At det kan gå opp og ned her i livet, også for nasjoner, er Rwanda det beste bevis på. Metaforen har sin gyldighet både i direkte og i overført betydning, for mens Finland er kjent som de tusen sjøers land, er denne mininasjonen i Øst-Afrika kjent som "the land of thousand hills" da med oppover- og nedoverbakker i alle varianter og fasonger.

At det har gått opp og ned med Rwanda igjennom landets 35.000 år gamle historie må det være liten tvil om, og med folkemordet i 1994 i bakhodet blir vel metaforen "opp og ned" på grensen til det empati- og smakløse. Men så er det nettopp den internasjonale empatien som har satt fart i det som har gått opp, og her er det kaffen kommer inn i bildet, for det er jo kaffe dette skal handle om. En helt spesiell kaffe med en helt spesiell historie.

Men først et lite kort blikk på nasjonen, som de fleste av oss har hørt så ofte om, men vet så lite om. Rwanda ligger i Øst-Afrika, og har grenser eller naboskap med Burundi, Kongo, Tanzania, Zimbabwe, Kenya og Uganda for å nevne noen. Vi skal nok ikke følge spesielt godt med i aviser og TV for å forstå at dette er en turbulent region, og at uttrykket "sin egen verste fiende" får et utvidet meningsinnhold om man henger med i nyhetene, også for kaffe, som tross alt er en av regionens hovedeksportvarer.

En brutal fortid

Vi får hoppe over de regionale folkevandringene som er roten til senere tids hendelser, men gå rett på Tysklands okkupasjon av flere land i regionen rundt midten på 1800-tallet. De rakk å bygge en del fine bryggerier basert på sin egen renhetslov av 1516, det skal de ha, og de rakk å plante litt kaffe og te. Bortsett fra det gikk det heller dårlig, og da vinnerne av første verdenskrig skulle dele byttet seg i mellom, havnet blant annet Kongo og Rwanda i hendene til den belgiske kongen. Det skulle vise seg å få katastrofale følger for regionen, og ikke minst ministaten Rwanda.

Rwanda ble selvstendige i 1962 med påfølgende stridigheter mellom de ulike folkegruppene. Det kuliminerte med folkemordet i 1994, som igjen endte med nær en million drepte på ca tre  måneder, og en nasjon som imploderte økonomisk, kulturelt og politisk. De sto vel på det vi kaller "bar bakke", men det viste seg at det var nettopp den bare bakken som skulle bli redningen på lengre sikt. Godt hjulpet av egen felles jernvilje til gjenoppbygging, politisk stabilitet og mengder av internasjonal sympati og hjelp. Og det er nå Rwandas kvinner kommer inn i bildet som en like potent økonomisk og sosial oppbyggingsfaktor som de øvrige faktorene nevnt ovenfor.

Først litt geografi: Rwanda er ca 26.000 kvadratkilometer. Det tilsvarer ørlite mer enn halve Finnmark, eller omtrent Jylland i Danmark. Men der opphører også alle sammenlignbare verdier. Landets laveste punkt er 1000 m.o.h. og det høyeste 5000 m.o.h. Det er et tropisk til subtropisk klima med daler og høydedrag som igjen byr på ulike mikroklimavarianter. På de høyeste toppene er det snø, og i resten av landet er det to adskilte regntider. Som tatt ut av læreboken i kaffedyrking.

Tett befolket, men fruktbar

Men så var det det med befolkningen. Mens det bor ca 70.000 i hele Finnmark (på en god dag), bor det 10 millioner i Rwanda, og de aller fleste lever av det jorden har å by på. Befolkningsstrukturen er nok heller ikke slik man kan lese i Norsk Statistisk årbok. Krigen gjorde et brutalt innhogg i den mannlige befolkningen, både den sivile og militære delen, så det er ingen 50/50 fordeling mellom kvinner og menn. Derimot er det nå svært mange barn. Derved er det nå kvinnene igjen kommer inn i bildet: Fin jord, inntekter via kaffe, og kvinner som vil.

