Med whisky i ryggen

Markedsleder Janneau har fått tidligere toppsjef for Macallan i direktørstolen. Willie Phillips har mange gode kort i ermet som kan komme såvel Janneau som regionen til nytte.

Aase E. Jacobsen

20 Februar 1998 - 12:59

Janneau er et av de eldste négociant-husene. Firmaet ble startet av Pierre Etienne Janneau i 1851 og var i familiens eie helt frem til midten av da Janneau ble kjøpt opp av Martell. Da Seagram's overtok Martell ble Janneau ansett som uinteressant fordi årsvolum var mindre enn en halv million kasser. Janneau ble solgt til italieneren Armando Giovinetti for en ukjent sum. Og det er ikke få francs han har lagt ned i opprustningen av firmaet hvis merker for øvrig er markedsledere i en rekke land, blant annet England. Janneau var i mange år eneste armagnac på det norske polet. Og er en av de få virkelige merkevarene fra området.

Dobbeldestillering

Siste investering den italienske eieren har gjort for Janneau var da de headhuntet Willie Phillips , tidligere toppsjef hos ikke ubetydelige Macallan, men som ble sparket ut i kulden da ... kjøpte opp maltwhiskyprodusenten. Phillips er et funn for ikke bare Janneau, men også for armagnacindustrien som sådan. Han klarte nemlig å bygge opp Macallan til å bli en av de best ansette merkene innen single malt. Og innrømmer at det var bittert å bli takket av etter en slik bragd bare fordi han hadde passert 50! Innen armagnac innebærer alder noe positivt, og Phillips' erfaringer kommer til å bli nyttige når industrien nå ønsker å stå samlet om å erobre større markedsandeler, særlig på eksportmarkedet.

Phillips innrømmer at regionen opplever vanskelige tider. Lagrene vokser, et ikke ukjent fenomen hos erkerivalen Cognac: - Men det er ikke størrelsen som er problemet, selv om vi har rundt en tidel av all armagnac som finnes på lager, heller alderssammensetningen. Likevel kan ikke et firma som Janneau la være å produsere ny sprit et år, for da får vi et nytt problem om sju år, fremholder han.

Janneau er blitt kjent for å benytte seg av dobbeldestillasjonsmetoden som ble gjort lovlig igjen fra 1972. Men bare for deler av blandingen. Armagnacpreget sikres med en god slump enkeltdestillert sprit i den endelige blandingen (assemblage). Den dobbeldestillerte spriten lagres i Limousin- eller Tronçais-eikefat, slik som i Cognac. Resultatet er bløtere siden disse fatene inneholder mindre tanniner og noe mer vanilje enn de tradisjonalle armagnacfatene. Janneau driver dessuten sitt eget tønnemakeri hvilket sikrer tilgangen på det nødvendige antall fat.

Komplisert blanding

Mange sammenligner armagnac med single malt whisky og det bør passe herr Phillips bra, selv om hovedgeskjeften hos Janneau består i å blande ulike armagnacer. Firmaets hovedkontor befinner seg i Ténarèze, men benytter seg like mye av armagnac fra Bas Armagnac. Janneaus armagnacer bærer derfor appellasjonen Armagnac. - Ved å blande de to beste områdene oppnår vi et mer komplkest produkt som nyter godt av Ténarèzes fylde, blomsterpreg og plommeaktige frukt. Bas Armagnac bidar med finesse, krydder og lengde, hevder Phillips.

Janneau destillerer mesteparten av det årlige behovet for fersk sprit selv på basis av vin kjøpt opp fra 12 ulike vinbønder. Vin av de ulike druetypene destilleres ikke separat, men blandes like før destillasjon for å oppnå et så homogent sluttprodukt som mulig. Janneau kjøper også ferdig sprit.

Blanding av armagnacer fra forskjellige leverandører er en komplisert og tidkrevende prosess i motsetning til årgangsarmagnac fra én enkelt produsent hvor hvert fat er mer identisk. Selv om Janneau opplever stor forskjell på armagnacen som er lagret i bygningen fra 1972 sammenlignet med de opprinnelige lagerhusene fra 1851. Armagnacene som modner her flyttes ikke og utvikler i følge Phillips en helt spesiell smak.

Det er blandingsarmagnacene som dominerer salgsstatistikkene hos Janneau, men huset har mye gammelt og godt i sin ærverdige kjeller. Fra tiden før det nye lovverket. Hvilket innebærer enkeltdestillert armagnac. Alt etter 1972 er altså en blanding av de to metodene. Ved sammenligning av 1976 og 1962 som begge er svært gode armagnacer får vi frem en klar forskjell og det er fruktpreget som er i retning av tørket frukt i den eldste og friskere i den yngste. Om det skyldes alder eller fremstillingsmetode, skal være usagt. Siden dobbeldestillering først ble lovlig i 1972, finnes det begrenset erfaringsmateriale for sammenligning av gamle armagnacer produsert 100 produsent på den ene eller andre måten. Hva er best etter 30 år? Jordsmonn og druekomposisjon betyr også en del selv om det er begrenset hvor mye som sitter igjen i den ferske spriten. Kanskje er det slik som for vin fra verdens beste områder: De blir mer og mer like hverandre etter hvert som tiårene går.

Foto: Jan H. Amundsen