Selv om fornying er tidens melodi i det politiske Frankrike, er det langt unna hverdagen for flertallet av landets vinbønder. Eller det vil si, ønsket er der, men alle endringer hemmes av tungrodd byråkrati. Prosessen med å fornye muscadetregionen har holdt på siden 1980-tallet.

Så langt har den offisielle fornyelsesprosessen i regi av regionale og nasjonale vinmyndigheter avfødt tre cru-er, Clisson, Gorges og Le Pallet, med seks i pipeline, hvorav fire blir kunngjort senere i år. Et av cru-ene er Ch. Thébaud, og det er vinbonden François Lieubeau veldig glad for selv om han nok kunne ønsket seg et annet navn. – Ch. Thébaud er forvirrende for forbruker, derfor har vi fra 2012-årgangen sluttet å bruke vårt eget slottsnavn, Ch. Aulnaye, på etiketten, forteller han.

Enda flere navn å pugge

Men på tross av navnevalgene og sendrektigheten, har prosessen skapt mye positiv energi og en ny giv for denne undervurderte regionen.

Og man har bokstavelig talt gått i dybden for å hente fram sine nye trumfkort. Den nye inndelingen er nemlig knyttet tett opp til den unike kompleksiteten i jordsmonnet i denne delen av Loire. Voldsom geologisk aktivitet for inntil 500 millioner år siden skapte massivet av metamorfe bergarter som glimmerskifer, gneiss og quartz på den ene siden og vulkanske arter som orthogneiss, granitt og gabbro på den andre. Dette massivet som kalles Armorica, gjør at den vestlige delen av Loire skiller seg betydelig fra Paris-bassengets yngre jordsmonn. Skillet går ved Angers.

Samtlige underområder har sine mer eller mindre klare jordsmonnskarakteristika som i kombinasjon med variasjoner i topografi, mikroklima og soleksponering, samt ikke minst produsentens egne grep, gir til dels betydelige forskjeller i vinstil.

Svært sammensatt jordsmonn

Muscadet assosieres gjerne med en ganske nøytral, slank på grensen til mager, men syrefrisk vin. Druen som brukes er melon de bourgogne som har egenskapen at den, når avlingene ikke er for høye, reflekterer vekstforholdene rent aromatisk. Og det er nettopp dette som er muscadets styrke, nemlig at den evner å gi viner som varierer enda mer mellom parsell, underområder og produsenter enn eksempelvis chardonnay gjør i Chablis. En vinstil det er lettest å trekke en parallell til.

Mens Chablis har ulike typer kalkjordsmonn, er Muscadet-området langt mer sammensatt.

Ch. Thébaud kjennetegnes av et veldig tynt sand- og gruslag over vertikal glimmerskifer

og gneiss som tillater røttene å trenge dypt nedover i grunnfjellet. Lieubeaus utgave i 2012-årgang er en intenst steinpreget vin med røyk, god syrlighet og fyldig frukt.

Clisson som dekker et mye større areal enn Ch. Thébaud, har dypere jordlag med granitt i bunnen. Det gjør at røttene ikke trenger like dypt – siden granitten er hard og lite oppsprukket - og vinstilen blir noe fruktigere.

Ch. Thébaud deler i all hovedsak glimmerskifer- og gneissjordsmonnet med både Monnières-St Fiacre og La Haie-Fouassiere som ligger nord for Ch. Thébaud, på den andre siden av elven Sèvre.

Monnières-St. Fiacre er best kjent for nordmenn gjennom Günther Chéreau-familien og deres to eiendommer innenfor cru-grensene, Le Château du Coing de Saint Fiacre og Le Grand Fief de la Cormeraie. Château du Coing har mest glimmerskifer i jordsmonnet som gir mer blomsteraktige aromaer og ikke minst viner som trenger mer tid, ifølge Aurore Günther Chéreau. Landskapet er dessuten mer kupert med flere vinmarker i skråningene. Eiendommen ligger akkurat der elvene Sèvre og Maine møtes, og siden den er den eneste i Saint Fiacre-kommunen, ble det besluttet at appellasjonen skal hete Monnières-St. Fiacre.

Le Grand Fief de la Cormeraie ligger i Monnières-delen av underområdet, og har både gneiss og glimmerskifer. Herfra kommer Norges mest solgte og ekstra prisgunstige muscadet med samme navn.

Naturlig lav alkohol

Günther Chéreau-familien har også en eiendom i Gorges som skiller seg helt fra de andre underområdene gjennom sitt vulkanske jernholdige gabbro-jordsmonn med leire på toppen. Vinene herfra får ikke uventet røyk- og flintaromaer og trenger mye tid på å åpne seg. 2012-versjonen av Gravelles Gorges er et veldig godt eksempel på denne stilen med konsentrert syrlig frukt. Et fantastisk følge til grillet sjømat.

La Haie-Fouassiere er mer sammensatt enn sine naboer. Her har Jo Landron på La Louvetrie siden 1983 jobbet med å isolere ulike parseller med utgangspunkt i jordsmonn, men altså uavhengig av hva vinmyndighetene kom fram til. 

