Både forbrukere og importører har i en årrekke klaget over de «evig økende vinprisene i Burgund». Det er mange forhold, både strukturelle og tilfeldige, som forklarer denne trenden. Men selv om det er mye som påvirker Burgunds vinindustri, så gjør négocianter og produsenter en innsats for å tilpasse seg den nye markedssituasjonen.

I 1996 hadde Gault & Millau en gjennomgang av de viktigste vingårdene i Burgund. En gevrey chambertin fra Denis Mortet i 1994-årgang, gikk for 89 francs (121 NOK), mens den samme vinen i 2014-årgang koster mellom 60 og 70 euro (560 og 655 NOK). Med normal prisutvikling skulle den i dag kostet 184 NOK.

Tredobling av prisene

En Nuits St. Georges fra Domaine Lecheneaut gikk i 1996 for 24 euro og nå for 65 euro. Den skulle derfor ha kostet 224 NOK i dag med normal prisstigning, og ikke 608 NOK. Selvsagt må man ikke bare ta hensyn til inflasjonen, for den er langt fra nok til å forklare forskjellen i prisen. Prisveksten representerer bare 38 prosent mellom 1994 og 2017. I tillegg gjelder disse eksemplene veldig gode og velkjente vinprodusenter, men langt fra de prisledende stjernene.

Disse siste opplever eksplosiv vekst i prisene: I England i dag koster en blandet kasse Domaine Romanée Conti 190.500 NOK og tilsvarende for Comte de Vogüé 29.000 NOK, mens en kasse Domaine Leflaive Puligny Les Combettes 1er Cru går for 11700 NOK. For å nevne noen.

En viktig årsak til prisveksten er at vin fra Burgund er blitt et finansielt produkt som brukes i et spekulasjonsøyemed. Linken til selve produktet, i dette tilfellet vinen, er borte. Det som gjelder er hvor mye penger en spekulant kan få ut av en god investering i noen flasker burgundere.

I de senere årene har omsetningen av toppvinmarker skjedd til absurd høye priser, noe som har bidratt til denne typen spekulasjon. Domaine Bonneau du Martray som har vinmarker på den berømte Corton-åsen, ble i 2016 kjøpt opp av milliardæren Stanley Kroenke som også eier blant andre velkjente Screaming Eagle i Napa Valley. Det snakkes om en kjøpesum på over 100 millioner euro (altså tett oppunder en milliard NOK) for 11 hektar. Bonneau du Martray har to grand cru-er I porteføljen: Corton Charlemagne (hvit) og Corton (rød). Resten er på premier cru- og villagenivå.

Produserer for lite

I 2014 gikk Château de Pommard med sine 20 hektar til en milliardær som hadde bygd opp en formue i Silicon Valley. I 2012 kjøpte LVMH, luksusvaregruppen som eies av Bernard Arnaud, vingården Clos des Lambrays som har 8,7 hektar i Morey St Denis. Selv om beløpene ikke er offentliggjort, antas det med stor grad av sikkerhet at det er snakk om flere titalls millioner euro. 

Frédéric Gueguen som er president for Chablis-appellasjonen og generalsekretær i BIVB – Bureau Interprofessionnel des Vins de Bourgogne, peker på en viktig forklaring til prisveksten, nemlig at vinmarkene ikke produserer nok til å møte etterspørselen.

Mange eldre vinmarker med lav produksjon må replantes, og en betydelig andel av arealet er gjennom flere tiår rammet av sykdommer som angriper trevirket. De vanligste er esca, phomopsis og eutypa som alle er forårsaket av soppangrep. Samtlige påvirker avlingen negativt og ender til slutt med at planten dør. Fortsatt har ingen funnet noe som kan stoppe denne utviklingen.

I tillegg til disse utfordringene, bidrar måten prisdannelsen i Burgund fungerer til en prisvekst som er større enn andre steder. Grand cru-ene i Burgund står for bare to prosent av volum. Premier cru-ene for 10 prosent, villagevinene for 36 prosent og de regionale appellasjonene for 52 prosent. 

For de sjeldne grand cru-ene er etterspørselen langt større enn tilbudet som resulterer i en vill prisspiral. Dette presser også prisene for de andre vinene, altså premier cru-er, village- og regionalviner, oppover. Det det egentlig handler om er at hver produsent må forsikre seg og markedet om at kvaliteten rettferdiggjør prisøkningene også for vinene i kvalitetsskalaens nedre del samt for mindre etterspurte appellasjoner.

Taper markedsandeler

På en middels til kort tidshorisont påvirkes Burgund-prisene til dels sterkt også av konsekvensene av ekstremvær. Siden 2009 har hagl, frost og meldugg herjet i Burgunds vinmarker på en slik måte at det ikke har vært en eneste normal årgang i løpet av disse åtte årene. Resultatet er at vinprodusentene har tomme lagre og at prisene øker. Til sjuende og sist er jo en vingård en bedrift: fakturaer må betales, investeringer må gjøres og bedriften må gå med overskudd for å overleve.

