Reisen var et samarbeid mellom Den norske vinkelnerforeningen, vinimportører og vinprodusentene i Rioja.

Bodegas Y Vinedos Sra de Remelluri

De yngre vinstokkenes druer blir solgt videre til andre vinprodusenter. Disse unge druene passer ikke til deres vinstil. Vinmarkene kan deles inn i to ulike klimatiske soner med ulik jordsmonnskarakter. Økologisk dyrking står i høysete hos Remelluri også inkludert manuelt arbeid. Kritisk tid for økologisk dyrking er blomstringstiden. Da er plantene som mest mottaklige for sykdommer. Vi ser sjelden at kvalitetsprodusenter med økologisk dyrking bruker dette i sin markedsføring. Det skal være vinen i seg selv som selger seg. Bodegaen er liten med ca. 500 000 flasker i årsproduksjon. Nesten utelukkende Reserva og Gran Reserva (kun i de beste årene). I tillegg blir det solgt noen tidligtappede eksperimenter (da som Crianza). Hvitvinsproduksjon er kun knyttet til en "bastard" med sju ulike drue. Men hvilken bastard! Etter å ha prøvd å få kjøpe med seg denne hvitvin på alle mulige måter, måtte vi gi tapt. Dette var en vin med et opplag på kun 5000 flasker. Disse var forbeholdt det spanske markedets gourmetrestauranter. Ikke en gang åtte knelende vinkelnere kunne bringe frem noen av disse fantastiske dråpene. Opplevelsen kan derimot ingen ta i fra oss.

Første overraskelsen kom allerede første kvelden. Da ringte Thelmo Rodriguez (sønn og tidligere winemaker ved Remelluri). Nå for tiden farter han rundt i hele Spania og produserer viner med en filosofi plantet i druens skall og terroir. Utgangspunktet for Thelmo er å analysere ulike vinmarkers potensiale. Deretter å inngå avtaler med vinbønder for oppfølging og rendyrking av druene, eller å kjøpe vinmarker og videreutvikle disse. Ferdighøstede druer blir mottatt i innleide produksjonslokaler rundt om i landet. Han er godt kjent i vinverdenen der han har samarbeidet med mange store navn i Frankrike og Italia. Definitivt ikke en mann som bryr seg om tradisjoner og lover. I dag finnes hans viner over hele verden. Mest direktesolgt til anerkjente restauranter og mennesker som vet å sette pris på godt håndverk. Alle viner blir solgt med egne navn og "må stå på sine egne ben", uten drahjelp fra andre viner i samme selskap.

Bodegas Muga

Som en del i gamle tradisjoner brukes det fortsatt manuell arbeidskraft til å samle sammen eggehvite. En man står ved et bord og knekker egg og skiller eggehvite fra eggegule. Til et fat på 18 000 liter trenger han eggehvite fra 540 egg. Eggehviten blir brukt til å klare vinen. Klaring blir gjort flere ganger per fat. Mugas "store" viner heter Torre Muga og Prado Enea. Druene til disse blir håndsortert ved mottaket og kommer nesten utelukkende fra deres egne vinmarker.

Huset Muga har ca. 40 ansatte. Utenom høstingssesongen er det hele 10-12 mann som kun bruker tiden på omtapping og vasking av fat.

I produksjonslokalene ble det tappet opp vin som holdt på å gjære. 7 dager for Tempranillo(drue) og 20 dager for Garnacha(drue). Her var det ikke vanskelig å kjenne forskjell. Stram, tørr og syrerik tempranillo sammenlignet med søt og rund Garnacha. Ut fra dette var det mulig å tenke seg hvordan en vinmaker tenker blandingsforhold ut fra hvilken vin og stil han ønsker å lage.

Av Mugas totale produksjon blir 30 prosent eksportert. Men av all hvitvin forsvinner hele 80 prosent til utlandet. Spesielt interessant er det at Sverige har stor andel av hvitvinsimport.

Bodegas Bretón

Bretón er et ungt vinfirma med en typisk "new wave style" Riojaprodusent. Det brukes kun store ståltanker til rødvinsproduksjonen. De har satset på lave brede tanker. Filosofien er at da vil vinen få bedre kontakt mellom vinen, skallene og mennesket. Vinene er ofte ufiltrerte og man vil derfor til tider finne bunnfall. Noe som i seg selv ikke er negativt, snarere motsatt. Vinene er også mer preget av kraft og dybde i sin farge. Hvitvinsproduksjonen er i liten skala. Vi smakte på rødvinen Dominio de Conte 1996. En vin fra en enkelt vinmark med 30 årige vinstokker. Bretóns moderne stil er trygt forankret i denne vinen. Som de fleste andre produsenter i Rioja destillerer de ikke sprit selv. Druerestene er å anse som boss og blir solgt videre til eksterne destillerier.

