Tomatgründer Kåre Wiigs eventyrlige suksess fortsetter. De søte små tomatene er blitt nordmenns foretrukne og nå fyller de grønnsaksdiskene.
Satset på norske tomater
- ” Ei tomat æ ikkje bare ei tomat i dag, sånn så det va før”, sier Wiig og sikter til den enorme utviklingen som har funnet sted på denne fronten de siste 10-11 årene.
- Da cherrytomaten, eller ”kirsebærtomaten” som den heter på norsk, ble introdusert, representerte den både en ny smak og mindre form. Men denne ble importert fra Spania, og på Jæren begynte tankene å spinne rundt egenproduksjon av cherrytomat, sier Wiig. Som tenkt så gjort, i 2000 produserte Wiig Gartneri på Orre 5000 kilo cherrytomater, 20.000 beger årlig. Siden har avlingen skutt i været. I 2009 ble det levert 1.440 tonn smakstomater i hele Norge, og omtrent hver fjerde av disse kom fra Kåres gartneri.
Vi kan det vi også
- Tanken om at vi kan produsere alt det vi i dag importerer fra utlandet har tatt bonden med storm. Ingenting er umulig. ”Me vett jo koss di gjær!” Vekstforholdene her er like gode som i sydligere land, dessuten kan tomatene høstes når de er modne, sier han.
Alternativet er å kjøpe tomater som har blitt høstet når de var grønne, og som har modnet på veien. Holdbarheten blir dermed kortere og smaken fattigere. Når Wiig ytrer sin frustrasjon over norsk import av tomater, har han også alle tomatbøndene i ryggen. Dette er virkelig noe det kjempes for, og det å kunne gi den norske forbruker så gode råvarer som mulig er drivkraften.
Norges største gartnerikommune
Det har blitt sagt at bokens gode historie alene er verd prisen. Historien som omhandler tomatpioneren, jærprofilen, hele hans familie, ja hele tomatslekta for øvrig, er en solid historie om en familiebedrift med suksess. ”Tomatprat” er utgitt på det lokale forlaget Pluzz. En bok som også inneholder 73 gode oppskrifter laget av Kokkene Kommer.
- Jeg fikk en henvendelse fra Jan Aasmann Størksen om jeg kunne tenke meg å bidra til en bok. Jeg svarte ”javel” til det, og jeg må si det har vært en spennende prosess. Boken handler om Wiig – historien, en historie som begynte i 1973. Da tok Kåre Wiig overtok gården etter sin mor og far. Da var det riktignok kyr og griser som gjaldt, men antall drivhus skulle komme til å ekspandere kjappere enn antall dyr de kommende årene.
I 1984 startet Wiig Gartneri med fullproduksjon av tomater, og fra 1990 til 1995 slo gartneriet seg opp på småplanter av tomater. Disse ble sendt til andre veksthus og utgjør grunnsteinen i den store bedriften. I dag ligger det to gartnerier i hver sine nabokommuner. Wiig Gartneri i Klepp hvor alle varianter av tomater kommer fra, og Miljøgartneriet i Hå, som er ett av de største veksthusanleggene i Norden.
- Det er like stort som 12 fotballbaner, sier Kåre, og prøver å sette de 70 dekarene med tomater og snackspaprika i perspektiv.
Miljøvennlig drift
I dag er Rogaland, og særlig Jæren og Finnøy, å regne som det mest konsentrerte og produktive veksthusarealet i Norge. I 2009 ble 86,4 prosent av alle norske tomater dyrket i Rogaland.
Målet med miljøgartneriet er å begrense andelen importtomater i den såkalte norske perioden, som varer fra 10. mai til 15. oktober. Men selv om storproduksjon med 1500 tonn fra Hå vil bidra til dette, trengs det ytterligere 120–150 mål med nytt veksthusareal hvis Norge skal bli selvforsynt med tomater i denne perioden.
- Det handler stort sett om tomater, men også om å tenke grønt, både for miljøet og for butikkens skyld, mener Wiig.
Det nye store anlegget har egne vanntanker utenfor vinduene, hvor regnvann fra drivhustakene samles opp og renses for å kunne brukes i veksthusene. I 2004 var gartneriet først ute med å bruke vannbåren naturgass i rør fra Lyse til å sørge for varme i drivhusene om natten. Dette var billigere og mer miljøvennlig energi til gartneriet. Drivhusplantene gjorde dernest nytte av utslippene som er et restprodukt av naturgassen, en løsning som fungerer så godt at de eneste utslippene som bruken av naturgass i veksthusene gir, er oksygen.
Piccolosamling
Som produsent med enerett på dyrking av piccolotomaten i Norden, har Wiig truffet et takknemlig publikum. Den lille, runde, røde smaksbomben har gått rett inn på hitlisten blant Coop-kundene, og selv plasserer han minst 30-40 av dem i munnen i løpet av en dag. De ligger dandert i lekre ranker på fat med stett i kantinen også, det skulle kanskje bare mangle også i landets største gartneri.
På veggen i gangen henger trofeene; ”Piccolotomaten, herved kåret til ”Fremtidens godteri” – Det Norske Måltids komité”. Jo, det kan stemme det. Piccolotomaten er som sunt snop. Full av antioksidanter, A- og C vitaminer, supersunn rett og slett. Til og med egnet for enkelte med sukkersyke blir det sagt. Under oppfordringen på pakkene; ”Smak forskjellen!” skal folk selv få bedømme.
- Denne særegne tomaten kommer fra et fransk frøselskap som kun leverer til et begrenset antall grønnsaksgartnerier. Siden de fleste av de 17 avlerne er sydlandske, er vi i en litt spesiell situasjon, og er spennende nok til at de andre produsentene nylig kom til en ”piccolosamling” her på Orre i juni. De likte det de så og var imponert over avlingen. For mange av dem var det også deres første tur til Norge, sier Kåre Wiig stolt.
73 røde retter
”- Eg liga godt å æda goe mad med tomater i.” Kåre Wiig kan ikke skryte av å lage denne gode maten selv, men han er ivrig på å prøve nye oppskrifter med tomater i.
Det omreisende Stavangerfirmaet ”Kokkene kommer”, har delt oppskriftene inn i forretter, hovedretter, salater, hverdagsmat, sandwich, ut på tur og til slutt dressinger og sauser.
- Oppskriftene er ment for hvermansen, noe som også var et krav fra Wiig. Mange av rettene har plomme, cherry og piccolotomat som basis, de sortene som smaker mest og egner seg best i rettene, mener Per Henning Tjelta, daglig leder i Kokkene Kommer.
Han har et inntrykk av at folk flest sine tomatvaner er preget av valg basert på pris. Det er synd, siden de beste tomatene som regel er dyrest. Han håper derfor at leserne av boken bruker de tomatene som er foreslått og ikke går for et rimeligere alternativ.
God tomatsmak!
Wiigs tomatmeny
Foto: Lise Bjelland