Umbria forbindes først og fremst med Frans av Assisi. De religiøse minnesmerkene er også mange i regionen. Men det første som slår den besøkende er hvor utrolig vakkert og pittoresk fylket er. Særlig landskapet som absolutt kan konkurrere med naboliggende Toscanas besungne åser. Synet av Umbrias bakker lar seg ikke forstyrre av den allestedsnærværende trafikken og autostradaene. Selv i dirrende 38 varmegrader, feier en forfriskende ettermiddagsvind gjennom Tiber-dalen. Og vi forstår hvorfor regionen både produserer gode hvite så vel som røde viner. Vinden kjøler nemlig ned druene etter en lang dag i solen, og sørger for en myk overgang til den kaldere kvelds- og nattetemperaturen. Stor temperaturforskjell mellom dag og natt er nødvendig for å opprettholde god syrlighet i druene.

 

Klimaet har alltid vært det samme i Umbria. Men vinenes renommé er av nyere dato. Fylket fikk sin første DOC (Denominazione Origine Controllada) for Torgiano, både rosso og bianco, i 1968. Dette var for øvrig svært tidlig i kvalifiseringsprosessen for italienske vinmarker og -regioner. Men før dette ble produktene herfra stort sett benyttet som blandingsviner. I 1990 oppnådde dessuten Torgiano Rosso riserva DOCG-status, noe som henger svært høyt. I bresjen for dette arbeidet sto Giorgio Lungarotti som allerede etter krigen innså at regionens fremtid lå i spesialisering innen druedyrking. Men da DOC-prosessen pågikk var det fortsatt mye å gå på, nok til at DOC-folkene innså kvalitetspotensialet for regionen. Og Torgiano er fortsatt i dag i fremste rekke blant Umbrias appellasjoner.

 

Frem til Lungarottis pionerarbeid på 50- og 60-tallet ble vinstokkene plantet innimellom hveteåkrene (cultura promiscua). Som regel ble vinplantene støttet opp av tre, gjerne oliventre, den tredje dominerende jordbruksaktivitet. Store omplantingsarbeider ble foretatt. Vinmarkene fikk etter hvert utseende som alle andre steder i Europa. I den senere tid er det moderniseringsarbeider på gang i de umbriske vinmarker for å øke tettheten av vinplanter samt endre oppbindings- og beskjæringssystemet fra dobbel Guyot til cordone spironato som gir et jevnere utkomme på plante, og dermed mer stabil kvalitet på druene.

 

Pavens favoritt

Blant de mest spennende vinene i Umbria er de fra Montefalco, en liten by som klorer seg fast i fjellsiden over Tiber-dalen. Sagrantino heter druen og den dyrkes omtrent bare her. Den utpreger seg med krydret smak, mye syre og tanniner. Tradisjonelt endte druene som passitovin (søt vin av tørkede druer). Etter hvert er det de tørre vinene som har overtatt. For ti-femten år siden var druen på vei til å fordufte. Men nå er Sagrantino di Montefalco belønnet med DOCG-status, så fremtiden er trolig sikret. Vinen oppnår i dag høye priser. En lettere utgave beregnet på tidligere konsum er Rosso di Montefalco. Rocca di Fabbri er eneste produsent som er tilgjengelig i Norge. Og en god fortolker av sagrantino. Ellers er Colpetrone, Arnaldo Caprai og Adanti verdt å se etter. Sistnevnte lager også en annen vin som er blant Italias godbiter: Arquata Rosso dell'Umbria av den uvanlige drueblandingen barbera, canaiolo, merlot og cabernet. Adanti konkurrerer dessuten i klassen regionens beste hvite.

