Volnay er en av de historisk rikeste appellasjonene i Burgund. Allerede under keiser Augustus' regime var åssiden nedenfor Chaignot-toppen beplantet og vinene ettertraktet. Men at Volnay var de franske kongenes foretrukne vinkilde gjennom hele middelalderen, er ikke lett å gjette seg til i dag.
Den knøttlille landsbyen bærer få tegn på velstand - sett med nordeuropeiske øyne. Få prangende bygninger trekker til seg oppmerksomheten slik vi er vant med det fra eksempelvis Bordeaux. Likevel har Volnay sin egen adel - både ny og gammel - som forvalter appellasjonens største helligdommer og med riktignok noe større bygningsmasse enn de andre i byen.
Monopoltetthet
Pousse d'Or og d'Angerville befinner seg på hver sin side av landsbyen, avstanden dem i mellom er ikke mer enn noen hundre meter. Men plasseringen forteller også om eiendommenes posisjon i dette lille samfunnet. De tillater nemlig at vinmarkene omkranser bygningene, i hvert fall på tre sider. Dette forholdet forklarer også hvorfor det er så vidt mange monopolvinmarker - altså med kun én eier - i Volnay. Av 34 premier cru'er er seks monopoler.
Og de fleste av dem eies av disse to domaine'ene. Pousse d'Or har det lengste rullebladet rent historisk. Og det eneste som har smykket seg med slottsbetegnelsen opp gjennom historien.
Dagens utseende fikk bygningene på 1600 og 1700-tallet, men det var først med François d'Audignac at eiendommens vinhistorie kan skrives ned. Hans far hadde kjøpt Pousse d'Or på en auksjon under den franske revolusjonen. D'Audignac som også ga navn til vinmarken foran hovedhuset, 
solgte eiendommen til Baron Dumesnil som hadde fått sin tittel av Napoléon, og som dessuten la grunnen for det som senere ble hetende d'Angerville.
Baronen som for øvrig hadde en adelsstamtavle som gikk tilbake til 1200-tallet, ble derfor Volnays mektigste mann i første halvdel av 1800-tallet. Eiendommene skilte imidlertid lag ved hans død. Mens Pousse d'Or har hatt flere eiere siden den gang, forble d'Angerville innen familien. Det var baronens nevø, den første marquis d'Angerville, som ga domaine'et navn.
Volnays nerve
Nåværende marquis, Guillaume, er tredje generasjon. Og han følger opp sin legendariske fars verk. Jacques d'Angerville som døde i 2003, ble kjent for sin nese for så vel kvalitetsvin som for forretninger. Da han som ung mann etter andre verdenskrig engasjerte seg i familiebedriften, var det vanlig å overlate vinen til profesjonelle flasketappere. Hvilket skapte grobunn for svindel. Han brukte å fleipe med at togstasjonen i Beaune var Volnays største produsent siden mye vin fra sør ble døpt om her.
Med d'Angerville er det aldri noen tvil - her er du ved selve nerven av Volnay. - Vi leter kun etter finessen, 
og er derfor veldig forsiktig under gjæringen for at uttrekket ikke skal bli for stort, understreker Guillaume d'Angerville. Han er også varsom med svovelbruken. Det forklarer vinenes dype farge.
D'Angervilles volnay'er er først og fremst mineralske, altså med klart avtrykk fra den enkelte vinmark. Derfor har såvel Caillerets, Champans, Taillepieds og fra 2006 også Mitans, sin distinkte personlighet. Aller mest fascinerende er hans Clos des Ducs som er det nærmeste eiendommen kommer hage.
Ikke for lave avlinger
Ingen bærbusker ville noensinne kunne konkurrere med det deres egne kloner (pinots d'Angerville) klarer å produsere av bærprakt i denne 2,4 hektar store vinmarken. Så er da også leirjordsmonnet helt spesielt, hele 30 prosent er hvit mergel, og dessuten ganske tykt, nesten 80 cm.
Den har i 2005 alt hva du kan begjære av en vin, nydelig bærduft, fascinerende parfyme, deilig sødme, stor fylde og kraft samtidig som den er ytterst delikat, og med syrer og tanniner som sørger for et langt liv. Men når denne vinen kommer i flaske om noen måneder, vil den raskt trekke seg tilbake og ikke komme ut før om 10 år - minst. 
Den eneste som er mulig å drikke nå (og få full valuta for pengene) er 1997 som jo er et år av et helt annet kaliber hva angår lagringspotensial.
