Dagens kaffemote kan inntil det surrealistiske by på varianter som bare skilles fra hverandre med sublime detaljer, som mengden og type melk eller andre tilsmakinger, grad av konsentrasjon, og andre små finurligheter som overstiger de mer fundamentale distinksjonene som bønnetype og brenningsgrad.

På en italiensk kaffebar uttrykker man sin identitet gjennom valg av kaffevariant: macchiato, cappuccino, espresso, latte, americano og så videre. I Roma lærte jeg at en dobbel espresso, som restaurantene i Norge alltid vil prakke på deg, er noe man tyr til når man ligger i skilsmisse eller nettopp har mistet jobben.

Mens den vestlige verden de siste par tiårene er utsatt for en veritabel flom av travle, mer eller mindre avanserte kaffebarer med slike motepregede produkter, har tehusene holdt på sin slow food-aktige atmosfære. Tehusene inviterer til en helt annen verden.

Utvalget i seriøse teforhandlere som nyskapningen Le Palais des Thés eller tradisjonsrike Mariage Frères i Paris er overveldende.

• Les alle de gode artiklene om te og kaffe her

Forførende tilbud

Mariage Frères har holdt på siden 1854, og selv om det er ganske ungt når det gjelder tehistorie, er det imponerende nok. Noen tetyper er usannsynlig høyt priset, og har med sesong, høstingstidspunkt, type, voksested å gjøre. Ta for eksempel ceylonske Thé Blanc Sacré, som høstes med silkehansker og sølvsaks, for så å selges i bokser med fire poser à fem gram til 68 euro per stykk, noe som gir nærmere 30 tusen kroner per kilo.

Å tre inn hos Mariage Frères, for eksempel deres filial i Saint-Germain i Paris, er en opplevelse. Tilbudet er fabelaktig, og duftene som møter deg er ikke bare kostbare, de er forførende, og ikke sjelden ender selv en amatør som meg opp med eksklusive små pakker med te. Og da dreier det seg ikke om poser fra Lipton eller Twinings.

Variantene av te gjør at enkelte typer, særlig grønn te, er egnet til drikke ved siden av maten. Mens kaffe passer til søte matvarer, som for eksempel kaker, sjokolade eller croissanter, og man i Norge drikker den til "matpakka", er te en fin drikk til mange retter, særlig asiatiske, som sushi. Og te og ost er en kjent kombinasjon. Få ville imidlertid drikke kaffe til verken tunfisk eller camembert.

At te er kultur er en underdrivelse. Globalt har antakelig ingen annen drikk betydd så mye historisk sett, som nettopp te. Selv vin, øl og kaffe må stille seg i køen bak dette avtrekket med opprinnelse i det mytologiske Kina. Noen kilder oppgir at teen ble oppdaget her to tusen år før vår tidsregning (mer presist i år 2737 f.Kr.), rundt år 600 kommer den til Japan, med buddhismen, og omlag tusen år senere til Europa - først til Holland, deretter Russland og så til England i første halvdel av 1600-tallet. Det gikk noe tid før te ble den dominerende drikken også her.

• Les om hva du drikker til sushi her

Universalmedisin

Storbritannia var på 1700-tallet Europas største forbruker av kaffe, skriver historikeren Wolfgang Schievelbusch i sin bok "Paradiset, smaken og fornuften" (1980), men femti år senere er det teen som råder. Kaffen er blitt helt underordnet. Målt med økonomiske parametre er det illustrerende at i perioden 1650 til 1700 beløper britenes te-konsum seg til litt over 180 tusen pund, mens det i løpet av de neste fem tiårene er kommet opp i hele 40 millioner pund. Da tas det ikke hensyn til smugling av blant annet te, noe som jo var svært utbredt.

Det er naturligvis nytelsesaspektet som gjør utbredelsen så enorm, koffeinen (eller teinen) var da som nå betraktet som en uskyldig stimulans for nervesystemet. Men drikken ble tillagt mange egenskaper. Kaffehusene hadde særlig popularitet i London, Paris og Wien, (men slo ikke an i Tyskland - kanskje grunnet ølprodusentenes innflytelse), og de begynte etter hvert også med te. Kaffehuset Garway's serverte således sine gjester også te, og reklamerte slik i 1660:

"Den gjør legemet aktivt og muntert. Den hjelper mot heftig hodepine og svimmelhet. Den får leden til å forsvinne. Den fordriver tretthet og renser legemssaftene og leveren. Den styrker magen, forbereder fordøyelsen og er spesielt velegnet for mennesker med stor kroppsbygning, så vel som for lidenskapelige kjøttspisere. Den er god mot mareritt, den letter hjernen og styrker hukommelsen. Den er særlig god til å holde mennesker våkne. En porsjon er tilstrekkelig, til at man kan arbeide natten lang, uten at legemet tilføyes skade". 

