin med flott steinpreg og meget god syre. I 2013 lover Karl Josef enda større friskhet med syrenivåer opp mot 10,5 gram. En utfordrende, men også klassisk Mosel-årgang med moderat Oechsle-grad.
I Kesten, et par Mosel-svinger lengre nord, holder Mathias Meierer til. Hans familie har tradisjoner tilbake til 1767. De har tatt ansvaret som dette gir, på alvor og kjøper om anledningen byr seg, en til to parseller i de bratteste skråningene hvert år. De går mer enn gjerne løs på vinmarker som har ligget brakk lenge.
Mathias overtok vingården i 2007, men pappa Klaus må fortsatt ha sin daglige tur i bratthengene, noe han har gjort sammenhengende i 50 år. Faren støtter sønnen også når han utfordrer det etablerte med sin vin som heter WTF (altså what the fuck). Bare for noen år siden ville det vært uhørt, enn si skandaløst, å sette et slikt navn på etiketten, men så representerer den også en stil som er ny og ungdommelig. Det er dessuten knapt en tysker over 30 som skjønner forkortelsen.
Med livet som innsats
WTF er en Mosel-vri på oransjevin, med lang skallmaserasjon, men langt fra oransjevin slik vi kjenner den rent stilmessig. Den har masser av skallpreg, men også intenst mineralpreg og frisk syre og uten den oksiderte karakteren. Den kommer fra Kestener Paulinsberg som er en av de bratteste (80 prosent helning) og mest solrike vinmarkene i Mosel, men altså ikke blant de mest kjente. Og det til tross for at den har en veldig god miks av grå, blå og svart skifer. Den dekker bratthengene over Paulinshofberg som i VDP-sammenheng har Grosse Lage-status. Til denne vinen lar Mathias druene henge så lenge som mulig.
At det ikke er helt ufarlig å jobbe i disse vinmarkene er Ulrich Franzen et bevis på. Han måtte bøte med livet i en arbeidsulykke i Bremmer Calmont, Europas bratteste terrasserte vinmark. Etter hans død i 2010 måtte den da 23-årige sønnen Kilian avbryte studiene og overta vingården. Med seg fikk han sin kommende svoger Benny og etter hvert også sin tilkommende Angelina. Heldigvis for Kilian rakk han først å legge et halvt års praksis hos Leitz i Rheingau bak seg med påfølgende opphold hos Heymann-Löwenstein og Clemens Busch som begge praktiserer i Mosels brattheng. I dag tar han resten av studiene på vinuniversitetet i Geisenheim på si.
Den unge trioen har den styrken og troen som trengs for å videreføre denne unike arven. Calmont gir nemlig en ekstremt mineralsk vin, slank og «senete», og et godt uttrykk for kroppsidealet som trengs for å klare arbeidet i disse ekstreme vinmarkene.
Alle disse unge vinbøndene lager viner som er gode eksempler på at det er fortsatt mye å hente i Mosel, vi har vel egentlig bare sett begynnelsen på fortsettelsen. Enn så lenge kan vi glede oss over at Mosel-viner er i dag blant verdens beste vinkjøp, og kanskje spesielt i Norge hvor det generelt lave alkoholnivået begunstiges av alkoholsbeskatningen her til lands.
