Dogliani lengst sør i Piemonte i Nord-Italia er druen dolcettos høyborg. Det hevdes til og med at den stammer fra åsene rundt denne byen. I alle fall er den første historiske omtalen av dolcetto knyttet til Dogliani hvor den fortsatt er den dominerende druen. Dogliani har imidlertid konkurranse fra Alba og Diano når det gjelder hvilken rtegion som lager den beste dolcetto'en.

Renomméet til dolcetto har imidlertid ikke vært det beste alltid. På samme måte som barbera fikk dolcetto stempelet hverdagsvin og den vinen som ble servert på trattoriaene. Derfor virker det snodig at Luigi Einaudi som senere ble Italias statsminister, kunne finne på å satse på dolcetto mens nebbiolo og barolo var prestisjevinen.

Årsaken var nok mer nostalgisk siden den da 23-årige økonomiprofessoren i 1897 kjøpte morens hjemsted hvor han selv også var født. - Med på kjøpet var 15 hektar med dolcettovinmarker. Han fortsatte å kjøpe opp små parseller gjennom hele livet, for han hadde sterk tro på dolcetto fra Doglianis potensial, forklarer Matteo Sardagna om sin oldefar og fortsetter:

- Han var dessuten svært forutseende og langt fremme i forhold til sin samtid når det gjaldt å introdusere nye jordbruksmetoder, blant annet pløying mellom radene for å kontrollere ugress som han startet med på 20-tallet, og som vi fortsatt praktiserer. Dessuten var han først ute med å tappe vinen i flasker og selge den med navnet sitt på etiketten.

For dolcettos potensial vil aldri komme til syne med høye avlinger, hvilket var dens bane gjennom hele forrige århundre og dermed ga den et rykte som en vin for nåkonsum.

- Vi samarbeider med DOC'ets andre produsenter for å utvikle dets fremtidige muligheter. Det innebærer kartlegging av struktur samt av innholdet av antocyaner og polyfenoler. Vi  vet at dolcetto er lagringsdyktig, men inntil nå klarer vi bare å lage viner som er best mens de er relativt unge og bør nytes innen fire år, hevder Sardagna og fortsetter:

- Mikrooksygenisering viser seg å være løsningen. Dolcetto trenger fire ganger så mye oksygen under modningen som eksempelvis nebbiolo.

Men siden dolcetto fortrinnsvis er en tankprodusert vin, trenger den hjelp utenfra. Mikrooksygenisering går ut på å tilføre oksygen i bittesmå mengder til vinen mens den er i tanken og etter samme mønster som om den modnet i fat. Resultatet er en bløtere, åpnere og rikere vin med renere frukt og som er tilgjengelig i ung alder uten at lagringspotensialet reduseres. Årsaken er at oksygenet bidrar til å bygge opp strukturen og fylden i vinen samtidig som den blir mer motstandsdyktig overfor oksidering. Dessuten blir fargen stabil.

At dette er lykken for dolcetto, er lett å forstå for den som har smakt dolcetto med reduktive aromaer (det motsatte av oksidert) eller med veldig bitre tanniner. For selv om druenavnet betyr liten og søt, er det ikke alltid den lever opp til det, og da ofte på grunn av ubalanse mellom frukt og tanniner.

Fokus rettes dessuten i økende grad mot utviklingen i vinmarkene. - Vi arbeider mye med kloneseleksjon. I dag har vi en hovedklone, men vi har plantet noen parseller med andre kloner som vi selvsagt må vente ennå en stund på resultatene fra, sier Sardagna.

Dolcetto er en nøysom drue som modner inntil fire uker tidligere enn nebbiolo og dermed alltid unngår regn i modningsfasen. Hvilket forklarer dens utbredelse i Piemonte. Parsellene som ikke var gode nok for nebbiolo eller barbera ble plantet med dolcetto. Den stiller ikke store krav til verken jordsmonn eller eksponering men må ha jevn temperatur gjennom døgnet, hvilket vil si at det ikke må være for kaldt om natten. Dogliani er perfekt i så måte på grunn av et veldig homogent klima i følge Sardagna. Jordsmonnet som består av mergel (kalkstein og leire) på tuffstein (vulkansk), skiller seg noe fra andre deler av Piemonte.

Einaudis hovedprodukt er Dolcetto di Dogliani og er nå tilgjengelig i 2000-årgang. Og en utrolig vellykket sådan. Duften er intens med mørke bær, særlig kirsebær, mandler og en touch av animalskhet. Smaken følger opp med god konsentrasjon og flotte modne tanniner, veldig behagelig lakrispreget ettersmak.

Fra sine 34 hektar med dolcetto med sør-sørvestlig retning ved 280-400 m.o.h., velger Sardagna ut de beste druene, først og fremst fra de eldste vinstokkene, som havner i Vigna Tecc og I Filari. Forskjellen på disse to vinene er at sistnevnte har fått en ettermodning i 25 hl franske fat i 8-10 måneder. - Det finnes dem som bruker barrique i Dogliani, men vi er redd for at  fatet skal dekke over dolcettopreget, understreker Sardagna.

Både Vigna Tecc og I Filari er ufiltrerte og demonstrerer denne druens relativt ukjente storhet. Vigna Tecc 1999 karakteriseres av en veldig mørk fargen til tross for kort maserasjon. Duften byr på søte mørke bær, nedlagte kirsebær og sjokolade. Anslaget er bløtt og rundt, fine syrer og med markante tanniner mot slutten som igjen blir bløt og bærpreget med innslag av sjokolade og lakris. I Filari 1999 er like mørk med mørk sjokolade og søte mørke bær i duften. Smaken er rund og saftig med et bløtere bærpreg og mykere tanniner enn Vigna Tecc. Dessuten er den lett krydret og med mye mørke bær og sjokolade i finishen. Et tydelig bevis på at den naturlige luftingen i de store fatene har åpnet vinen mye.

Druene plukkes når de er veldig modne. De går gjennom 14-15 dagers maserasjon med remontering hver sjette time i halvparten av tiden. Det hele foregår i vertikale tanker som er mer varsomme mot det verdifulle nebbioloskallet og som samtidig øker fargeintensiteten betraktelig i den ferdig vinen. Cannubi har relativt sandholdig jordsmonn og gir dermed en mer elegant nebbiolo. Dessuten modnes den i franske fat, både nye og brukte.

Grimaldi gir en langt kraftigere vin og er kilden både til Einaudis vanlige barolo og enkeltvinmarksutgave, og langt mer klassiske baroloer enn Cannubi. Klassisk er definitivt 98-versjonen av Einaudi Barolo som har en kompleks parfymert duft med skogbunn, fat og jordsmonn. Smaken følger opp med flott kraft, nydelige syrer og fløyelsmyke tanniner, veldig lang ettersmak med mørk sjokolade, modne bær og kaffe. Fortsatt ung men likevel en drøm i dag. Cannubi og Grimaldi finnes fortsatt som 1997 som er en veldig rik men noe mindre klassisk årgang for barolo, og som er flotte å drikke i ung alder. 1998-versjonen av Cannubi som er svært så internasjonal i stilen fikk for øvrig tre glass i Gambero Rosso 2003. Einaudis budsjettnebbiolo er en vellykket Langhe DOC 2000 og en blanding av druer fra Grimaldi og Cannubi. Tydelig nebbiolokarakter med skogbunn, parfyme og syrlige kirsebær samt fatkrydder. Smaken er saftig med fine tanniner, modne skogsbær og sjokolade i finishen.

Foto: Jan H. Amundsen