Kvasireligiøs seanse

Når vi vet at sukker i samme tidsrom ble ansett for å være en universalmedisin, forstår vi at te - som ofte ble tilsatt mye sukker, om man hadde råd - knytter an til samme mytologi. Mange kulturer, deriblant den franske, har bevart den medisinale myten forbundet med te brygget på urter. Franskmenn og belgiere dyrker den dag i dag sine mange tissanes, og urtebryggenes helsebringende effekter er omskrevet på tallrike, mer eller mindre seriøse alternativmedisinske nettsider.

Urtete er tross alt bedre enn alle de parfymerte teslagene som verserer i dag. Selve teen forsvinner bak de mange fruktene, og er på et vis sluttpunktet for teen slik vi kjenner den. Med ananas- eller mango-te er alt ritual borte. En tilhenger av luksuriøs te fra Himalaya ville himle med øynene over slike produkter. På den annen side, en stor tenasjon som India parfymerer teen grenseløst. Indisk te signaliserer da også en svært annerledes tekultur. Indisk te er søt, og tilsatt masser av krydder. Det er en drikk som speiler dette enorme samfunnets fargerike matkultur.

Ritualene knyttet til te er omfattende og dypt seriøse i Asia. Japansk teseremoni er langt fra noen lek. Te i Japan er i hovedsak grønn, benevnes chado, prosedyren å tilberede teen kalles temae, mens selve seremonien eller aktiviteten kalles cha-no-yu og tar minst fire timer å utføre.

År må til for å beherske kunsten perfekt. Zen-buddhismen har øvd innflytelse på japansk te-rituale, noe som preger dens innadvendte, refleksive, myke og vennlige gester. Man sitter på kne, på stråmatter, tatami, som er nøye fordelt mellom vert og gjester i et eget te-rom. Helst skal man naturligvis være iført kimono, noe som influerer på bevegelsene og estetikken.

Det er en estetisk opplevelse, en kvaisreligiøs, filosofisk seanse, en streng og presist tilskåret estetikk slik bare japanerne får det til.

Den evinnelige tekjelen

Da er en afternoon tea på et stort London-hotell mer overkommelig, men likefullt ganske seremoniell. Den inntas mellom kl 15 og 17, har sin opprinnelse i det britiske imperiets matkultur, og ble innledet på Karl den andres tid, etterhans ekteskapsinngåelse med portugisiske Katarina av Braganza i 1662.

Afternoon tea er en svært høyborgerlig affære. Med fat i flere etasjer med påsmurte sandwich med pålegg som røkelaks, egg, slangeagurk, skinke og så videre, samt scones med honning og syltetøy. Ulike småkaker hører også med. Blant kjolekledde ladies og gamle offiserer med sabel i beltet, kan du innta din afternoon tea til akkompagnement av harpemusikk. Men husk anstendig påkledning: Jacket required.

Det hører også med at begrepet te er utvidet noen steder i Storbritannia, som i Wales, Midlands eller Nord-England, til å betegne større måltider. Og en invitasjon til te, eller tidvis high tea, kan være en middagsinvitasjon. "He didn't come home for tea," kan det lyde i en episode av "A Touch of Frost", og da betyr det ikke te og kjeks, men rett og slett middag.

Både te og kaffe er naturligvis massekultur; ordet "tv-kanne" sier alt om det. Te er à propos tv en ekstremt utbredt rekvisitt i absolutt alle engelske fjernsynsserier. Det formelig flommer av te i "Frost", "Morse (& Lewis)", "Poirot", "Foyle's War", "Mord og mysterier", og så videre. Inntil det ulidelige setter de på denne evinnelige tekjelen, serverer "a good cup of tea", et brygg som skaper en virkelighetseffekt alle skal kjenne seg igjen i. Om man er britisk vel å merke. Kaffe eller te? Spørsmålet er ikke alltid like lett å svare på, om du ikke tilhører en tekultur.