I løpet av det siste drøye tiåret er åssidene rundt byen Verona blitt en av vinverdenens heteste områder. Valpolicella har gått fra å være samlebetegnelse på relativt ordinær vin til å bli omtalt i samme åndedrag som Italias andre store viner. Likevel er det bare tre offisielle toppviner, altså DOCG'er, i regionen. For utenforstående er det ubegripelig at bardolino superiore, recioto di soave og soave superiore, rangerer høyere enn både valpolicella og recioto/amarone di valpolicella. Et av flere gode argumenter for at systemet er klar for en totalrevisjon.
Det viktigste er imidlertid at regionens mange vinbønder har grepet fatt i det som var problemet og dermed hindringen for at valpolicella skulle vise sitt sanne potensial, nemlig manglende kontroll i vinmarkene. Så sent som på nittitallet lå gjennomsnittlig avling for Valpolicella Classico - selve hjertet på snaue 10x10 kilometer - på 70 hl/ha. Selv om det skjuler seg store variasjoner i dette tallet, viser det klart hvilke utfordringer de ambisiøse vinmakerne sto overfor.
Tommaso Bussola er en av dem. Først da han smakte hva naboen tvers over dalen, den legendariske Quintarelli, hadde fått ut av druene sine, forsto han hvilke muligheter som lå i familiens to hektar med sørøstvendte vinmarker i åsen overfor landsbyen Negrar. Men i Bussola-familien var det den nå 90-årige onkelen som var sjefen og bestemte hvordan vinen skulle lages. Derfor ble vinen solgt i bulk helt frem til 1990. Bortsett fra 3000 flasker med onkelens navn på. Etter at onkelen ble forvist til vinmarkene, har Tommaso fått anledning til utvikle sin egen stil, og det med stort hell. Også takket være tilgang på druer fra leide vinmarker noen hundre meter oppi lia.
Bussola har kommet dem i forkjøpet og gått i gang med nyplanting av i alt 7 hektar med en tetthet på 6000 planter som vil begrense avlingen til rundt én kilo pr plante.Også de nye vinmarkene har samme gunstige eksponering men høyere beliggenhet (400 mot 300 m.o.h.) og et litt annet jordsmonn enn de opprinnelige. Mens de gamle har et høyt innslag av basalt som er av vulkansk opprinnelse, er de nye mindre steinete og mer leirholdige. Når de nye kommer i produksjon om noen år vil volum øke til 150.000 flasker, og da har nok vinkjelleren vokst seg ut av Bussola-familiens ikke spesielt romslige privatbolig.
Men Tommaso vil nok holde fast ved sin portefølje som er todelt. Mens TB (initialene hans) er mer moderne viner med innslag av barrique og lang fatlagring, er BG (onkelens initialer bakvendt!) langt mer tradisjonelle med kun bruk av store velbrukte fat eller bare stål.
Derfor er BG- og TB-utgavene av Valpolicella Classico Superiore som begge er ripassoviner, svært forskjellige. Det skyldes ikke bare at sistnevnte på grunn av fatmodningen på hele 27 måneder alltid lanseres når den er ett til to år eldre enn den første, men vinstilen er også noe mer sødmefylt. Når vi beveger oss over i amaroneklassen, blir stilforskjellen enda tydeligere. Så er det også de beste druene som havner i TB. 2000-utgaven har en massiv konsentrasjon med enorm sødme fra mørke bær som holdes i sjakk av flotte syrer og tanniner. En kraftig, krydret og animalsk amarone som fortsatt bærer preg av å ha tilbrakt to og et halvt år i fat. 
At dette er en amarone i særklasse underskrives av det faktum at den brukte to år på å gjære ferdig!
Tommaso lager også en spesialamarone fra en parsell med 75 år gamle vinstokker som overgår det meste når det gjelder konsentrasjon men som likevel klarer å beholde elegansen. Stilmessig er dette en mellomting mellom amarone og recioto. Men TB recioto er selvsagt søtere. Druene er tross alt tørket i 7-8 måneder. Og det trengs 16-18 kg for å få til én liter vin!
Samme året ble Acinatico født. Navnet er avledet av acini natico som områdets viner (av tørkete druer) ble kalt for 2000 år siden. Accordinis Acenatico er en Valpolicella Classico Superiore som har fått tilleggsfylde gjennom en ekstra gjæringsrunde på to uker sammen med aktivt amaronebunnfall (ripasso). Ytterligere dybde får den gjennom et opphold på 12 måneder i to til tre år gamle franske eikefat. 2001-versjonen byr på flott kirsebærsødme, gode syrer og tanniner og et litt søtlig eksotisk trepreg som gir en litt tørr finish. De fire hektar vinmarker som gir druer til denne og de andre vinene er beplantet med 2800 planter pr hektar som dobbel pergola. For valpolicella'ene er utbyttet nærmere 70 hl/ha som kan høres mye ut tatt i betraktning den fine fylden Acenatico byr på.