Langsiktig bærekraftig drift er for mange vinprodusenter i fare. Først og fremst fordi noen vinbønder har mistet volum tilsvarende tre av åtte årganger siden 2009. Eksempelvis oppnår de mindre kjente appellasjonene i Savigny og Beaune ikke de samme høye prisene som i Côte de Nuits, og vinbøndene kan ikke på samme måte kompensere for redusert volum med store prisøkninger.

Takket være at 2017 er en bedre årgang enn ventet, får mange vingårder som i utgangspunktet sto i akutt fare for konkurs om det hadde blitt nok en svak årgang rent volummessig, en hardt tiltrengt pustepause. Til tross for at den nordlige delen av Chablis ble hardt rammet av frost, blir 2017 et sjenerøst år på grunn av de varme og solfylte juni- og juli-månedene. August bød også på gunstige forhold, slik at druene var modne allerede i begynnelsen av september, og kunne høstes uten noen form for risiko.

For det andre mister Burgund markedsandeler i kjernemarkeder som England hvor det, ifølge Frédéric Gueguen, er særlig de populære vinene fra New Zealand som stjeler hyllemetere i supermarkedene fra Burgund. Risikoen for at forbrukere fjerner seg fra Burgund til fordel for rimeligere viner, er absolutt til stede.

Gammelmannsdrikk?

For det tredje sliter Burgund med et elitistisk image, mye på grunn av toppvinenes ekstreme priser, mens det i mange tilfeller ikke stemmer med markedet. Frédéric Gueguen sammenligner dette med chablis og sancerre. For mange oppleves chablis som mer eksklusiv og dyrere enn sancerre, hvilket er langt fra å være den fulle sannhet. Særlig petit chablis, men også vanlig chablis er generelt noe rimeligere viner enn sancerre.

Frédéric Gueguen forteller at det må plantes nye vinmarker for å møte problemet med etterspørselsoverskudd. Det betyr at dagens AOC-område må utvides, noe som betyr at INAO (Institut National des Appellations d’Origine) – de nasjonale vinmyndighetene – må på banen, og det er en prosess som tar mellom 10 og 15 år å få gjennom. Så skal områdene gjøres klar og beplantes, og vinstokkene bli gamle nok til å gi vindruer av kvalitet, og da snakker vi om nærmere 10 år til før vinen er på markedet.

Også selve strukturen i Burgunds vinindustri er i endring. Forholdet mellom négociant og vinbonde blir tettere i den forstand at stadig flere négocianter blir vinbønder og stadig flere vinbønder blir négocianter.

Dette er en god nyhet for virksomheter som vil møte motgang med tiltak for å opprettholde eller øke lønnsomheten. Eksempelvis etablerte Domaine Dujac i Morey-Saint-Denis sin négociantvirksomhet i 2000. Jérémy Seysses sier: - Jeg opplevde at vi hadde topp viner fra topp vinmarker i berømte cru-er. Men vi manglet de enklere vinene som skal introdusere vinkunden for Burgund. Jeg registrerte at burgundkunden ble stadig eldre, og at vi måtte trekke de yngre vindrikkerne til oss og da med rimeligere viner. Derfor overtalte jeg faren min til at vi skulle starte en sidevirksomhet hvor vi kjøpte druer for å kunne tilby disse vinene.

Ingen ønsket situasjon

Dujac tilbyr nå tre røde og to hvite négociant-viner fra henholdsvis Gevrey-Chambertin, Chambolle-Musigny og Morey-Saint-Denis, og Meursault og Puligny-Montrachet. De er selvsagt ikke billige, men representerer ekstra god valuta for pengene.

Dessuten åpner nye muligheter seg for mindre kjente appellasjoner som er på hugget. Blant sommelierer som ønsker å tilby gjestene burgundviner til en gunstig pris, er viner fra Maconnais og Côte Chalonnaise gode kandidater. Herfra kommer vin som er vellaget, til gunstige priser og som ikke trenger lang lagring før de kan nytes.

Samtidig vil prisene for de mest etterspurte cru-ene i Burgund fortsette å øke. Thiébault Huber fra Domaine Huber-Verdereau i Volnay sier: - I de siste fem årgangene har vi hatt mange runder med frost og hagl som har påført oss store tap. I 2016 mistet vi 60-70 prosent av et normalårs volum. Og det totale volumet høstet de siste fem årene er halvparten av hva det burde vært.

Huber har økt prisene jevnt siden 2012, og han forventer 15 prosents økning når 2015-årgangen lanseres og det samme for 2016: – Jeg har jo ikke lyst til å øke prisene, men vi har rett og slett ingen annen mulighet. Vi har vært svært forsiktige de siste fem årene og har holdt tilbake på investeringer, men vi må fortsatt betale lønn til våre ansatte, kostnadene i vinmarkene er de samme uavhengig av størrelsen på innhøstningen.

2017-årgangen vil være svært avgjørende. Avhengig av druekvaliteten og kvantiteten, vil lagerbeholdningen bli positivt påvirket og prisveksten mer dempet. Nærmere slutten av året vet vi mer om disse forholdene og ikke minst om hvilke priser vi må regne med fra neste år.