Francesco Ricasoli har litt av en arv å vedlikeholde. Ikke bare har Castello di Brolio vært i samme familie siden 1141 og er dermed Italias eldste vinfirma. Hans oldefar Bettino Ricasoli, den nye staten Italias andre statsminister fra 1861, fant dessuten opp den moderne druemiksen for chianti, med sangiovese som hoveddrue. Det var i 1871. Oppskriften har holdt seg helt fram til nyere tid, men i dag er den i endring til fordel for mer og mer sangiovese.
Så også hos Ricasoli. Så å si hele vinmarksarealet på 225 hektar er omplantet i løpet av de siste tiårene. Ikke uventet tar sangiovese stadig større plass. Samtidig som forståelsen for at ikke all sangiovese er like god, brer om seg.
– Vi har funnet fram til noen parseller med mer enn hundre år gammelt plantemateriale, herfra har vi valgt ut noen varianter vi ønsker å jobbe videre med, forklarer Francesco.
Et par av dem er sågar kommet med i jordbruksmyndighetenes katalog over anbefalte sangiovesetyper.
Gjenskaper plantemateriale
En vingård som har vært eid av samme familie gjennom 32 generasjoner har heller ikke dårlig tid. Langsiktighet er også bakgrunnen for den omfattende analysen av jordsmonnet på den 1200 hektar store eiendommen.
Studiene tok tre år og brakte fram i lyset at Brolio faktisk har like mange jordsmonnstyper som hele Chianti Classico til sammen, nemlig et femtitalls ulike kombinasjoner av kalkstein, leire og sand. Fire hovedtyper peker seg ut som de mest typiske for Brolio-eiendommen, deriblant svært kalk- og leirholdig jord (mergel) fra paleocen og eocen (34-66 mill. år gammel), kvarts- og feltspatholdig sandstein samt glimmerskifer fra oligocen (23-34 mill. år), marine avsetninger fra pliocen (1,8-5,3 mill. år) og noe yngre avleiringer.
Steinete kalkjord
Colle di La er en enkeltvinmark som alltid har gitt gode resultater. Druene ble tidligere brukt til toppvinen Castello di Brolio. Jordsmonnet er spesielt skrint med mye steinete kalksteinjord.
– Sangiovese må virkelig lide og gir veldig lavt utbytte og dermed høy konsentrasjon, forteller Francesco.
Et steinkast unna, i det samme underområdet av Chianti Classico, Monti, ligger Badia a Coltibuono. Navnet på eiendommen som har røtter tilbake til 1051, betyr «klosteret for den gode innhøstning». De eldste omtalene av vinmarkene er fra 1058, og munkene drev med jordbruk fram til Napoleon Bonapartes menn kastet dem ut i 1810.
De 60 hektar med vinmarker ble dyrket av familier med husmannskontrakt. Betalingen ble gitt i vin. Et system som var enerådende helt fram til 1979.
– Da sa min far at vi må gjøre noe - eller gi opp druedyrkingen, forteller Emanuela Stucchi Prinetti, som i dag styrer eiendommen sammen med sine tre brødre.
Regelbrudd
Hun gir faren, Piero Stucchi Prinetti, æren for vingårdens suksess. Allerede i 1962 laget han de første etikettene slik at vinen kunne nå utenfor slottskjellerne. Ikke minst var han den første som så potensialet i et annet jordbruksprodukt, nemlig olivenoljen, og tappet den i «vinflasker».
Men den nye tiden for Badia a Coltibuono startet først på 1980-tallet. Sangioveto var nummer to på markedet av rene sangioveseviner. Den første var Pergole Torte som kom til i 1981 som en protest fra Montevertines innehaver, Sergio Manetti, mot reglene for Chianti Classico. Ønsket var å rendyrke det som er områdets styrke. Men på den tiden var rene sangioveseviner forbudt og måtte merkes med rosso di Toscana.
Fortsatt er Sangioveto en IGT siden det ikke er lov å kalle en Chianti Classico med druenavn – sangioveto er det lokale navnet på sangiovese. Druene kommer stort sett fra de samme to parsellene som i starten, deler av dem ble plantet på 1980-tallet og resten er rundt 55 år gamle. En imponerende vin som ligger 18-20 måneder i franske fat, men ikke nye.
Chianti Classico er nå hjem for 80 prosent av supertoscanerne, både de rene sangiovesevinene og de basert på «importerte» druer.
Sangioveto til tross, Badia a Coltibuono har også plantet alle de tradisjonelle druene for at den historiske arven ikke skulle gå tapt, som canaiolo, mammolo, colorino, ciliegolo, malvazia og foglia tonda. De inngår i Cultus Boni som er et ordspill på Coltibuono. Fra 2009 er den endelige blandingen av alle druesortene på plass, men fortsatt med sangiovese som hoveddrue.
