Ste. Epine er for St. Joseph-siden av Rhône-elven det Hermitage er for østsiden. Likevel måtte St. Joseph-appellasjonen være uten en av sine desidert største stjerner i noen år.
- Vi ønsket ikke å bruke St. Joseph-navnet siden vi ikke liker måten systemet fungerer på. Det innebærer nemlig at andre produsenter skal vurdere om vinen vi lager er god nok for AOC, og veldig ofte er vurderingene styrt av misunnelse og personlige meninger. Ofte er det vinmakere som har en helt annen kvalitetsforståelse enn det vi ønsker å uttrykke. Det blir som om dine medstudenter skal være sensor ved eksamen, forklarer Hervé og Béatrice Souhaut, og legger til:
- Dessuten foretas vurderingene på et veldig tidlig tidspunkt, og altfor tidlig i forhold til hvordan vi lager vinen. Siden det er fatprøver som godkjennes, og det ikke er noen form for ettertest etter at vinen er tappet i flasker, er det hele ganske så meningsløst.
I følge Souhaut-paret er dette et eksempel på dustebyråkratiet som det dessverre finnes en del av i Frankrike (og de fleste andre steder). Etter noen veldig frustrerende konfrontasjoner med smaksdommerne og nevnte byråkrati, valgte de å trekke seg ut i 2002.
- Det er jo umulig å få kjøpe vinmarker i de mest ettertraktete åssidene langs Rhône, men vi fikk en unik sjanse da naboen, en gammel eksentrisk dame uten arvinger, fryktet at "de store" skulle få tak i hennes parsell i Ste. Epine, forklarer Hervé.
Det ville de selvsagt mer enn gjerne, spesielt siden de 1,5 hektarene inneholder vinstokker som er inntil 100 år gamle. Utbyttet er naturlig lavt for så gamle planter, maks. 30 hl/ha. Parsellen er plantet på gamlemåten hvilket betyr med en "riktig" andel hvite druer innimellom syrahen. Druene plukkes og vinifiseres derfor samtidig.
Det brukes kun naturlig gjær, og metodene er gammeldagse. Druene plukkes naturlig nok for hånd. Før gjæring tilsettes heller ikke svovel. Gjæringen skjer imidlertid i ståltanker.- Ikke én drue med råte får være med! Det var knalltøft i et år som 2002 hvor vi laget sju fat mot normalt 18, forklarer Hervé.
De bruker blant annet en vinpresse fra 1940-tallet, som de "arvet" av Jules Chauvet, ofte kalt den naturlige vinens gudfar (se ramme). Dette er en av de første pneumatiske vinpressene som ble laget og kjennetegnes ved at den er svært skånsom.
Ikke uventet foretas det heller ingen filtrering av vinene. Og tilsetting av svovel før tapping er minimal.
Men den naturlige filosofien byr ikke uventet på mange utfordringer. I ekstremt tørre 2003 skapte de små druene vansker på grunn av lite juice i forhold til skall og stilker samt mye sukker. 14 grader potensiell alkohol økte faren for at gjæringen ville stoppe og gi en vin med restsødme. Hervé valgte likevel ikke å tilsette fremmedgjær, men i stedet "vannet han ut" vinen med druemost fra de yngste vinstokkene i Ste. Epine. Denne mosten bidro til å redusere potensiell alkohol samtidig som gjæringen ikke stoppet før vinen var gjæret helt ut.
Alene om Ste. EpineStor og rik med et ekstra dypt og tett syrahpreg som rått kjøtt, mørke søte og bitre bær, samt masse røyk, pepper, svart oliven, tjære og nylagt asfalt. Nydelig syre, silkemyke tanniner og en fantastisk fylde samt heftig mineralkarakter, gjør dette til en imponerende vin, på nivå med det beste fra Côte-Rôtie. Her nytter det ikke med annet enn det kraftigste viltet eller rustikke langtidsstekte kjøttretter som oksehaler.
Til tross forat Ste. Epine utgjør selve hjertet av den opprinnelige St. Joseph-appellasjonen slik grensene var i 1956, og vinen herfra var svært ettertraktet i middelalderen, er Souhaut alene om å lage Ste. Epine. Mye skyldes vinmarkens størrelse, den teller bare 4 hektar, og Souhaut har altså nesten en tredel. Coursodon, en annen av topprodusentene innen St. Joseph, lager Cuvée de l'Olivier som i sin helhet kommer fra Ste. Epine, men uten at det nevnes på etiketten. Côtes-de-Ste. Epine som ligger ved siden av, har imidlertid ikke de samme kvalitetene.
Til tross for at vinmarkene ligger ideelt til ved 400 m.o.h og i et veldig godt jordsmonn med høyt innhold av dekomponert granitt, som i hjertet av St. Joseph, er det ingen som er interessert i å dyrke vindruer her. Årsaken er selvsagt at det er Vin de Pays-land (VdP Ardèche). Souhaut er dermed nesten alene.
Og det er jo synd for de oppnår svært gode resultater for alle druesortene. Syrahen byr på nydelig røykaktig og kjøttfull bjørnebærfrukt. Gamayen er i 2007-utgave imponerende med strålende skogsbærkarakter samt et karakteristisk preg av urter og medisin, omtrent som i en amaro. Felles har vinene flott saftighet og fint bitt. Svært allsidige matviner.
Den hvite vinen skiller seg ut fra de røde ved å ha svært høy alkohol. 14,3 prosent i 2007, men dette til tross er alkoholen godt integrert. En rik nærmest fet vin med masse aprikos, fra frisk til tørket. Likevel er den, takket være gode syrer, en elegant vin med en ganske så kraftig mineralkarakter. Den er laget av druer fra nå 15 år gamle vinstokker og har endret seg fra en litt rustikk vin til en potensiell skjønnhet.
Foto: Cephas
