No half measures
Enten hater du Laphroaig - eller så elsker du denne smaksrike maltwhiskyen fra Islay.
Redaksjonen
09 September 1997 - 00:26
Maltwhiskyentusiaster har gjerne et eget forhold til Isle of Islay. Denne øya sør og vest i Skottland er bebodd av noen tusen sjeler, en del flere sauer - og et halvt dusin aktive destillerier. Der lages de mest smaksintensive maltwhiskyer du kan få tak i. Når du kommer med ferge fra fastlandet til Port Ellen, kan du se hvite lagerbygninger nede i strandkanten med få kilometers mellomrom: Ardbeg, Lagavulin og Laphroaig.
En whisky for viderekommende
Laphroaig er kanskje den mest særpregede av dem alle. Hvis du bare har forsøkt blended whisky før, slik som Ballantine''s eller Bell''s, eller du har drukket den lette maltwhiskyen Glenfiddich, vil du bli overveldet av lukt og smak i Laphroaig. Her er det masse røyk, og mange bruker karakteristikker som "medisinaktig", "tang og tare" eller "tjære". Selv hevder Laphroaig i sin markedsføring at på en skala fra 0 til 10, er det ingen som noen gang har gitt whiskyen mellom 1 og 9: Enten elsker du den og gir den 10, eller så hater du den, og gir den like mange poeng som Norge ofte får i Melodi Grand Prix.
Laphroaig er forresten det eneste destilleriet som har hatt en kvinne som sjef. Miss Bessie Williamson jobbet som sekretær på destilleriet, og arvet det i 1954. Hun styrte det med myndig mine og fast hånd til det ble solgt i 1967, og fortsatte som styreformann et par år til.
Hvor kommer røyksmaken fra?
Malting av byggkornet er en sentral del av prosessen med å lage maltwhisky. Etter at bygget har ligget i bløt en stund, får det ligge en liten uke mens det begynner å spire. Tradisjonelt gjøres det ved at det fuktige kornet spres utover gulvet i spesielle bygninger, og at det så vendes jevnlig for å unngå at spirene gror inn i hverandre. For å avbryte spiringen blir kornet tørket, og i denne prosessen brennes torv som avgir masse røyk. Det spirende kornet trekker til seg røyksmaken, og den blir sittende helt til du nyter den ferdige whiskyen ti eller femten år senere.
På Laphroaig malter de selv 30 prosent av kornet de bruker, og når du besøker destilleriet, får du se kornet ligge utover gulvene. Torven som brennes under tørkingen blir selvsagt kuttet lokalt, og det er mye torv på forblåste Islay. Men selv om torv er en fornybar ressurs, tar det ganske mange år for naturen å bygge opp nye lag. Derfor er det et visst press på skotske destillerier for å få til en miljøvennlig produksjon, og Laphroaig tar dette seriøst. De sørger for god drenering av myren først, og så kutter de av det øverste laget med vegetasjon. Dette legges på toppen av den forrige parsellen det ble kuttet fra. Dermed synker nivået på myren litt, men det blir mindre avbrudd i torvproduksjonen. De regner med å ha nok torv til de neste tolv-femten hundre år i hvert fall.
Resten av maltet som brukes hos Laphroaig kommer fra Port Ellen. Dette naboanlegget er (dessverre) stengt som destilleri, og brukes i stedet til å malte bygg for en rekke destillerier i området, inkludert Isle of Jura på naboøya. Det betyr at maltet blir fremstilt etter spesifikasjon fra de forskjellige destilleriene. Jo lenger maltet utsettes for torvrøyk, desto høyere blir innholdet av fenol (karbolsyre). Laphroaig bruker malt med en verdi på 35 enheter fenol per million, mens Isle of Jura har meget lite røyksmak, og det kommer av malt med bare 2 enheter fenol. Maltet til Lagavulin inneholder omtrent like mye fenol som Laphroaig bruker, mens Ardbeg er helt oppe i 50 enheter. Dette tradisjonsrike destilleriet har forresten ikke produsert i en periode, men er nylig kjøpt opp av Glenmorangie, til glede for Ardbeg-elskere.
Fra bourbon til whisky
Om maltet er viktig for sluttresultatet, så er det tilsvarende viktig hvordan spriten modnes. Den kan nemlig etter loven ikke kalles whisky før den har ligget minst tre år på eikefat og fått preg av det. På Laphroaig blir all whisky som skal selges som single malt lagret på amerikanske eikefat. De stammer fra Ozark Mountains, og er brukt til å lagre amerikansk bourbon (og amerikansk lov sier at de bare kan brukes en gang til dette formål - derfor selges tønnene videre til Skottland for gjenbruk der). Dette er en av grunnene til at Laphroaig skiller seg fra sin nærmeste nabo Lagavulin. Den 16 år gamle maltwhiskyen som lages der er lagret på tidligere sherry-fat, og det gir whiskyen en mye dypere farge og en noe søtere smak, men med like mye røyk og typisk Islay-preg.
Også Laphroaig er selvsagt lagret lenger enn de obligatoriske tre årene. Den vanlige utgaven, som destillerisjef Iain Henderson hevder at han foretrekker, er lagret i 10 år, mens 15-åringen er markert rundere i smaken og dypere i fargen. I det aller siste er det også dukket opp egne årgangsutgaver destillert i henholdsvis 1976 og 1977. Inntil nylig er det bare 10-åringen som har vært direkte tilgjengelig i Norge, men nå er også 15 år gammel Laphroaig å få tak i, til glede for Islay-elskere.
Venner av Laphroaig
Laphroaig arbeider bevisst med å bygge opp og vedlikeholde sitt image. Ett av tiltakene i så måte er et program som de kaller "Friends of Laphroaig". Hvis du sender inn metalldelen av korken fra en Laphroaig-flaske og svarer på noen spørsmål, får du tildelt en kvadratfot jord på Islay på livsvarig basis, med rett til å besøke eiendommen når du måtte ønske det. Som leie har du anledning til å kreve en dram Laphroaig i året - men du må stille opp på destilleriet for å få den utdelt.
Hvis du har Internett-abonnement, kan du gjerne besøke deres hjemmeside på
http://www.laphroaig.com
Derfra kan du for eksempel laste ned en ganske stilig skjermbeskytter som med karakteristiske svart/hvitt-tegninger gjentar budskapet: Enten elsker du Laphroaig, eller så hater du det. Laphroaig - no half measures.
Tekst: Per Arlov
Foto: Laphroaig
Forsiden akkurat nå