Arbeidet gjorde at han fikk en stadig større forståelse for hvorfor parsellene hadde forskjellig modningsvindu, hvorfor viner fra en parsell oppførte seg annerledes enn andre, hvorfor en vin var udrikkelig om høsten, men smakte bedre om våren og hvorfor noen viner først var drikkeklare nærmere to år etter innhøstningen.

Han fant tre ulike jordsmonn som har gitt hver sin vin. Amfibolitt som først og fremst finnes som lommer i underområdene Goulaine og Vallet samt utenfor cru-grensene, er et jordsmonn av en hard spraglete bergart skapt av at havbunn smeltes sammen med vulkansk stein. Det gir viner med godt saltpreg som skapt for østers allerede året etter siden dette er vinene som åpner seg først.   

Tidligere var det vanlig å chaptalisere vinene fra slike vekstforhold siden de fikk et naturlig lavt alkoholinnhold, på 11-11,5 prosent mot 12 prosent som er vanlig for øvrig muscadet.

- Mineraliteten og syren er det som holder denne vinen oppe. Jo lavere alkohol, jo lettere oppdager man dette i en vin, men denne mineraliteten må også balanseres av syrlig fruktighet for å beholde friskheten, og ikke minst må vinen være helt tørr, understreker Jo.

Bunnfallslagringen vel så viktig

Les Houx-parsellen ligger høyere enn resten av landskapet og utgjør en større del av La Louvetrie-eiendommen. Vinmarken er sørvestvendt og er den som høstes først. Jordsmonnet består av sand og oppsmuldret sandstein med høyt innhold av silisium og leire i bunn som igjen hviler på orthogneiss (gneiss av vulkansk opprinnelse) og granitt. Den gir til vinen mye karakter og kraft, et visst røyk- og krydderaktig preg og selvsagt moden frukt. 

Fief du Breil er en sørvendt skråning med orthogneiss, kvarts og granitt, som bader i sol hele dagen og som kjøles ned om natten og morgenen av tåke fra elven Sèvre. Denne effekten som kalles «la rosée du matin» hjelper til å beholde friskheten i den ferdige vinen selv om modningen og alkoholpotensialet er større her enn for eksempel for Amphfibolite-parsellen. - I enkelte årganger med ekstra høy modning kan man til og med lage søtviner med botrytis herfra, sier Jo Landron.

Det diskuteres hyppig om kompleksiteten i en vin virkelig kommer fra jordsmonnet. Uansett svar, så får muscadet-vinene også mye drahjelp fra modningen på bunnfallet, «sur lie», og dette forholdet er sentralt i den nye given. Mens det for vanlig «muscadet sur lie» er krav om seks til 12 måneder på bunnfallet, er det minst to år for cru-ene. Lieubeaus Ch. Thébaud får sågar tre år på bunnfallet. – Vi har ingen fast oppskrift, men det avhenger av årgangen og vinen, så fra 30 til 40 måneder er det vanligste for vår Ch. Thébaud, forteller François Lieubeau.

Günther Chéreau går enda lenger. Deres Ch. Coing l'Ancestrale ligger fire år på bunnfallet og er en svært kompleks og konsentrert vin med uttalt steinpreg.

Navnet Ancestrale peker på at dette er den gamle måten å gjøre det på. Eller det vil si, i gamle dager ble all vin drukket opp før neste årgang var klar. Bunnfallslagringen antas å være oppdaget ved en tilfeldighet. Myten vil ha det til at det var en vinbonde som trengte ekstra vin til datterens bryllup og lot den ligge lenger i fatet. Gleden var stor da de skjønte at vinen var blitt bedre.

Gamle vinstokker gir god drahjelp

Det som skjer rent fysisk er at vinen holdes frisk gjennom kontakten med bunnfallet ved at det utvikles litt kullsyre, samtidig som den beskyttes mot oksidering og at det skapes nye aromaer ved kjemiske reaksjoner mellom bunnfall og vin.

Det brukes imidlertid ikke fat til denne prosessen, ei heller ståltanker. Derimot de for området så typiske glasskledte betongtankene på 60 til 400 hl som er gravd ned i jorden. - Dermed trenger vi ikke tenke på temperaturkontroll bortsett fra under alkoholgjæringen, forteller Aurore Günther Chéreau.

Satsingen på å få fram områdets spesielle karakter skal forhåpentligvis få opp øynene til forbrukerne for at muscadet er en gastronomisk vin med et større bruksområde enn blåskjell. Den lange bunnfallslagringen øker kompleksiteten og åpner opp for ikke bare rikere sjømatretter, men også for lyse kjøttslag som enkelte typer ost. Spesielt om vinene i tillegg får lov å utvikle tertiæraromaer.

- Muscadet har alltid vært drukket altfor ung, sier Aurore Günther Chéreau som likevel for sin storselger i Norge, Le Grand Fief de la Cormeraie, velger å modne kun åtte måneder på bunnfallet.