Entusiasmen stiger derfor betydelig når sønnene Tiziano og Daniele beskriver den møysommelige prosessen for å få druene som skal til tørking i hus. Mens det på en dag plukkes 10 tonn druer til valpolicella, sitter de igjen med bare 250 kg druer til recioto. Druene må nemlig være minimalt angrepet av botrytis. Hvis det er for mye, vil ikke fargen bli intens nok. Og hvis de klimatiske forholdene er riktige, vil edelråte kunne forandres til gråråte, og det hele er spolert. Den største utfordringen er derfor å få tak i plukkere med et godt blikk for disse detaljene.
Som andre topprodusenter prioriterer Accordini corvina og dens slektning corvinone som det nå arbeides for at skal få en offisiell status. Corvina er likevel på topp siden den har mest saft og dermed er aller best til tørking. Dessuten er den minst utsatt for botrytis. Noe rondinella inkluderes for fargens skyld. Molinara erhelt ut der i gården, og det lokale konsortiet prøver nå å den ut av lovverket som en obligatorisk drue.
Mellomstadiet før amarone og recioto er Passo som lages av corvina og corvinone som er tørket i to måneder før de presses og gjæres og deretter blandes med vin av cabernet og merlot. Resultatet er en noe mer internasjonal stil, mer søte mørke bær, mer markante tanniner og innslag av tørkete druer (appassimento). I Acenatico Amarone 2000 er elementene fra ripassoutgaven tatt helt ut. En parfymert vin som rett og slett er nydelig med deilig sødme fra kirsebær, gode myke tanniner og eksotisk trevirke i slutten.
Accordini har imidlertid ikke slått seg til ro med sine 4 hektar. I Fumane i det vestre hjørne av Classico-området er ytterligere sju hektar til beplantning med en tetthet på 5000 planter pr hektar. Vinmarkene som ligger i Mazzurega ved 500 m.o.h. ble lagt brakk på 60-tallet da bratthenget ikke tilfredsstilte datidens ønske om effektivitet og stor avling. I dag derimot representerer de et potensial for å løfte kvaliteten til nye høyder.
For Lucia Raimondi er det som var ment å være en behagelig pensjonisttilværelse, blitt et fulltidsengasjement hun først nå begynner å fatte rekkevidden av. Da hun og mannen, Anthony, en berømt kirurg med italienske røtter, i 1988 kjøpte en eiendom fra 1600-tallet i den idylliske landsbyen Gargagnago, midt mellom Masi og Serègo Alighieri, var målsetningen å nyte det gode liv. Men Anthonys interesse for vin ledet til eksperimenter med druene fra den ene hektaren med vinstokker som tilhørte huset. 
Resultatene var så vellykket at amerikanske venner ba om å få kjøpe vin. Paret skaffet seg derfor tilgang til flere vinmarker, og i 1995 ble en ønolog engasjert på konsulentbasis. Anthonys drøm om å bli ledende i valpolicellaklassen fikk han imidlertid ikke oppleve.
Men hadde de fått smake forskjellen, hadde nok pipa fått en annen lyd, for vinene fra Villa Monteleone som er navnet på eiendommen, tilhører tetsjiktet. Selv den vanlige valpolicellaen, Campo Santa Lena, lanseres først et år etter innhøstningen. Og ripassovinen Campo San Vito sendes ut på markedet når den er tre år gammel. Mens den første er en frisk og tiltalende kirsebærdominert vin, har den andre fått større kompleksitet fra fatlagringen. Her er både parfymert kirsebærpreg i tillegg til eksotisk trevirke og krydder, flott fedme, gode syrer og tanniner og en meget god lengde.
Amaronene er også vellagret når de kommer i salg. Den vanlige cuvéen (1999) minner en del om San Vito stilmessig bare mer av alt. En konsentrert og stofflig amarone som ikke er mektig men bærer sin vekt og 16 prosent med eleganse. San Paolo 1998 er omtrent det reneste kirsebærekstrakt med større sødme og rikdom enn sin lillebror men fortsatt det samme krydrete fatpreget. Lengden er ikke mindre her, og i følge Lucia er aromaene av fat, kirsebær og krydder de samme du kan kjenne i vinmarkene under innhøstningen. Recioto'en Palsun 1999 er ikke den søteste i klassen, mer delikat og elegant med tydelig preg av svisker, fiken og mørke bær.
Foto: Jan H. Amundsen, Consorzio Tutela Vini della Valpolicella
