Nahe teller totalt 4000 hektar og den midtre - og mest omtalte - delen utgjør en knapp femdel. Resten har i mindre grad klart å komme opp av sumpen med høye avlinger og stor andel müller-thurgau i vinmarkene. Og dermed Liebfraumilch-lignende viner som resultat.

Jo nærmere elveutløpet, altså der Nahe renner ut i Rhinen, du kommer, jo rundere og bløtere blir også vinene. Her er landskapet dessuten langt mindre kupert enn ved elvens begynnelse. Og dermed ikke like interessante for riesling. Det finnes imidlertid unntak.

Som i Dorsheim, Langenloisheim/Laubenheim og Münster-Sarmsheim som ligger i hver sin trange sidedal på Nahes vestre side. Her holder henholdsvis Schlossgut Diel, Tesch og Kruger-Rumpf til. Riesling er imidlertid ikke like dominerende i porteføljen selv om de beste historiske vinmarkene er reservert for denne druen.

Pittermännchen, Goldloch og Burgberg er juvelene i kronen hos Diel som for øvrig er eid av sjefsredaktøren for Gault Millau og dermed utenfor denne guidens bedømming. Vinene lages av Christoph Friedrich, og han klarer å få mye ut av de respektive jordsmonnene (blå og gråskifer, kalkstein og kvartsitt/jern) som alle ligger på rekke og rad.

Felles for alle tre er at de som grosses gewächs (grand cru) gir riesling med større kraft enn lenger sør langs Nahe. Stilmessig er disse vinene mer på linje med de beste fra Rheingau. Den foreløpige konklusjonen for 2006 er at Burgberg er hakket kraftigere og mer krydret enn de to andre.

Diels 200-årige historie sikrer god tilgang på gamle rieslingvinstokker hvorav de eldste er fra 1933. Den nesten like tradisjonsrike Kruger-Rumpf sine rieslinger nyter også godt av mer enn femti år gamle vinstokker.

Pittersberg er toppvinmarken og gir med sitt skiferjordsmonn en tydelig røykaktig mineralsk karakter til vinen. Som grosses gewächs i 2005-utgave er den svært rik med fet søt sitrus og flott fruktsyre i ettersmaken.

Munkene viste vei

Tesch pleier også tradisjonene godt - sitt moderne uttrykk og skrukorkene til tross. De sørøstvendte vinmarkene i nabolandsbyen Laubenheim har siden middelalderen vært kjent for sitt potensial. Mens det var munkene i benediktinerordenen som dyrket St. Remigiusberg, ga karthauserordenen navn til Karthäuser.

Førstnevnte er varmere både hva jordsmonn (vulkansk) og eksponering angår. Mens St. Remigiusberg i 2005 (spätlese trocken) er en fyldig vin med parfymert frukt som i øyeblikket dekker noe over mineralpreget, er Karthäuser slankere og mer preget av syrlig frukt. Men også den kjennetegnes av Tesch' stil som betyr stor flott og ganske åpen frukt.

Diel gjør stor suksess med sin Victor - en barriquegjæret blanding av de to druene med klare assosiasjoner til Burgund med tillegg av pinot gris' fedme. I 2005 er imidlertid den vanlige pinot gris'en vesentlig bedre - svært Alsace-aktig med eksotiske kryddertoner.

De tyske røde er i sterk medvind. Ikke bare på grunn av fargen men også som resultat av økt kvalitet. Røde druer utgjør en firedel av totalt areal, og faktisk like mye som riesling, med dornfelder i første rekke.

Det er imidlertid langt mellom de gode eksemplarene, men Korrell-Johanneshof i Bad-Kreuznach gjør en god jobb med denne druen. Slik at den påminner om en god dolcetto, masse mørke bær, særlig kirsebær, bra fylde og syre samt fin bitterhet i finishen.

Diel modner dornfelder i amerikansk eik og blander den med spätburgunder (pinot noir) til en moderne og ganske spennende vin. Det er Carolin Diel som har ansvaret for farens røde og kaller den rene spätburgunderen rett og slett Cuvée Carolin. 2005 smakt fra fat i sine enkelte deler, fra både skifer og jernholdig jord, er svært lovende og med et visst burgundslektskap. Ikke så rart siden Carolin har gått i lære hos blant andre Romanée-Conti.

Foto: DWI, Diel