Kaffe har man dyrket i Rwanda i litt over 100 år. Det var sikkert noe villkaffe der før den tid også, men den er uten betydning. Nå er det mange måter både å dyrke og å bearbeide kaffe på før den eksporteres, og i Rwanda ble det produsert noe av det dårligste som tenkes kan.

Riktignok krevde høyden om havet at man holdt seg til Arabica, men der var det også slutt, vennligsinnede mikroklimamuligheter til tross. Kaffen ble karakterisert som "Grade C" og havnet i verdens dårligste industrielle kaffeblandinger som det man i underholdningsindustrien ville kalle underbetalt "pausefyll." Det var den gang da, og det var vel like greit at man i Belgia valgte å konsentrere seg om egen ølkvalitet.

I dag står kaffe for 50 prosent av landets valutainntekter, kvaliteten er anerkjent som en av planetens beste, og flere hundretusen familier er nå kaffedyrkere som gradvis er på vei mot et bedre liv. Og mens kaffeproduksjonen i noen av nabolandene spenner fra utradert til stagnert, har Rwanda gjort et kvantesprang framover: I løpet av mindre enn 10 år!

I 2001 ble det ikke solgt en eneste bønne til markedet for spesialiteter. I 2009 passeres ventelig 10.000 tonn. Og i 2013 skal hele produksjonen være vridd i den retningen. Hva har skjedd?

Godt utgangspunkt og litt flaks

I utgangspunktet er Rwanda som spesialdesignet for dyrking av kvalitetskaffe: Høyden over havet, solen, sesongene, nedbøren, fjellsidene som fører bort overskuddsvann, vann til vasking, korte avstander, rik vulkanjord, god tilgang på naturgjødsel og rikelig med kunnskap og støtte tilgjengelig. Det er ikke mer å ønske seg for en som vil dyrke kaffe, i alle fall i liten målestokk.

Ved å begynne i denne enden er det neste spørsmålet: Hva påvirker så smaken? Det har gitt en ny bølge med kunnskapsoverføring som også inkluderer valg av plantemateriale, dyrking, høsting, transport og videreforedling.

Det er anslagsvis 500.000 familier i Rwanda som dyrker kaffe, i tillegg til hva annet jorda kan gi. Kaffe er det som gir kontanter i husholdningskassene. Hver familie har i gjennomsnitt 200 trær. I andre land er 20.000 til 200.000 et vanligere tall. Dermed har småbøndene godt overblikk over egne trær og passer sine trær med samme omsorg som om de skulle ha vært en del av familien. Og passes trærne ved at de gjødsles, holdes frie for sykdom, beskjæres, og høstes bare når bærene er akkurat så modne som de skal, ja så flerdobles prisen på avlingen. Det lønner seg faktisk å passe på trærne.

Mer motiverte og pålitelige

Omsorg er vel som kjent i første rekke forbundet med kvinner, og her ligger en del av kimen til kvantespranget i kaffekvalitet i Rwanda. Framganger er i all hovedsak kvinnedrevet. De følger med og passer på. Nå er det ikke bare i kaffesektoren kvinnene har tatt føringen, og det er heller ikke bare "omsorg " som har drevet dette framover. Nå har jo krig og uro riktignok ført til et stort kvinneoverskudd, men dette står bare for en liten del av forklaringen til framgangen. Hovedårsakene finnes helt andre steder.

Da resten av verden fikk summet seg etter folkemordet, resulterte det ikke bare i en bølge av sympati men også i en bølge av økonomisk og kunnskapsmessig støtte til gjenoppbygging. Støtten kom fra så vel statlige som fra private organisasjoner. De gjorde alle en felles erfaring: Kvinnene i Rwanda var betydelig mer motiverte, energiske, åpne for forandringer, og ikke minst mer pålitelige enn menn. Spesielt i kaffesektoren. Derved tok det ikke lang tid før hele sektoren ble snudd helt bort fra det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som også finnes i alle andre kaffeland.

