Sør-Italia har vært i skuddet her til lands et par-tre år, men først og fremst gjennom denne regionens brede tilbud av billige og likevel relativt smaksrike viner. Druetypene negroamaro og primitivo, hver for seg eller sammen byr på masse sødme fra modne mørke bær kombinert med gode syrer, runde tanniner og fin bitterhet, en smaksretning som var relativt ukjent for den norske ganen, men som nå er godt etablert.
Når alt blir relativt likt, blir det kjedelig. Og det er faren for vin i budsjettklassen. Så ikke med ukens viner som kommer fra en helt annen kilde enn de før nevnte søritalienerne. Fra noen som har ambisjoner på regionens vegne og som ønsker å vise disse druenes potensial. Som er blitt så grundig oversett gjennom hele etterkrigstiden på grunn av at vinmarkene har vært innrettet på maksimal produksjon, selvsagt på bekostning av kvalitet.
Til dette trengs det penger, og akkurat dette er stor mangelvare blant vinbøndene i Puglia. Investorer fra det rike nord som selskapet Renideo med vinproduksjon i så forskjellige regioner som Toscana, Puglia og Armenia, har den nødvendige kapital til å gjennomføre en slik strategi.
Aktivitetene i Puglia ble startet opp i 1998 på restene av en middelaldergård, La Corte. I 2001 gjorde eierne litt av et skup da de engasjerte australieren Chris Ringland som vinmakerkonsultent i tillegg til egen ekspertise i form av Guiseppe Caragnulo som har 20 års erfaring fra vinfremstilling i Puglia. Ringland hadde på det tidspunktet oppnådd kultstatus gjennom Barossa-vinen Three Rivers Shiraz som av Robert Parker ble hedret med uoppnåelige 100 poeng for 96-årgangen.
Kultstatusen denne vinen har oppnådd blant velstående asiater og amerikanere har nok vært medvirkende årsak til engasjementet. Og det varme klimaet i Puglia, ikke ulikt det i Barossa, har sannsynligvis vært en fristende utfordring for Ringland. Og resultatene har ikke latt vente på seg. På denne korte tiden har Ringland maktet å lede La Corte i riktig retning. Det er de fire vinene som samtlige er tilgjengelige i Norge svært gode bevis på.
Utgangspunktet, altså råvarene, er de to nevnte druene som er tradisjonelt dyrket. I Puglia vil det si at vinstokkene vokser som busker, og at de ikke er oppbundet som er vanlig for moderne vinmarker, enten de er rettet inn på kvalitet eller ei. Det sier seg selv at det er snakk om skikkelig gamle vinstokker, fra 30-60 år gamle. Som ikke vannes. I dette utrolig varme klimaet må derfor røttene trenge langt ned i grunnen for å hente næring og vann, de må altså kjempe for å kunne gi frukt. Resultatet blir dermed det beste, nemlig druer med masse smak og mye sukker som kan omdannes til alkohol.
Derfor er også La Corte-vinene skikkelige alkoholbomber, med 14,5 til 15 prosent, men uten at det forstyrrer balansen i vinen, rett og slett fordi den har så mye av alt. Ringland har dessuten fått god hjelp i form av en god vekstsesong, særlig i 2000, men så er ikke årgangsforskjellene så store i denne regionen som stort sett er velsignet med masse sol. Størst effekt på vinkvaliteten har nok det forholdet at det i dette distriktet har skjedd en forrykende utvikling når det gjelder introduksjon av moderne teknologi og kunnskap.
Ringland har ikke falt i fellen med å drepe frukten med bruk av nye fat, her er det druenes opprinnelige smak som kommer fram og det er nok forklaringen på at vinene fremstår som svært genuine. Så tror også Ringland på at vinen først og fremst lages i vinmarken og at det hjelper ikke med all verdens teknologi hvis ikke råvaren er av ypperste kvalitet.
Kommersielle hensyn er nok forklaringen på at La Corte velger å bruke det noe mer internasjonale druenavnet zinfandel i stedet for Puglias primitivo. Men det kan vi jo alltids se gjennom fingrene med.
Dette er i alle fall vår vurdering av disse fire superpuglierne:
-
++