 

For å finne Umbrias mest kjente hvite, må vi dra helt sør i regionen på grensen til Lazio. Den usedvanlig sjarmerende byen Orvieto har felles navn med vinen fra omegnen som gjennom tidene har vært Vatikanets yndlingsvin. Men da som halvsøt utgave (abbocato). Dagens Orvieto Classico er tørr med frisk fruktighet. Den typiske hvite italiener med andre ord. En stor andel av produksjon er i hendene på toscanske vinhus som i mangel av gode hvite toscanere tilbyr Orvieto som den hvite parallellen til Chianti. Barbi er et annet stort italiensk vinhus som satser på to hester i Orvieto, gjennom standard Orvieto under Barbi-navnet for eksportmarkedet samt med den 30 hektar store vingården Decugnano dei Barbi. Den ligger på høyden mellom Lago di Corbara og Orvieto by. Vinmarkene er alle sør-sørvestvendte. Corbara-sjøen er kunstig, men har skapt gunstige forhold for botrytis. Decugnano lager derfor også en slik. Pourriture Noble heter den ganske enkelt og er laget av egnens klassiske druer: Procanico (trebbiano, men bedre kvalitet enn toscanoklonen), grechetto, verdello, drupeggio og malvasia toscana som høstes i flere omganger i oktober/november. En vellykket vin (1996-versjonen) med god balanse mellom sødme og syre. Som trolig kommer til Norge i -99 (importør er Strag).

 

Men det er Orvieto Classico Superiore som er husets stjerneprodukt. Druene er de samme som for den edelsøte vinen. Innhøstningen skjer for hånd i små plastkasser. Den forsiktige pressingen skjer innen to timer etter plukking. 1997-årgangen ga druer med høyt sukkerinnhold og balanserte syrer hvilket merkes i vinen fra samme år. Men det som preger den mest er den kraftige mineralskheten både i duft og smak. Meget elegant. Il heter den fatlagrede (5 måneder i Allier-eik) utgaven, ikke like vellykket siden fatet dominerer litt mye i øyeblikket. Trolig vil inntrykket rette seg opp etter et par år i flaske. Her som andre steder er fatlagrede hvite en nødvendighet for å få innpass på eksportmarkedet. Områdets mest kjente variant er for øvrig Antinoris Cervaro della Sala. Utvilsomt en av Italias aller mest komplekse hvitviner som også lagrer godt. Det foretrukne jordsmonnet for Orvieto er sjøsand og leire. Egentlig er Orvieto bunnen av en saltsjø fra pleocene-tiden. Dette gjenspeiles da også i de vellagede vinene herfra.

 

Det er imidlertid de røde vinene i denne delen av Umbria som får mest oppmerksomhet i dag. Druene hertil dyrkes i mørkere jordsmonn. Decugnano lager to utgaver som begge fra 1998 kan smykke seg med et nytt DOC; Lago di Corbara Rosso. Den vanlige rosso i 96-utgave er meget bra. Druene er sangiovese, montepulciano d'abruzzo og canaiolo. Ren og konsentrert frukt med riktig mengde syrer og tanniner. Den har fått godgjort seg i et drøyt år i ståltanker samt halvannen måned i de store slovenske fatene. Den tåler godt 5-6 års lagring. Utbyttet pr hektar er på 40-45 hl/ha hvilket forklarer konsentrasjonen. Det gjelder også for den røde Il som i 95-versjon er en kraftkar som trenger atskillig hvile. Den har et opphold på to år i barrique (fra Never og Vosges) bak seg. Modningen har skjedd i en grotte fra etruskertiden (4-500 f.Kr.) hvor fuktighet og temperatur er jevn (og lav), slik at fatpreget er svært harmonisk.

