St. Hallvard er ikke bare helnorsk. Resepten er faktisk eldre enn Vinmonopolet. Og den opprinnelige oppskriften benyttes fortsatt. Den er å finne i én av destillatør Halvor Heuchs og Arcus Produkters hemmelige reseptsamlinger. Som for øvrig er godt forvart i låsbare bøker. -Vi har ikke gjort noen forandringer i resepten vi overtok fra Vinmonopolet. Som igjen kjøpte den av apoteker Albert Scheel en eller annen gang på 1920-tallet etter etableringen av Vinmonopolet, forteller Heuch.

Før den tid var apotekerne engasjerte i brennevinsomsetningen, og fortrinnsvis produksjon og salg av brennevin tilsatt urter. Og apoteker Scheel var intet unntak. Han tok sin apotekereksamen i 1891 og arbeidet både på Apoteket Nordstjernen som i dag ligger i Stortingsgaten samt Jernbanetorvet Apotek, også det i Oslo sentrum. Scheel var således relativt ung da han i 1896 utviklet det som skulle bli hele Norges likør. Dagens bestyrer ved Nordstjernen, Yngve Thorud, har ikke vært kjent med Scheels bedrift før nå: -Han levde i skyggen av bestyrer Moslev som var en meget forsiktig mann. Det er derfor lite trolig at likøren ble solgt over disk på Nordstjernen, men jeg vet blant annet det nedlagte Elefantapoteket på den tiden solgte en munkelikør, forteller Thorud.

Men det var gjennom Scheels farmasøytiske fabrikk, Stella, at likøren som senere skulle bli St. Hallvard så dagens lys. Den er således en typisk apotekerlikør etter benediktinermodell. Den opprinnelige benediktinerlikøren ble skapt av munken Bernardo Vincelli i 1510. Resepten ble gjenfunnet tre hundre år senere og lages fortsatt i dag under navnet D.O.M Bénédictine. Denne resepten er selvsagt strengt hemmelig, men sies å inneholde 29 ulike urter.

Med dagens analyseverktøy er innholdet dessuten ikke umulig å avsløre. Ei heller hvilke urter som inngår i St. Hallvard. Men Heuch har ikke lyst å røpe alt: -Resepten til St. Hallvard er meget kompleks. Ingrediensene omfatter både krydderier, eteriske oljer, urtemaserater. Noe lager vi selv og noen kjøper vi ferdig. Som for eksempel roseolje som ville være utenkelig å produsere selv. Fordelen med en komplisert resept er at uunngåelige kvalitetsvariasjoner i de ulike komponentene utlignes. Hvilket er nærmest en forutsetning for å oppnå en jevn kvalitet år etter år.

 

 

I de aller fleste typer urtelikører, enten de er norskproduserte eller utenlandske, inngår kvann, angelica archangelica, så også i St. Hallvard. Kvannen har en naturlig plass i en norsk likør siden planten er helnorsk. Den ble tiltrodd et mangfold egenskaper som blant annet beskyttelse mot trolldom, pest og annen ondskap. Derav navnet archangelica, erkeengelen.

I dag benyttes den verden rundt, men hovedsaklig til likørproduksjon, og særlig likør av klostertypen. Den inngår med stor sannsynlighet også i Chartreuse fra kartusianermunkenes kloster La Grande Chartreuse, som etter sigende er et brygg av 130 ulike urter. -Tidligere laget vi både Angelika (kvannelikør) og Klosterlikør som var enda mer urtepreget enn St. Hallvard, sier Heuch.

Tidligere tiders tro på kvann som legemiddel er i dag forlatt, men linken mellom kvann og alkohol er klar: Urtelikørene ble brukt som medisin. Både vin og øl ble i tidligere tider tilsatt urter og honning for å dels forlenge holdbarheten og dels dekke over produksjonsfeil. Troen på at alkoholholdig drikke har velgjørende og medisinsk effekt har en sterk forankring i kulturen og har nok sin historiske forklaring.

Når destillasjonskunsten bredte seg utover Europa fra og med 1300-tallet, erfarte munkene som var datidens apotekere at brennevin var mye bedre egnet for å trekke ut de viktige stoffene fra urter og krydder enn vin. Brennevin virker dessuten raskere enn vin. Siden sødme var en foretrukket egenskap ved en drikk, var de fleste drikker, vin som brennevin, helt frem til forrige århundreskifte søtet. Sukker og endog honning var imidlertid et sterkt fordyrende element. Derfor drakk de fattige krydret og usøtet brennevin. Krydderet, ofte einerbær, skulle dekke over den rå fuselstanken. Einerbærbrennevinet i form av gin skapte store sosiale problemer i England fra slutten av1700-tallet. I Tyskland forårsaket brennevinet lignende tilstander med en dramatisk økning i folks alkoholkonsum. Betegnelsen likør ble først tatt i bruk ved slutten av 1700-tallet.

