Bodega Emilio Lustau oppnådde kultstatus blant sherryentusiaster da husets almacenista-serie ble lansert i 1981. Årsaken er selvsagt at det er snakk om det beste du kan få av sherry og at tilgangen er begrenset. En almacenista betyr rett og slett en som holder lager. Helt konkret innebærer det små familiedrevne bodegaer som til sammen rommer noen hundre tønner med gamle soleraer, ofte 200 hundre år gamle.
Familiens stolthet gjennom flere generasjoner. Fornyelsen skjer sakte men sikkert ved at det hvert år kjøpes litt sherry eller most fra regionens mange og små vinbønder. Kvantaene som tappes fra modertønnene (soleraene) hvert år er svært små, ofte bare noen hundre flasker. Vi må huske på at det er snakk om farsarven, og den må porsjoneres ut i nøye tilmålte doser.
Som de fantastiske manzanillaene til Manuel Cuevas Jurado, for øvrig den aller største almacenistaen med i alt 2500 fat og dermed atypisk. Hans produkter som er langt unna det du vanligvis forbinder med manzanilla. Dette er meget komplekse saker. Eksempelvis Manzanilla Pasada som har en gjennomsnittslagring på seks år bak seg (mot normalt tre år). Den kommer fra en solera bestående av bare 80 fat.Denne fyldige og rike sherryen med masser av nøtter og velhengt skinke i smaken brukes som criadera til Jurados Manzanilla Amontillado som bare omfatter 21 fat. Den har en alder på 9-10 år og er nærmest ubeskrivelig kompleks i så vel duft som smak. Og når vi vet at prisene på disse sherryene vaker rundt to hundre kroner, er det ikke vanskelig å være enig med Robert Parker om at "sherries such as these remain one of the last unknown bargains of the world".
Sherryverdenens mest sjeldne type er palo cortado, et fenomen som hender med hver femtiende tønne der en fino plutselig og uforklarlig mister florlaget. Vides' Palo Cortado tilhører det aller beste i denne kategorien. Duften er usedvanlig rik med alle de klassiske sherryaromaene. Mens de fleste palo cortadoer minner om en fyldig amontillado, er denne nærmest som en oloroso, men uten de sødmefylte aromaene.
Lustau gjorde et scoop da konseptet ble lansert, for det skapte en nødvendig blodtilførsel til en kriserammet industri. Selv om Lustau aldri har tilhørt supermarkedssegmentet, bodegaen var selv en almacenista ved starten i 1866, måtte også dette huset bære byrden av sviktende etterspørsel. Almacenista-serien har løftet Lustau opp til stjernestatus, til de grader at den har resultert i en klubb med 3.000 medlemmer og hovedsete i England, hvor flest sherryentusiaster, og det av klare historiske årsaker, er å finne.Likevel ble bodegaens finansielle redning at Luis Caballero som har gjort suksess med hyperkommersielle produkter som Ponche Caballero (en lett sitruslikør), kjøpte ut familien i 1990. Hvilket muliggjorde oppgradering av den tekniske siden av produksjonen. Familien tok med seg vinmarkene, men Caballero bidro med hele 170 hektar i Montegilillo nord for Jerez by. Lustau dekker nå halvparten av druebehovet gjennom egne vinmarker.
For også Lustaus egne sherryer holder meget høy kvalitet, og som for almacenistasherryene er det den lange ettersmaken som er kjennetegnet. Serien Solera Reserva er svært rikholdig. Fra den meget gode, friske, lette og samtidig sammensatte manzanillaen Papirusa som er perfekt til tapas, særlig fisk- og skalldyrbasert, og ikke minst finoen Jarana som er den fullkomne partner til en moden skinke eller chorizo, til husets amontilladoer og olorosoer. Very Rare Oloroso Emperatriz Eugenia er silkemyk og svært feminin men med en indre styrke som gjør at inntrykket sitter svært lenge. En sherry som fortjener full oppmerksomhet, men som også kan nytes sammen med smaksrik ost, gjerne av blåmuggtype.
Overraskende frisk, til tross for at den teknisk sett er meget søt og hele sju år gammel, er Emilin Moscatel. Druene kommer fra Chipiona rett sør for Sanlucar de Barrameda. Området er ikke bare kjent for sine fantastiske muskatelldruer men også uendelig søte tomater og jordbær. Før du avviser muskatellvin for alltid, er Emilin obligatorisk drikke. Den vil trolig forandre din oppfatning!
Og selvsagt lager Lustau en enorm pedro ximenez. San Emilio er nesten for fyldig til å drikkes. Hvis svisker kan karakteriseres som kompleks, så er det i form av San Emilio. Men altså, utrolig søtt og rundt.
På den andre enden av skalaen befinner Lustaus sherryeddik seg. En av de mest nyanserte av sitt slag. Den kommer fra en solera på 24 fat og er så konsentrert at den må brukes i små doser, gjerne bare halvparten av normal mengde. Perfekt til å dryppe over ovnsbakt paprika. Blander du den med noen dråper pedro ximenez-vin, får du en spennende og utmerket alternativ til balsamico som har fått en altfor dominerende rolle i kjøkkensjefenes eddikhyller.
Foto: Lustau
