Apéritif har stilt Tom Marthinsen i Red & White seks spørsmål. Hans skriftlige svar gjengis her i sin helhet.
- Til dette vil jeg først si at dette er et tendensiøst konstruert spørsmål. Dere blander sammen hendelser, spørsmål og lager kunstige sammenligninger for å forsvare egen journalistikk fremfor å få frem en balansert sak. Først av alt: Vi er ikke to journalistiske parter som driver enkildejournalistikk her i en konkurranse om hvem som er verst. Sammenligningen er kunstig. Dere driver enkildejournalistikk og er journalister i saken. Jeg er en kilde og part i saken. Vi har ikke samme rolle i saken. Et forkurs i journalistikk hadde fått dere til å se det.
- Ser dere forskjellen? La meg i stedet få dele den retoriske lapskausen opp i ett spørsmål om gangen og så ta dem i riktig tur og orden. La oss først si noe til beskyldningen om Apéritifs enkildejournlistikk. La oss deretter si noe om Lindorff har noe som helst med saken å gjøre, for så å si noe om påstandene om atferden til Records Vinimport er riktige.
- Det er fakta og ingen beskyldning at Apéritif driver enkildejournalistikk her. Ser vi hvordan Apéritif selv forteller de har laget saken, kan man ikke si annet. Saken kommer fra én kilde - en restauratør som har en reaksjon på et importørbytte som de trykker uredigert og uten kontroll av påstandene. Han er dessuten en av Apéritifs faste smakere
- La meg minne dere om Redaktørplakaten her som sier "Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder."
- Apéritif har ikke kontaktet Red & White, meg eller Leitz i saken for tilsvar eller kommentar. Når Apéritif anklager aktører for manglende etikk i saken, er dette foreløpig den eneste etikken som beviselig er brutt i saken. Journalistiske metoder brukes tradisjonelt for å belyse saker, sjekke rykter mot fakta og kontrollere egen innbilningskraft. Apéritif lykkes ikke med noen av øvelsene. Apéritif endrer til og med bylinen - ja selve teksten i ettertid på nettet for å pynte på produktet. Den profesjonelle pressen har da også reagert og stilt Apéritif kritiske spørsmålstegn til denne mildest talt originale journalistiske metoden. Som forsvar har redaktøren selv svart at de ble ferdig med saken en sen nattestime og syntes det var uhøflig å kontakte oss for ett svar klokken tre på natten. Deretter publiserte de saken. Denne saken dreide seg ikke om en forestående invasjon av fedrelandet Norge, hvor umiddelbar publisering er presserende. Kritisk dømmekraft er åpenbart en vanskelig øvelse en sen nattestime i et vinforum. Man venter med å publisere til saken er belyst og sjekket i de fleste redaksjoner. Apéritif lovet videre den profesjonelle pressen at de skulle kontakte oss åpenbart for å slippe flere kritiske spørsmål til metoden. Det gjorde de ikke og de har latt saken rulle lenge uten på noen som helst måte å gjøre et arbeid med å sjekke saken og fakta. Så gjengir de andre presseforum som har basert seg på ryktene de selv har satt ut.
- Så til dette underlige spørsmålet om Lindorff og betalingsanmerkninger. Om årsaken til importørskiftet hadde vært uredelig økonomisk atferd fra Cordtsen mot Leitz, faller Apéritifs sak i filler, og det vet de. Her er Apéritif igjen helt ukritisk til en kilde. Cordtsen avviser at han har oppført seg urederlig økonomisk mot Leitz med å henvise til at han ikke har anmerkninger i Lindorff
- Alle som har drevet med økonomisk journalistikk vet at en dårlig betaler ikke nødvendigvis får anmerkninger. Leitz og Cordtsen har, som Arne Ronold utførlig beskriver, et langt vennskap bak seg som har gjort at Leitz har strukket seg langt og vært høflig mot sin venn. Også dette har en etikk i seg. En norsk importør har ingen rett til å skalte og valte med økonomien til et tysk vinfirma og arbeidernes lønn etter eget forgodtbefinnende. Det er faktisk oppsiktsvekkende at Apéritifs Aase Jacobsen ikke har såpass god kontakt i markedet at hun har fanget opp dette for lengst. Halve importør-Norge har fanget det opp og minst syv importører har tatt kontakt med Johannes Leitz på grunn av det, sier Johannes Leitz selv.