Kulinarisk arv
Den er mer urtepreget og en tanke mer sødmebetont enn de andre vinene, men med en frisk og lang ettersmak. Cetamura er Badia a Coltibuonos «hverdagsvin». Den er i en floral stil med saftige røde kirsebær, eksotisk touch og god friskhet. En lett og anvendelig vin til typiske primi som pasta og bønnesuppe.
Mat er noe man kan hos Badia a Coltibuono. Det ligger nemlig i genene. I 1846 overtok familien de’ Medici eiendommen og har vært her siden. Men allerede i 1488 var Badia a Coltibuono under denne familiens beskyttelse og dets meget unge abbed het Giovanni de’ Medici. Han ble for øvrig pave Leo X i 1513, bare 38 år gammel.
De’ Medici var en av datidens aller mektigste familier som «regjerte» Firenze mer eller mindre gjennom tre århundrer. Blant familiemedlemmene regnes intet mindre enn tre paver. Og ikke minst Katarina de’ Medici, gift med franske kong Henrik II og den som la grunnlaget for det franske kjøkken.
Arven etter Katarina har Emmanuelas mor, Lorenza Stucchi, vedlikeholdt. Hennes sans for matlaging gjorde at hun under pikenavnet Lorenza de’ Medici solgte mer enn to millioner eksemplarer av sin første kokebok, The Beautiful Cookbook, i USA, for øvrig Badia de Coltibuonos viktigste marked. Men hun ville ikke bli den nye Julia Child, og ble «hjemme». I stedet valgte hun i 1984 å starte sin egen kokkeskole, faktisk en av de første i Italia. I dag er hun pensjonist, men kokkeskolen går sin gang sammen med en egen hotell- og restaurantvirksomhet på eiendommen.
– Det er den beste måten å finansiere de enorme vedlikeholdskostnadene for en så stor og gammel eiendom som dette, forklarer Emmanuela.
Ekstremutgave av merlot
Ricasoli er en av produsentene som har hatt aller størst suksess med dette konseptet. En annen er Vicchiomaggio. Mens Ricasoli bruker merlot til å runde av sangiovese, er cabernet Vicchiomaggios «hemmelige» ingrediens i vinen Ripa delle Mandorle.
Den er Vicchiomaggios mest innovative vin siden den byr på svært mye vin for en veldig gunstig pris. Men den er likevel ingen ny vin.
– Vi har dyrket cabernet i mer enn 20 år, forteller John Matta, slottseier og vinmaker.
Reddet fra forfallet
2003 var første årgang for FSM, laget i et mikroskopisk antall. 2004 tok markedet med storm. Vinen har tilbrakt 29 måneder i ny eik, men bærer eikepreget godt. En veldig atypisk Vicchiomaggio, men like fullt Johns «Formel 1»-vin.
Leire er dominerende på eiendommen, og FSM-parsellen er den mest leirholdige av dem alle. FSM og Ricasolis Casalferro er dermed et pedagogisk studie av hvor forskjellig denne druen kan uttrykke seg under tilnærmet like forhold.
FSM står for øvrig for Federico Secondo Matta, Johns far som overtok Vicchiomaggio i 1964, etter å ha tjent store penger på salg av blant annet Campari i England på 1950-tallet.
Ikke bare denne vingården, men hele området var i markant tilbakegang. Johns far fikk eiendommen sakte, men sikkert på riktig kjøl. Og det kan vi nyte godt av i dag, for Vicchiomaggio er en av de aller mest tradisjonsrike eiendommen i Chianti Classico. Den har vært en borg helt siden 400-tallet, den gang etruskerne befolket området, og har alltid vært den samme størrelsen, altså 152 hektar med 32 hektar mer eller mindre sammenhengende vinmarker.
Økt tetthet i vinmarken
Før den tiden het eiendommen Vicchio dei Longobardi, etter folkeslaget som okkuperte denne delen av Italia i middelalderen.
Den største endringen han har gjennomført er å øke tettheten i vinmarkene, fra den tradisjonelle, men ikke så gunstige 2500 planter per hektar til dagens 5500.
– Vi har også en eksperimentell vinmark på en halv hektar med en tetthet på 8000 planter, sier han.
Den har både sangiovese, cabernet og merlot. Men resultatene og beslutningene derav er ennå ikke klare. John Matta har ikke tenkt å hvile på laurbærene ennå.
Tekst: Aase E. Jacobsen
Foto: Matteo Brogi, Howard Hackney, fotorighi.it, Shutterstock, Roger Kolbu
