– Det ble tidlig klart for meg at jeg ville jobbe med dette. Når du vokser opp i disse vinmarkene og leker sisten mellom store eikefat i kjelleren, blir du sterkt knyttet til hele produksjonen. Man kan vel trygt si at jeg falt i gryta som barn, humrer Hervé Bache-Gabrielsen.

Ta den ring og la den vandre

Et par timer tidligere satt vi sammen med faren Christian Bache-Gabrielsen inne på hans nye kontor, som han har innrettet i et hjørne av et lagerrom. Da Hervé ble sjef, overlot Christian sitt gamle, representative kontor til sønnen, og tar nå selv til takke med et lite krypinn bak stabler av allehånde emballasje og etiketter. Det er for ham helt uproblematisk. Når man lærer ham litt å kjenne, forstår man fort at Christian ikke er en mann som stiller store krav til ytre staffasje. Gi ham en stol, et bord, en telefon, samt blyant og papir, og han er i gang.

– Hervé er en mye mer intuitiv og direkte leder enn meg, sier Christian. – Jeg er en ganske forsiktig type, og brukte alltid lang tid på å ta avgjørelser, mens Hervé har evnen til å snu seg rundt i et helt annet tempo. Han ser raskt kjernen og essensen i en sak, og dette er en helt avgjørende egenskap å ha som leder i dag. Man kan ikke lenger bruke flere uker på å ta en beslutning. Verden har blitt et langt hurtigere sted enn da jeg overtok etter min far René i 1968. Dessuten må man reise mye mer enn før. Japan og Hong Kong er svært viktige markeder, mens Indonesia og ikke minst Kina vil bli det. Skal man inn der, må man dra dit. Slik var det ikke i min første tid. Da tok vi kanskje en togtur til Tyskland og England i ny og ne for å spise middag med en importør.

Lavstatus bonde og høystatus leverandør

– Å gå omkring i vinmarkene og sjekke hvordan det står til med avlingen, er noe av det fineste med dette yrket, forteller Hervé. – Da skjønner man at det i bunn og grunn er bonde man er. Vi er helt avhengige av naturen og været her, og dette gjør noe med deg. Nærheten til naturen gjør deg ydmyk. Å lage god cognac er et samspill mellom klima, jordsmonn, druer, eikefat, tid og blandingskunst, men det basale er de to første faktorene – klima og jordsmonn – og det er det som gjør oss til bønder. Samtidig produserer vi jo cognac, en drikk som er blant de mest ettertraktede og til tider dyreste i hele verden, og dette er et paradoks. Det er både lavstatus og ekstrem høystatus på én gang.

Har du laget drinker med cognac før?

Cognacfirma siden unionsoppløsningen

Firmaet Bache-Gabrielsen er like gammelt som Norges selvstendighet. Da svensker og nordmenn kranglet om unionsoppløsningen i 1905, etablerte Thomas Bache-Gabrielsen fra Holmestrand seg like godt som cognacprodusent i Cognac. Han ga det videre til sin sønn René, som igjen spilte ballen over til Christian, og nå har fjerdemann i rekken, Hervé, overtatt ansvaret.

– Jeg overtok som daglig leder etter min far René i 1968, forteller Christian. – Jeg var eldste sønn, og det var derfor naturlig at jeg ble spurt. Men jeg vil understreke at det ikke eksisterte noe stort forventningspress; jeg gikk inn i dette høyst frivillig, og har ikke angret et sekund.

– Det har vært en eventyrlig utvikling for oss i Norge, fortsetter Christian mens han ser tankefullt ut av vinduet. – For 20 år siden var vi et knøttlite firma som solgte et par tusen flasker der oppe. I dag nærmer tallet seg halvannen million. Omslaget kom midt på 1990-tallet. Det var da folk for alvor oppdaget at vi bød på mye smak for pengene, vi vant flere prestisjetunge internasjonale priser, fikk strålende anmeldelser, og salget tok helt av. Dessuten gikk det opp for mange nordmenn at vi faktisk var norske, pluss at interessen for cognac generelt økte markant. Norske cognacentusiaster valfartet hit ned for å besøke oss, og vi knyttet stadig nye forbindelser og vennskap. I dag har vi i gjennomsnitt besøk av nordmenn, større og mindre grupper, tre-fire ganger i uka. Det synes vi er veldig hyggelig, da det bevarer og styrker båndene våre til Norge.