Likør som primært var en salongdrikke hvor den ble nippet til fra små glass, mistet etter hvert sin dominerende posisjon, spesielt blant menn. Først til punsjen og deretter til det brune og tørre brennevinet. Men allerede så sent som i 1912 da Titanic gikk ned, var det fortsatt likør som var den foretrukne avec sammen med portvin. I de senere år har likør som de fleste brennevin hatt en negativ salgsutvikling. St. Hallvard har en stabil andel av urtelikørsegmentet på rundt 70 prosent.

St. Hallvard lages av både blankt (potetbasert) og brunt brennevin. Det brune er cognac.

-Selvsagt kunne vi falt for fristelsen og brukt billig brandy, og kuttet ned på andre fordyrende produksjonsteknikker, for det har vært tendensen blant de internasjonale likørmerkene. Men vi har valgt å fortsette med både cognac og sukrose, i stedet for den rimeligere glukosen. Og det kan vi egentlig takke Vinmonopolet for, siden statsbedriften ikke ble pålagt rasjonaliseringskrav for å øke lønnsomheten i samme grad som en privat bedrift ville blitt, påpeker Heuch.

St. Hallvard produseres etter en tradisjonell og relativt enkel prosess. Selve kombinasjonen av sprit, sukker og smaksstoffer skjer i ståltank. Deretter får blandingen en modningstid i brukte eikefat på 12 måneder. Metoden gir et relativt kraftig urte- og krydderpreg i motsetning til destillasjonsmetoden hvor de tyngre bitterstoffene ikke følger med.

Selv om svært mange likører i dag lages etter sistnevnte metode, er Heuch og Arcus Produkter opptatt av å holde seg til det som etter hvert er blitt en tradisjon. Men noe er det lov å forandre på. -I det gamle Vinmonopolet var det ingen interesse for produktenes historie, et viktig element i merkevarebygging, understreker Heuch. Polstyret bestod tidligere utelukkende av politikere som fikk styrevervet som en hyggelig hvilestilling. Derfor var det ingen som reagerte etter hvert som uniformeringen av den hjemmetappede og norskproduserte porteføljen skred frem utover 60- og 70-tallet. Særlig på emballasjesiden var dette påtakelig. -St. Hallvards nye flaske er følgelig ikke noe nytt, bare en tilnærming til den opprinnelige, sier Heuch.

Det er også en stor avstand mellom den trauste St. Hallvard-flasken alle har et forhold til, og den nye som er av internasjonal klasse. -Selvsagt har vi vurdert faren for at folk ikke gjenkjenner produktet, men vi var nødt til å foreta oss noe hvis ikke St. Hallvard sakte men sikkert skulle avgå med døden, og da var det naturlig å gå tilbake til "røttene", kommenterer Heuch.

Navnet St. Hallvard stammer fra en navnekonkurranse blant Vinmonopolets funksjonærer ved slutten av 20-årene. Frøken Birgitte Borgen og herr Torleif Hamre fikk tilslaget på sitt forslag til navn som jo er identisk med Oslo bys beskytter. Til tross for at han var en vanlig bondesønn, ble han kanonisert. Årsaken var at han ble myrdet av et pileskudd mens han forsøkte å redde en gravid kvinne over Drammensfjorden. Liket ble senket med en møllestein rundt halsen, men det fløt likevel opp. Et godt nok tegn for datidens overtro. Han ble bisatt på høyalteret i Oslos bispekirke som ble kalt Hallvardskirken.

Da Vinmonopolet ble satt på idéen å lage en likør for å minnes legenden knyttet til Selje kloster, om den hellige Sunniva, skapte lanseringen og navnevalget stor ståhei. Et kommunalt utvalg i Selje (Sogn og Fjordane) gikk i mot at Vinmonopolet skulle få lov til å bruke et religiøst navn på en alkoholholdig drikk. Fra avisklippene høsten 1991 leser vi også forslag om å lansere en alkoholholdig likør med dette navnet. Det er ytterst tvilsomt om noen utenom de indre misjonskretser i Seljes omegn ville kjøpe noe slikt.

Sankta Sunniva ble tross motstand lansert, men er ingen storselger med en andel på 2-3 prosent. Drøyt fire tusen liter i volum tyder imidlertid på at ikke Selje-turistene konsumerer alt. Eller kanskje det er lokalbefolkningen som avslører sine (u)vaner? Sankta Sunniva er en klosterlikør som St. Hallvard men med en litt utradisjonell smaksretning. Nemlig svarthyll som gir et fruktig og bæraktig preg. Den inngår dessuten i Potetens Velsignelse. En kaffedrink som ble høytidelig lansert som alternativ til Irish Coffee. I tillegg til likøren inngår også Løiten Linie.

Tekst: Aase E. Jacobsen

Foto: Arcus Produkter

Kilder:

Drikkeskikker, Astri Riddervold ISBN 82-512-0452-6

Krydder, Knut Fægri ISBN 82-02-15349-2

Likører med smak av natur, Thöringe/Åberg ISBN 82-02-15951-2

De Norske Akevitter, Hoar Dege ISBN 82-7627-016-6

Christopher Hammer Norsk Kogebog 1793, Hroar Dege ISBN 82-529-1659-7

16.11.98