- Johannes Leitz har en mor som er meget syk og Johannes Leitz tilbringer mye av tiden med sin mor, dette kombinert med kulturforskjeller og oversettelsesprosesser, har gjort at han har valgt å holde en lav profil så langt. Når denne situasjonen er avklart, vil han fortelle sin side av saken.
- Som journalist hadde jeg selv syntes dette var en god sak og forsøkt å dekke den. Men i DN hadde man også vært tvunget til å ta seg bryet med å sjekke rykter og spekulasjoner mot fakta og fått uttalelser fra alle parter.
- Jeg hadde min siste store Leitz-artikkel lenge før jeg ble tilbudt jobb i Red & White. Så vel Aase Jacobsen i Apéritif, som Arne Ronold i Vinforum, som andre norske vinjournalister, har skrevet pent om vinene til Leitz. Til spørsmålet samtidighet mellom mitt og Leitz' beiteskifte, så er dere forvirret av sammenfallet i tid, og det kan jeg forstå. Det var minst syv importører som var i kontakt med Leitz. Red & White var i kontakt med Leitz lenge før jeg ble tilbudt jobb i selskapet. Det er bare å lese Vinforum eller Finansavisen så ser du det. Leitz hadde forlatt Cordtsen uansett. Lengst i forhandlingene var Christopher Moestue som i lang tid, og spesielt før sommeren 2010, var i møter med Leitz, før det hele endte hos Red & White.
- Høres veldig bra ut, men jeg etterlyser enda mer at norske vinjournalister følger samme etiske retningslinjer som resten av norsk presse. Når både Vinforum og Apéritif driver enkildejournalistikk og ikke kontakter andreenn sine egne "venner" og annonsører blir det litt journalistisk skjevt. Det skal bli spennende fremover å se anmeldelsene på vinene til Leitz og til andre tyske produsenter, spesielt når den veldig vanskelige årgangen 2010 kommer på markedet. Vi skal ikke glemme at Johannes Leitz er kåret til årets vinmaker i Tyskland.
- Jeg stiller meg bak kravet om at pressen skal være vaktbikkje, men ikke blodhund slik som i denne saken hvor man bare har fulgt ett spor, bjeffet høyt og fulgt flokken. Enkildejournalistikk er en ting, men når andre vinjournalister, for øvrig uten utdanning innen journalistikk, går ut på Facebook og "liker" Vinforums enkildejournalistikk sier det sitt om kvaliteten på "korpset".
- Dette er noe administrerende direktør Torgrim Frafjord gjorde før jeg begynte i Red & White, men som jeg etterpå har sett all kommunikasjon på. Foreningens leder Edward Falckenberg har opptrådt som aktør på vegne av Kjell Cordtsen. Han har både skrevet flere mailer til Johannes Leitz og vært mottaker av mailene fra Kjell Cordtsen til Johannes Leitz. En leder av en nøytral forening som tar side for ett av medlemmene mot et annet, handler uklokt og bør skjønne at de som da rammes ikke finner seg i en slik behandling. Som følge av det har foreningen mistet sine største og viktigste medlemmer og er i dag redusert til en miniorganisasjon som Vinmonopolet ikke behøver å ta særlig hensyn til. Snakk om å ta hensyn til kvalitet.
- Red & White jobber ut i fra at man ikke skal stjele produsenter fra andre. Men når noen produsenter tar kontakt for å skifte fordi de er utilfredse med sin nåværende importør, så er det vel ikke noe rart at man snakker sammen og eventuelt blir enige. Det er for øvrig veldig merkelig at ingen i norsk vinpresse har fått med seg et annet stort produsentskifte den siste uken. Er det fordi Red & White ikke er involvert, er det fordi Moestue ikke er involvert eller den gamle pressemannen Kjell Cordtsen? Det viser bare hvor lite interessert norsk vinpresse er i det som skjer rundt dem så lenge de ikke får alt servert på et sølvfat.
Denne opplysningen samt fullt regnskap kan alle og enhver hente ut fra proff.no for noen tiere eller fra Brønnøysundregisteret.
Torstein Østenstad sendte over sitt åpne brev til Apéritif parallelt med at det ble jobbet med saken i redaksjonen og har ingen sammenheng med at han sitter i Apéritifs smakspanel.