Volnay er et egentlig et mysterium, for på den ene siden vinner vinene på minst mulig arbeid i vinkjelleren og på den andre mest mulig i vinmarken. Men ikke nødvendigvis i form av såkalt green harvest. - Volnays karakter ødelegges av for høy avling, men det gjør den også hvis avlingen blir for liten. Den bør aldri komme under 35-38 hl/ha. Dette nivået er nødvendig for å få frem femininiteten, forklarer d'Angerville.
Maskuline 2006
Derfor blir ikke 2006 noen stor volnay. Avlingen er for lav og han forventer en langt mer maskulin karakter. Av samme grunn kutter han klaser bare i år med store avlinger. Som i 2004. 2005 derimot regulerte seg selv.
Den felles historien til tross, stilen Patrick Landanger har valgt for Pousse d'Or er ganske så forskjellig. Mer ekstraksjon og større andel nye fat gir en mer sjenerøs stil. Så er han da også en nyrik nykommer i Volnay.
Først i 1997 overtok han denne fantastiske kulturarven, og siden den gang har han snudd opp ned på (nesten) alt. Vinmarkene er renovert og konvertert til biodynamisk dyrking. 
Bygningene er søkt tilbakeført til den opprinnelige arkitekturen og interiøret. Parallelt med dette arbeidet har den energiske ingeniøren tatt ønologutdannelse for å kunne engasjere seg i alle detaljer rundt vinfremstillingen.
Lydig lillesøster
Selv om domaine'et ikke på noen måter ble dårlig styrt under forgjengeren Gérard Potels regime fra 1964 til 1997, har energien og oppfinnertrangen til Landanger gitt klare resultater. Pousse d'Or er atter i Volnay-teten.
Clos d'Audignac er eiendommens hage og er mer østvendt enn de andre cru'ene. Den er plantet med 40 år gamle pinotstokker som etter renselsesprosessen gir svært konsentrert frukt. 2005 er en fantastisk vin med mye mørke aromaer og flotte tanniner. Den overgås imidlertid av Caillerets-Clos de 60 Ouvrées som er en utrolig jordsmonnspreget og rik volnay med tydelige eksotiske trevirke- og kryddertoner i tillegg til mørke bær.
Vinmarken som har gitt navn til eiendommen, Bousse d'Or, og det er dette som er riktig ortografi, er mer feminin, bløtere og mer solbærpreget enn de øvrige. En lydig lillesøster, men ikke uten egne meninger.
Fakta om Volnay
Appellasjonen teller i alt 225 hektar hvorav 125 hektar innenfor premier cru. Men altså ingen grand cru, selv om flere cru'er har et slikt potensial. Derfor nevnes volnayviner ofte i samme åndedrag som de store røde i Nuits.
Størst av alle er cru'ene som ligger i hjertet av Volnay og som forklarer hvorfor bebyggelsen i landsbyen holdes på et minimum - skal du ha hage, får det bli en vinmark. Her ligger monopolene som har tilhørt en håndfull familier/domaine'er gjennom uminnelige tider: Clos des Ducs (d'Angerville), Clos du Château des Ducs (Lafarge), Clos du Verseuil (Clerget), Clos de la Bousse d'Or og Clos d'Audignac (begge Pousse d'Or).
Svært lagringsdyktige viner kommer også fra de høyestliggende cru'ene på Meursault-siden av landsbyen. Her er jordsmonnet mye tynnere og med større steiner. Caillerets - Clos de 60 Ouvrées (også monopol, Pousse d'Or), Clos-des-Chênes og Taillepieds i fremste rekke.
På Pommard-siden er det på grunn av det løss- og leirholdige jordsmonnet de feminine verdiene som råder. Her er Fremiets, Mitans og Brouillards i teten.
Til sammen er det 42 produsenter som eier 70 prosent av jorda. På denne måten skiller Volnay seg fra naboen Pommard hvor jorda i stor grad dyrkes av folk utenfra.
Dette forholdet sammen med det faktum at tre av fire produsenter er fra den unge generasjonen, bidrar til større samhold. Ungdommen er mye mer åpne og målbevisste. Blant annet møtes de hver tirsdag for å smake på hverandres viner for å hjelpe hverandre videre.
De gjennomfører også en årlig undersøkelse om praksis i vinmarken, og det er en klar trend i retning av mindre og mindre bruk av plantevern. Gjennomslaget for biodynamisk dyrking er spesielt stort i Volnay. Sjefsstolen i produsentforeningen går dessuten på rundgang hvilket heller ikke er så vanlig. Ny mann hvert andre år bidrar også til å holde pulsen oppe i denne ellers så fredelige, enn si dørgende stille, landsbyen - som ikke en gang har en bar!