Cognac fra Bache-Gabrielsen på Vinmonopolet

Arbeid og fritid

Christians møtte sin kone Sylvie da hun begynte i firmaet i 1973. I dag er hun ansvarlig for bokholderiet hos Bache-Gabrielsen. De har fire sønner: Hervé er eldst med 35, deretter følger Vincent (33), som er vinmaker på et vinslott i Bordeaux, Pierre (30) som er offentlig tjenestemann, og yngstemann Francois (28), som også jobber i familiefirmaet. Når fire nære familiemedlemmer jobber så tett sammen, kan det ikke av og til bli vanskelig å skille arbeid og fritid? – Det går stort sett utmerket, ler Sylvie. – Vi er helt klare på hva som er våre respektive roller her på huset, og det at vi er nært beslektet, skaper ingen problemer av betydning. Vi er alle enige om hvordan vi vil drive dette, og hver av oss har helt bestemte oppgaver å fylle.

– Jeg er utdannet lærer, sier yngstemann Francois. – Men jeg hoppet av den banen og begynte heller å jobbe med regnskap her. Det er noe med det å vokse opp i en sånn familiebedrift. Da jeg jobbet som lærer, savnet jeg veldig aktivitetene her. De store fatene, levenet i tapperiet, vinbønder og destillatører som kom innom for å snakke om avlinger og lovende destillater, lastebilene som kjørte ut i verden med paller fulle av cognac, denne drikken som så mange mennesker er så fascinert av. Men kan gjerne si at cognac er vanedannende på flere måter, avslutter Francois med et underfundig smil.

Kjellermennesket

Nede i den 16 grader kjølige kjelleren går kjellermester Jean Philippe Bergier omkring og kontrollerer  de ulike blandingenes langsomme utvikling. – Jeg har vært her siden 1989, og trives kjempegodt, sier han med stor overbevisning. – Christian og Hervé er veldig fine mennesker å jobbe med, og jeg synes vi har skapt et flott samarbeid som jeg ønsker å videreføre med Hervé. Cognac handler om kontinuitet, og vi har tilgang på mange fabelaktige destillater som jeg gleder meg til å følge i årene som kommer. De aller beste av dem kommer neppe på markedet før jeg for lengst er pensjonist, og det er jo litt rart å tenke på, men slik er nå en gang denne bransjen: Man investerer i framtida, og må tenke svært langsiktig.

Størrelsen betyr alt

– Det er veldig viktig for oss at vi fortsetter å være et familiedrevet firma, fastslår Hervé. – Dersom vi skulle vokse så mye at vi måtte involvere flere på eiersiden, ville vi ha mistet en vesentlig del av vår identitet. Og det ønsker vi ikke. Vi vil være akkurat passe store, slik at vi kan fortsette å sette et personlig stempel på alt vi gjør, sier Hervé.

Hervé sysler ikke bare med cognac. Han er også en ivrig maratonløper, og dessuten sterkt engasjert i en institusjon kalt West Rock, som er både en musikkskole for barn og ungdom med fokus på rock, blues og jazz, og dessuten arrangør av en mengde konserter i Cognac. Firmaet Bache-Gabrielsen er en av West Rocks sponsorer, og finansieringen kommer både fra privat, lokalt næringsliv, samt statlige og kommunale midler. Hervé spilte selv i rockeband som ung, og brenner veldig for dette prosjektet.

Dessuten er det ikke mange cognacdirektører i verden som har moderne norsk skjønnlitteratur i hyllene, og plater med den norske samtidskomponisten Rolf Wallin liggende på bordet. Hervé dyrker og dykker ned i norsk kultur på mange felt.

Tekst: Øyvind Hånes

Foto: Mats Widén