Vi kan ikke la være å synes litt synd på Bretón. Et så nystartet firma med alt hva det innebærer av investeringer ser seg allerede om etter nye lokaler. Veiarbeid og byutvidelse rett utenfor døren sin er ikke noe en ekspanderende vinprodusent ønsker. Romantikken rundt vinproduksjon blir også borte når deoverdøves av bylivets decibel.

Bodegas y Bebidas

Konsernet Bodegas y Bebidas er størst innenfor vin i Spania. Under paraplyen finnes det 13 vinhus, i Spania og Chile, inndelt i to divisjoner. Den ene med fire vinhus der man satser på merkesvarebygging av høyere kvalitetsviner. Den andre divisjonen med resterende ni vinhus inkluderer blant andre Campo Viejo og Siglo. Vårt besøk var lagt til AGE med vinmerket Siglo. AGE er forkortelsen på tre vinfamilier som fusjonerte. Fra å først ha blitt presentert for konsernet sammensetning, med hjelp av projektor og menn i blå dress, bar det rett ut i vinmarkene. Da var det ikke like enkelt å være kledd i nevnte dress og blankpussede skor. Gleden var stor å kunne gå og plukke og spise druer som tempranillo, mazuelo og viura. Mens vi pløyde vinmarkene med våre lave sko ble vi fortalt at jordsmonnet og bergartene i Rioja var kjent for alle sine funn av fossiler fra tidsalder med dinosaurer.

AGEs produksjon blir datastyrt fra store skjermer. Allikevel er det den lille mannen i kjeledress som går rundt og tapper opp et prøveglass med vin fra ståltanker på flere 100.000 liter. Mens lagringen foregår blir vinen omstukket med seks til sju mnd. mellomrom. AGE stikker om en hel rekke om gangen. Først ble de tappet vekk til en beholder, så ble fatene vasket og vinen ble pumpet inn til fatene i samme rekke. Til de gamle stablingssystemene (trekiler) måtte det til seks-sju mann for å gjennomføre denne oppgaven. Med nye stablingssystem i metall klarer en mann samme jobben. Rundturen tok oss ned i vinkjelleren med utstillingsviner. Her kunne vi finne viner tilbake til 1939.

Bodegas Montecillo

Som vanlig var tidskjemaet sprukket for lenge siden. Montecillos winemaker Maria Martinez viste seg å være en dame som hadde vært med på det meste. Rutinert som hun var kom det ikke som en bombe på henne at tidskjemaet til hennes besøk ville sprekke. Hun bare beklaget at vi gikk glipp av den spanske nasjonalsporten (siestaen). Meget profesjonelt geleidet hun oss inn i sin bodega og gav klart uttrykk for at hun skulle greie å fortelle om kun det som var spesielt med Montecillo. Tonen mellom oss fra Norge og denne fargerike damen var perfekt fra første stund. Montecillo eier i dag ikke noen vinmarker selv. Deres filosofi er at det er bedre å finne ut hvor de beste druene er fra år til år for så å kjøpe dem. Man kan da selv velge når og hvor mye druer man vil ha. Også her brukes det en egen bøkkerstab til å produsere sine egne barriquesfat. Eiken er ekstra tykk og Maria ønsker ikke preg av toasting i sine fat. Kun crianza, reserva og gran reserva blir produsert. Vinstilen er tanninrik og derfor vil vinene oftest være senere på markedet enn sine konkurrenter. Omstikkingen skjer med 16 fat i timen og all vin får et opphold på nye fat i minst tre mnd. Etter det tappes vinen over i medium gamle fat på tre til sju år. Fatene blir brukt til en alder av 10 år. Nede i kjelleren fikk vi først beskue 29 700 fat med vin, etter det vandret vi i etasjer med stablede vinflasker. Kun i én "kjellerarm" lå det 1,8 mill. flasker av gran reserva 1995.

I det aller helligste rommet for vinsmaking fikk vi oss en Odysse med nyfermentert vin, gran reservaer og gran reserva especial i ulike årganger. Kveldens høydepunkt var når Maria hentet frem 1934-årgangen. Nå var ikke bare vi men også hun forvandlet til babyer som fikk oppleve "snop" i nesten ubegrensede mengder. Årgangen etter 1934 som gav oss mest inntrykk var 1981. Denne var hun fortsatt uviss på når den var klar for markedet. Maria kunne også opplyse om at 2001-årgangen er laget på druer fra samme område og høydeforskjell som i 1981. Hun mente at en sammenligning var på sin plass.

Vår kjære Thelmo Rodriguez hadde ordnet bord til oss på Arzac i San Sebastian - en av Spanias beste restauranter. Og hvilket bord! Det var dekket på kjøkkenet, med utsikt til ca. 25 kokker som trakterte det dobbelte med lunsjgjester. Sjefen selv, Arzac og hans datter tok seg god tid med sine norske venner.