Nå drives 50 prosent av småbrukene av kvinner, og de fleste av dem har aldri dyrket kaffe før. Men, den samme halvparten står for 90 prosent av kaffeverdiene som skapes, ved at nye kunnskaper er ervervet og tatt i bruk. Men de har ikke bare revolusjonert dyrkingen, de er like dominerende i videreforedlingssektoren og i kunnskapssektoren. Innen kaffe som innen mange andre fagområder.

Men så var det en meget oppfinnsom og pragmatisk person som løste dette ved å konstruere en spesialsykkel for kaffesekktransport. Omtrent med samme funksjon som eselet i Sentral-Amerika. Sykkelen fikk en forstreket ramme og et forlenget bagasjebrett og gjorde jobben bedre og raskere enn noen eseldriver noen gang kunne drømme om. 2.000 sykler ble prompte produsert i USA og ble sent som en del av et utviklingsprogram og mikrofinansiert ut på landsbygda. Samtidig ble antall vaskestasjoner kraftig øket slik at transportveiene ble kortere. Det som tidligere kunne ta opp til 10 timer kan nå heller telles i minutter. 

Makro- og mikrofinans

Det er vel helt klart at denne utviklingen ikke kunne finne sted uten økonomisk støtte. Men for kaffesektoren er prinsippet at man ikke har "gitt bort fisk, men lært mottakerne å fiske", da ikke minst takket være mikrofinanssystemet som har satt mange tusener av familier i stand til å komme i gang. Og da viser det seg også her at kvinnene har vært de beste lånetakerne. Tilbakebetalingsraten er på godt over 90 prosent, og fortjenestene reinvestert i både egen velferd og videre utvikling.

Det er neppe gjort på noen år å komme fram til det man har brukt noen århundrer på å komme fram til i Bordeaux, men viljen er tilstede, og de første resultater er allerede publisert. Får man dette til og får man stabilitet i kvaliteten utover det vind og vær måtte rote til, er Rwanda faktisk i ledelsen hva angår metode for utvikling, produksjon og beskrivelse av kaffekvalitet.

Hvor kommer Norge inn i bildet?

Resultatet av auksjonen etter konkurransen ble at Solberg og Hansen i Oslo kjøpte både vinnerlotten på 28 sekker og lot nummer 7, 18 sekker. Kaffene i CoE-konkurransen bedømmes av en bred internasjonal jury og poengsystemet er ikke ulikt det vi kjenner fra vin. Man må ha 85 poeng eller mer for å gå til finalen. Ser vi på finalistlisten er det godt med kvinnenavn i Rwanda. Ellers rundt om i verden er de tilnærmet totalt fraværende. Med noen få meget hederlige unntak. Vinnerkaffen som ble produsert av Rose Uwimana under merkenavnet Buremera, fikk da hele 92,07 poeng av 100 mulige. Nesten utrolig. Eller helt utrolig for noen få år siden.

Vinnerkaffen ble beskrevet som: Noe blomster og appelsin i aroma. Smak av honning, vanilje og lys karamell. Rik og tykk, men med delikat tekstur, nydelig fruktig fedme og flott struktur. Smaker av perfekt modnete kaffebær og en tydelig vellykket fermentering og tørking.

Ser vi på den retningen det bærer i for den kommende appellasjonsklassifiseringen finner vi igjen spesielt det med sitrus og syrefriskheten. Den kommer også til uttrykk i beskrivelser hvor grønne og røde epler er med, i likhet med moreller og kirsebær. Vi vil nok høre og smake mer fra Rwanda i tiden som kommer, både her i Norge og i andre land. Bølgen av sympati og ikke minst det nyervervete gode kvalitetsryktet gjør at Rwanda-kaffe har gått fra det totalt ukjente til å bli et "household name" i eleverte kaffekretser verden rundt på mindre en ett tiår.

Foto: Max Fabian, Geoff Watts

Artikkelen ble første gang publisert i magasinet Aperitif i 2010.