Et annet viktig forhold som kjennetegner virkelig karaktersterk muscadet, er alderen på vinstokkene. Hos Lieubeau er vinstokkene 70 år gamle, og gamle lavtytende vinstokker samarbeider bedre med et skrint og steinete jordsmonn enn yngre.

For Ch. Coing St. Hubert Vieilles Vignes snakker vi om snart 100 år gamle vinstokker. På grunn av erosjon er gneissen mer dominerende i denne parsellen enn Ch. Coings øvrige vinmarker, og utbyttet er svært lavt på 25 hl/ha. Det gir en veldig lagringsdyktig muscadet som i tillegg til lang modning på bunnfallet også gjennomgår skallmaserasjon.

De nye cru-ene har lavere tillatt utbytte enn resten av Muscadet de Sèvre et Maine. For Ch. Thébaud er 45 hl/ha øvre grense. – Det er sjelden vi når den, understreker François Lieubeau og forteller at i 2012 var den på 20 hl/ha. Men da var det problemer med blomstringen som halverte avlingen.

Økojordbruk gjør forskjellen

Jo Landron på La Louvetrie i La Haie-Fouassiere er skeptisk til både for lave og for høye avlinger: – 50 hl/ha gir egentlig en sunn og balansert vin. Det hender selvsagt av avlingen går ned til 30 hl/ha, men det er ikke ønsket, heller et resultat av uheldige klimatiske omstendigheter, sier han og mener måten det arbeides på i vinmarken er aller viktigst.

Han hevder det ikke er mulig å hente ut potensialet fra jordsmonnet uten å ha en øko-filosofi i vinmarkene. Fra 1999 til 2005 konverterte han derfor alle sine 45 hektar til økologisk jordbruk. Både Lieubeau og Günther Chéreau har fulgt i hans fotspor.

- Jorden trenger mye oksygen for å gi liv til den mikrobiologiske aktiviteten. Jeg oppdaget at stadig mer kom til overflaten samtidig som insektene kom tilbake. Resultatet er viner med mer uttalt mineralkarakter, bedre struktur og dermed bedre lagringspotensial, sier han.

Han tok det neste steget med biodynami og er sertifisert siden 2011.

- Det har gitt enda bedre balanse i vinene siden det i større grad enn tidligere er en sammenheng mellom sukkernivå og syre, understreker han.

François Lieubeau har på sin side sett på sammenhengen mellom nedbør og gjennomsnittstemperatur og de beste årene kjennetegnes av lite nedbør og ikke for høye temperaturer som 2010 som hadde en ekstra lang vekstsesong. 2012 som er min favoritt, er enda kjøligere.

Han sier Lieubeau er de siste til å høste i Ch. Thébaud. - Vi jobber mye med vinmarkene, også green harvest, og siden jordlaget er så tynt er det lett å oppnå sunn frukt, forteller han og understreker betydningen av økologisk druedyrking.

Jo Landron insisterer på håndplukking. En effekt av måten han jobber på er at klaring av mosten før gjæring (debourbage) ikke lenger er nødvendig. - Mosten er allerede ren og balansert samtidig som den inneholder mer smaksstoffer. Dessuten blir gjæringen med druenes egne gjærsopper mer effektiv siden vi ikke tar bort noe, slår han fast.

Tar muscadet enda et steg videre

En som ikke i særlig grad bryr seg om det nye cru-systemet er Fred Niger hos Domaine de l'Ecu. Eiendommen som i de siste 45 årene har kjørt sitt helt eget løp og som på den måten har løftet vinstilens anseelse også inn i de beste restauranters vinkart. Først med Guy Brossard som satset på økologisk dyrking fra 1975 og deretter med biodynami siden 1998. Nå er det Fred Niger som tar eiendommen enda et steg videre. Og det er ikke nødvendigvis i samme retning som de lokale og nasjonale vinmyndighetene har pekt ut.

For selv om Domaine de l'Ecu ligger i underområdet Goulaine som faktisk har alle jordsmonnstypene innenfor grensene, tviler Fred Niger på at de kommer til å sette dette på etiketten. Årsaken er at deres krav til bunnfallsmodning og utbytte overgår appellasjonens, og har alltid gjort det. Men som Fred Niger skriver i en epost: «Det er bare idioter som aldri skifter mening».

Domaine de l'Ecus cuvéer Expression de Granite og Orthogneiss samt fatmodnete Taurus er i en Goulaine-liga for seg selv. Enn si Carpe Diem som er en muscadet fra granittjordsmonn som er laget i amforaer og uten svoveltilsetting. En naturvin med andre ord, og med så kraftig jordsmonnsavtrykk at den gir assosiasjoner til Islay-whisky. «Muscadet reinvented» passer enda bedre for denne vinen enn det nye cru-systemet. Men så er Carpe Diem en vin for spesielt interesserte, og som konkurrerer i et helt annet segment enn hva muscadet noen gang kommer til å gjøre.