Det var derfor helt naturlig at da Marinella Camerani i 2002 møtte Nicolas Joly, kjent biodynamiker, så ble hun helfrelst. Han introduserte henne til en filosofi og et system hun alltid hadde søkt etter, uten å være klar over det.

- Italienere er lite interessert i hvordan druene dyrkes og vinen lages. Bare den smaker godt er de fornøyde. Alternativt-tenkende blir alltid sett på med skepsis, biodynamikere ses på som kommunister, og vinen kalles gjerne kommunistvin, sukker Marinella som i 1978 ble vinbonde fordi hun ville gjøre noe annet med livet sitt enn å jobbe som økonomimedarbeider i farens bedrift i Verona.

Plantet om

Marinella forsøkte noen år å kombinere jobben i byen med livet på landet, men det var ikke vellykket. De første årene som vinbonde på heltid var også veldig vanskelige. - Jeg hadde ikke penger og laget dessuten en forferdelig vin. Jeg visste heller ikke hva jeg skulle satse på. Jeg var helt fortapt, minnes hun.

Så i 1985 begynte hun å plante om vinmarkene for å få best mulig frukt. Det gamle pergolasystemet ble erstattet av en form for guyot og plantetettheten ble dermed kraftig økt til nå 5000 planter pr hektar. Avlingen gikk samtidig ned til under 8 tonn pr hektar som er langt under gjennomsnittet for DOCet.

Blant annet satte hun i gang et svært ambisiøst prosjekt med å analysere hver kvadratcentimeter av eiendommen, såkalt "micro-zoning", som gir informasjon om alle forhold som vil påvirke den endelige kjemiske sammensetningen av druene. Ikke bare jordsmonnets komposisjon, dybde og pH, men også klimatiske forhold gjennom vekstsyklusen. Jordsmonnet i Mezzane er for øvrig et av de beste i Valpolicella. Selv om dalen ikke tilhører Classico-delen, har alltid Mezzane hatt en spesiell posisjon. Det skyldes det skrinne kalkholdige og svært dype jordsmonnet med mye store steiner, som er kjent for å gi rike, fyldige og samtidig elegante viner med stort potensial, særlig i varme og tørre år.

I denne perioden møtte hun sin nåværende mann, Cesar, og "livet fikk atter mening, og en datter til, Bianca, som er en tro kopi av sin peruvianske far", som hun sier. Cesar liker å ha jord mellom hendene og tar seg av arbeidet i de til sammen 19 hektar med vinmarker.

Lenge før det skjebnesvangre møtet med Joly hadde hun konvertert til økologisk dyrking. Men med den biodynamiske tilnærmingen har hun endelig kommet "hjem".  - Det er jo den mest naturlige og den opprinnelige metoden før alle kjemiske produkter ble tilgjengelige. Det er derfor meningsløst at det ikke er biodynamisk jordbruk som kalles det tradisjonelle, slår hun fast.

Hun bruker kun naturkompost for å gi næring til plantene. Det lages på gården av møkk fra egne kyr, kvister og gress. De har for øvrig sin egen frøblanding av 12 ulike gresstyper som sås mellom radene om høsten. Marinella har nemlig en teori om at denne spesielle "ugressblandingen" også sørger for at uønskete soppvekster angriper gresset og ikke vinplantene.

De bruker aldri noen plantevernmidler direkte på plantene, heller ikke kobbersulfat som er lovlig innen biodynamien. De foretrekker å tilsette det i form av biodynamiske oppløsninger i jorden. Plantenes immunforsvar må bygges opp innenfra: - Jeg ser på plantene som mennesker og det hjelper ikke med et vakkert utseende hvis du ikke har et sunt hjerte, forklarer hun.

Selv om hun praktiserer biodynami, følges ikke månefasene slavisk. - Det lar seg ikke gjøre fullt ut i praksis med en såpass stor eiendom som vår. For eksempel, hvis det regner, høster vi ikke selv om månefasen er den riktige, forteller hun.