Superumbraner

Den som har utnyttet potensialet aller best er en ønolog ved navn Riccardo Cotarella. Hans virksomhet dekker store deler av sentral-Italia siden han både eier eget vinfirma, Falesco, og arbeider som konsulent for en rekke andre. Han er sammen med sin bror, Renzo, som til daglig er Antinoris sjefsønolog, blant Italias aller mest respekterte ønologer. Cotarellas store lidenskap er merlot som svært få forbinder med denne delen av Italia, men som i følge ham selv har lange aner. Og et enormt potensial til tross for at druens omdømme i Umbria er lavt siden kun fem prosent er tillatt i DOC-viner. Motbeviset heter Vitiano IGT Rosso Umbria (CB, 4905, kr 100) som er laget av like store andeler merlot, cabernet sauvignon og sangiovese. Men det er merloten som er mest interessant da vinstokkene er 70-75 år gamle og utbyttet svært lavt. Cotarella saumfor området rundt Orvieto etter merlotvinmarker. De som finnes i dag er svært gamle, men Cotarella har initiert nyplanting med de opprinnelige klonene som er ompodet av universitetet i Montpellier. 

Vitiano 1997 er laget etter amerikansk mønster. Den er tett, konsentrert og rik, men samtidig bløt og saftig. Vitiano gjæres i ståltanker og tilbringer deretter kun tre måneder i fransk eik før den tappes i flasker. Cotarella lager viner beregnet for tidlig konsum. Han mener at fremstillingsmetoden i tillegg til druenes konsentrasjon er årsaken til Vitianos høye kvalitet. Og hadde han brukt druene fra den strålende 97-årgangen på tradisjonell måte, ville vinen vært "udrikkelig". Cotarellas hemmelighet er å bearbeide mosten så lite som mulig. Filtrering kun når nødvendig. Og ingen kaldstabiliering. Volumet på 400.000 flasker blåses ut på få dager. Vitiano fyller dessuten betegnelsen superumbraner med tyngde. Ikke uventet har Robert Parker skamrost Vitiano samt Falescos andre veritable smaksbombe Montiano som kommer fra Montefiascone i naboregionen Lazio. Den er laget av 100 prosent merlot som vokser i veldrenert vulkansk jord. Vinmarken som er på 12 hektar ligger 300 m.o.h. Beplantingen er yngre her enn i Umbria, for merlot er Cotarellas idé i dette området. Han mener imidlertid at potensialet er større enn i Umbria. Mye takket være hans eget sterke grep på druen. I løpet av noen år vil volum øke til 70.000 flasker. I mens kan de heldige nyte de meget gode 1995- og 1996-versjonene. 

Utenfor stuedøren til Cotarellas landsted ligger farens grechettovinmarker. De måtte vente lenge på at han skulle finne tiden moden for dem. Først for 4-5 år siden forstod han druens potensial. Grechetto minner litt om chardonnay aromamessig. Han måtte bruke spesiell gjær fra universitetet i Perugia. Han lot den få lang skin-contact og lett-toastede Allier-fat. Deler av volum fikk ligge på bunnfallet med jevnlig omrøring. Resultatet er en meget fyldig hvitvin med stor, nesten søtlig fruktighet. Den passer utmerket i en sammensatt meny og da som siste hvite før rødvinene, til pasta, hvitt kjøtt eller laks.

 

Like utenfor Orvieto ligger vingården La Carraia som nyter godt av Cotarellas kunnskap. Her lages høykvalitetsorvieto både med og uten fat. Cotarella mener at fatlagret Orvieto er fremtiden. Redusert innslag av trebbiano samt bruk av skin-contact er dessuten nødvendig for å lage interessante viner. Poggio Calvelli 1997 er en slik vin med en deilig krydret mineralskhet og elegant fatbruk. Men det er nok en gang de røde som har satt La Carraia på kartet. Umbria Sangiovese er langt mer interessant enn navnet skulle tilsi. Stor konsentrasjon, tjæreaktig kirsebærpreg og under hundre kroner er en resept som borger for suksess. Carraias superumbraner er imidlertid Fobiano. Laget av 90 prosent merlot fra en høytliggende vinmark på 6 hektar med veldrenert vulkansk jordsmonn. Nesen og sødmen i smaken hensetter tankene til St. Emilions store viner, men prisen er langt gunstigere. Cotarellas preferanse for bløte og rike viner kommer også her klart til uttrykk.

Foto: Jan H. Amundsen

29.11.98