Han tar meg med opp en trapp, nabo til Partagas på Industria nr. 520, Havanas mest kjente sigarfabrikk. Han har en onkel som arbeider på fabrikken. Det er min andre dag i Havana, så jeg tror ham, fordi jeg har ingen forutsetning til å vite noe annet. Bak et forheng, i en enkelt utstyrt leilighet, fattigslig etter norske forhold, titter hans kone og små barn frem. Jeg blir plassert i den beste stolen. Han forsvinner for å komme tilbake med Hoyo de Monterrey Double Corona og Cohiba Esplendidos - to av de dyreste, beste, mest ettertraktede og vanskeligste sigarene å oppdrive. Jeg blir naturligvis overveldet, og det ender opp med salg. Delvis fordi sigarene ikke er å finne i de statlige Habanos-butikkene, delvis fordi de er billige, og delvis fordi jeg ikke har følelsen av å bli lurt.

 

 

På mitt første besøk på Cuba er jeg mer heldig enn jeg aner. Sigarene er OK, Hoyoen er himmelsk, og har siden gitt meg den helt optimale røykeopplevelsen. Cohibaen er også OK, men generelt er den oppskrytt. Så langt jeg kan bedømme, er de iallfall ikke fake. Denne gangen er jeg heldig. Bare de færreste er det.

 

Reiser du til Cuba, vil du spesielt i Havana blir nedrent av svartebørshandlere, som alle har en onkel, far eller bekjent som arbeider på fabrikken, og hvor alle spør om det samme: "Hey, sir, do you wanna buy cigars". I et samfunn med prekær mangel på alt - spesielt etter 1990 da Sovjetunionen trakk seg ut som Cubas viktigste samarbeidspartner - skiller salg av falske og stjålne sigarer seg fordelaktig ut på linje med horer, øl og rum - det vil si at man får det når man vil, hvor man vil og så mye man vil - for en neve dollars. Det holder å være hvit og stå på et gatehjørne og oppleve den merkelige følelsen av å være fluepapir. Alt er ekstremt billig etter norske forhold. En kasse 25 Cohiba Esplendidos - som i Europa koster rundt 5000 norske kroner - kan du få for 50 dollar, altså rundt 300 kroner. En vanvittig sum for en vanlig cubaner, som kan tjene 20 dollar i måneden om han er heldig. Men 95 prosent av Cohibaene som blir solgt på svartebørsen er falske, det vil si at de enten er stjålet (ikke så ofte), eller at de er laget på kjøkkenet av sekunda vare (svært ofte). Alle stempler og merkelapper blir kopiert ned til siste detalj.

 

I takt med den eksplosive etterspørselen etter sigarer de siste årene har svartebørsindustrien vokst tilsvarende, noe som først og fremst gjelder kubanske sigarer. Feilslått tobakkshøst på Cuba flere år på rad har ikke gjort det bedre. Resultatet er at prisene skyter i været, og følgelig er det blitt ekstra lønnsomt å produsere falske sigarer. Men å skille de ekte og de falske er ofte uhyre vanskelig, iallfall for en uerfaren sigarrøyker og kjøper. Forbausende mange av kopiene er svært dyktig utført og ser pene ut. Det enkleste er å smake forskjellen.

 

Noen kjennetegn går igjen på falske sigarer, men ikke alltid, og slett ikke alltid samtidig. Blant disse er at sigarene trekker dårlig, brenner ujevnt, har en varierende smak, har litt ujevn lengde og tykkelse og ulike farver i samme kasse.

 

Med så mange variabler vil det nesten være umulig for en nybegynner å avsløre sigarene. Imidlertid; en ekte sigar av topp kvalitet vil vanligvis la seg røyke helt ned uten at den blir sur, og den skal både trekke og brenne jevnt. Men dette er ikke alene nok. Like viktig er stempler og koder på sigarkassen, selv om disse altså stjeles og kopieres. De viktigste sigarfabrikkene er forkortetet til disse stempelkodene: JM, FPG, BM, FR, HM, EL. Klarer du å finne ut hvilke sigarer som produseres hvor, står du godt rustet til å kjøpe sikkert. Langt de fleste halvstore og større sigarene på Cuba er laget for hånd. Dette skal derfor stå på esken, i bunnen, og preget inn, ikke påført med stempel. På spansk blir "laget for hånd" "Totalemente a mano". Logoen til Habanos, det statlige cubanske tobakksmonopolet, skal være i fargene gull, rødt, sort og gul, og plassert øverst i høyre hjørne

 

Dette er utenpå. Når du åpner sigarkassen skal førsteinntrykket være feilfritt; det vil si sigarene skal ha samme lenge, farve og tykkelse. Mavebeltet er også sirlig pålagt i nøyaktig samme avstand inn fra enden av sigaren. Husk alltid også å sjekke det underste laget. Dessuten; en sigarselger har ikke problem med å la deg røyke en testsigar, forutsatt at du kjøper kassen om de er ekte.