I vinkjelleren er det ingen temperaturkontroll, og ingen fremmedgjær. Ei heller tillater hun ståltanker til gjæringen siden metall ikke er naturlig for druene. Den foregår i 45 hl svakt kjegleformete fat. Til å klare vinene brukes eggehvite, og før tapping tilsettes kun litt svovel.

Modningen skjer i eikefat av ulik størrelse og alder, primært av fransk opprinnelse. Den vanlige valpolicellaen derimot forblir i gjæringskarene etter klaring til den skal tappes. Til ripassoen bruker hun kirsebærtrefat på 14 hl siden det er det tradisjonelle for Valpolicella. I dag er hun den eneste som bruker denne tretypen siden den er blitt langt mer sjelden og dermed dyrere.

Marinella er naturlig nok veldig nøye med drueutvelgelsen til sinamarone som er i en klasse for seg med stor konsentrasjon og eleganse. Og et aldeles nydelig parfymert og friskt kirsebærpreg samt veldig gode syrer og tanniner. Amarone lages kun i det gode årgangene, derfor ikke i 2002, og heller ikke i 2005 og 2007. Det skyldes ikke manglende kvaliteter ved disse to årgangene, men heller naturens luner. Og Marinellas kompromissløshet.

I august 2007 ødela en haglskur et fantastisk utgangspunkt i løpet av 10 minutter. Mesteparten var tapt, og når Marinella forteller om katastrofen, tar hun til tårene og forklarer det med at det er som å miste litt av seg selv. I løpet av fem dager fikk de ryddet opp og fjernet de ødelagte klasene. Det samme skjedde delvis i 2005 og da måtte hun sette inn et høsteteam på 20 personer for å redde mest mulig av avlingen. Det ble imidlertid bare nok til vanlig valpolicella og litt ripasso.

Selv om vingården har mye ungt plantemateriale, velger hun aldri druer fra de yngste vinplantene til sine amaroner. Men det gjør ikke at de andre vinene er mindreverdige. - Før prioriterte jeg amarone først, dernest ripasso og så til slutt valpolicella. Med det resultat at den vanlige vinen ikke sto i forhold til de to andre. Derfor har jeg økt kvaliteten på denne vinen. Og hennes Valpolicella har mye av den samme kirsebærkarakteren samt ikke minst morellpreget, som er så typisk for god valpolicella.

Marinella er redd for store viner med mye alkohol og sødme som etter hennes mening plager for mye av regionens viner. Derfor ble hun ikke fortrolig med recioto før hun gikk over til biodynamisk drift. Nå lar hun vinen gjære i fem-seks måneder til gjæringen slutter av seg selv. Restsødmen blir derfor helt naturlig, og resultatet er en mer harmonisk vin. I 2004 ligger den på 86-89 g/l.

Fra 2005-årgangen kommer den fra vinmarker med bare buskbeskjærte planter. - Jeg valgte jeg å teste ut alberello (buskbeskjæring) siden jeg tror det er bedre for våre druer enn guyot. Årsaken er at røttene går dypere og dessuten er det ikke nødvendig med green harvest for buskbeskjæring siden den naturlig gir 4-5 klaser, forklarer hun.

Så langt har de introdusert alberello hvor plantene er plassert i et system som kalles settonce i fire av de til sammen 13 parsellene. Systemet gir hver plante optimal avstand og posisjon og veldig god mulighet til å utvikle lange røtter som evner å fange opp både "gjemte" næringsstoffer og fuktighet. Den korte stammen gjør dessuten at plantene tåler tørke bedre.

Men alberello krever tett beplanting for å gi disse resultatene. Corte Sant'Alda har valgt 8000 planter pr hektar, men før phylloxera hadde vinmarkene i Champagne i følge en oversikt utarbeidet av Jules Guyot i 1868, 40-60.000 planter pr hektar, og selv i Italia hvor buskbeskjæring var dominerende var tettheten opp mot 20.000 enkelte steder. Så det er lett å forstå at Marinella ikke er ferdig med sine eksperimenter ennå.

Foto: Corte Sant'Alda