 

Det er bare de færreste som klarer å avsløre sigarer på denne måten, fordi det krever mange års erfaring. Men det viktigste signalet om at en kasse er falsk er faktisk prisen. Hvorfor skal en lutfattig cubaner, som bare tidvis har råd til å spise seg virkelig mett, selge deg en kasse sigarer for 25 $, når den samme kassen koster 295$ i butikken? Hadde vedkommende klart å få ut en ekte kasse, ville leddene denne måtte gjennom vært så mange, med tilsvarende antall bestikkelser, at prisen ville steget betydelig, sannsynligvis godt over 100$. Det er en pris de fleste nordmenn ikke er villig til å betale. Når alt kommer til alt kan det godt være sigaren er god, ja i enkelte tilfeller helt på høyden, og da skal du kose deg med den. Men du skal ikke tro det er en ekte Cohiba, og iallfall ikke innbille forsvarløse restaurantgjester i Norge at det er det.

 

Det er i særlig grad de store sigarene - Cohiba Esplendidos, Romeo Y Julieta Churchill, Hoyo de Monterrey Double Corona, Punch Churchill - som er attraktive å kopiere, fordi her er fortjenestepotensialet størst. Dette er også disse sigarene det har vært minst produksjon av de siste årene.

 

Drar du til Cuba - noe svært mange nordmenn gjør - sier det seg selv at med så mange fallgruber vil det sikreste alltid være å kjøpe dine sigarer fra de statlige La casa del Habano- butikkene i Havana. Det er kun Habanos som har lov til å selge sigarer på Cuba. Punktum.

 

Uansett av hvem eller hvor du kjøper sigarene, bør du gå gjennom dem. Tro ikke at private kanaler garanterer noe som helst, uansett om vedkommende har vært Castros livvakt eller hushjelp.

 

Men forsøket på å selge uekte havanasigarer kan dessverre også gjelde enkelte forretninger, også i Norge. Her bør du som kunde være konsekvent, skal du muligens bruke flere tusen kroner på en kasse sigarer, er det en selvfølge at vedkommende serverer ekte vare. Alle forretninger som selger Cuba-sigarer må kunne bevise at de handler med Habanos. Har forretningen "gode kontakter" på Cuba, som forsyner butikken direkte med sigarer via "egne kanaler", er sjansen stor for at sigarene er både ulovlige og falske. Om innehaveren har vært ute og reist og kjøpt med seg fra taxfreen, eller fra utenlandske sigarforretninger, er selvfølgelig en annen sak og helt lovlig.

 

For å sikre best mulig distribusjon har Habanosopprettet joint ventures over hele verden. For Norge og Norden betyr det at det er Habanos' svenske samarbeidspartner i Gøteborg som i all hovedsak skal forsyne det nordiske markedet med cubanske sigarer.

 

Andre bilde:

Jeg sitter på muren langs Malecon, Havanas flere mil lange, buktende stolte aveny som skiller "Karibiens perle" fra havet, og tenner en av mine nyinnkjøpte Hoyo de Monterrey Double Corona. Den smaker slik en perfekt sigar skal smake. Vinden og bølgene slår sprekker i den dirrende heten etter en sol i senit, og gjør det levelig, det hjelper ytterligere når dagen glir over i kveld. Idet solen forsvinner skrus musikken - salsaen - opp på full styrke. Provisoriske telt med en enkel disk hvor det selges dårlig rum og hjemmelaget øl, er også diskotek.

 

Det er ikke riktig å si at Malecon stråler, selv om den er prioritert av myndighetene og dermed er en av de mer opplyste avenyene i Havana. Den stråler ikke i en europeisk kontekst, slik vi forestiller oss ordet brukt på boulevardene i Paris, men den har sin fallerte sjarm, og sammen med musikken og dansen holder det. Etter en stund beveger jeg meg bort fra Malecon og går innover mot Old Havana. Her overtar musikken fullstendig og TV-apparatene med et rikt utvalg av såpe-serier, kaster ut mer lys enn hva upålitelige og sporadiske lyktestolper klarer.

 

På vei inn til hotellet, like før jeg er ved inngangen, kommer en mann opp bak meg og hvisker: "Do You wanna buy cigars, sir"? Det ble ikke siste gang jeg hørte det.

 

Tekst: Esben Hoff

Foto: Piet den Blanken