Side om side med vingrossistene (négociants) som setter sine navn på en stor andel av Rhône-vinene, finnes et antall mindre produsenter som kjemper i tetsjiktet hva kvalitet angår. Men i motsetning til grossistene konsentrerer de seg om en eller to appellasjoner, og et fåtall viner. Siden stilen rendyrkes, oppnår vinene gjerne et spesielt personlig preg.
Jamet er en meget god representant i så måte. Og som bevis på det hylles familiebedriften med Jean Paul Jamet i spissen, som en av de største stjernene i Côte-Rôtie. Herfra kommer nemlig kun én vin, hvis vi ser bort fra noen få tusen flasker med veldig god Côte-du-Rhône, 
fra noen små parseller som grenser til Côte-Rôtie. Rundt 25.000 flasker lages årlig av denne etter hvert så ettertraktete Côte-Rôtie'en. Og Jamet presterer dessuten høy kvalitet også i middels årganger.
- I årene med mindre konsentrasjon jobber jeg mye med balansen i vinene. Rett etter at vinifikasjonen er gjennomført sitter jeg med et bilde av hvordan vinen skal være, og dette inntrykket forsøker jeg å bevare. Hvert år er blandingen unik, understreker Jamet..
Så har han også vin fra 25 ulike parseller å arbeide med. - Jeg er takknemlig for å lage vin i Côte-Rôtie hvor jordsmonnet er magisk. Det er ikke alle forunt å ha så mange strenger å spille på. De fleste må forholde seg til relativt ordinære råvarer, mener han. Et annet forhold som skiller Côte-Rôtie og for så vidt det øvrige nord-Rhône fra resten, er spørsmålet om avstilking. Jamet vurderer hvorvidt stilkene skal gjæres sammen med druene fra lott til lott.
I 1997 eksperimenterte han seg frem til så vel denne konklusjonen som til en som gjaldt bruk av nye fat. Et lite antall flasker ble laget med 80 prosent avstilkete druer og 50 prosent nye fat. 
Resultatet i et slikt år med i utgangspunktet bløte syrer og tanniner er i dag en meget innsmigrende vin med stor bærsødme, mokka og sjokolade men uten den flotte elegansen med den iboende kraften som karakteriserer Jamets Côte-Rôtie.
Således er resepten for fatbruk inntil en femdel nye fat fra Allier og Tronçais og resten er brukte med alder inntil 6-7 år. - Nye fat overdøver syrahkarakteren, er Jean Pauls tydelige budskap. Men den trenger minst to års fatmodning før den er klar til å tappes i flasker.
Det er derfor litt tidlig å uttale seg bastant om siste årgang 2002 som når den smakes bare har tilbrakt noen måneder i fat. Og fortsatt er den i sine enkelte komponenter. Parsellene Lancement og Chavaroche som er henholdsvis fra côte blonde og côte brune, gir sammen en parfymert og krydret syrah med fin konsentrasjon. Moutonne og Landonne, begge côte brune og de meste maskuline av alle, holder igjen på parfymen men er ikke mindre flott av den grunn, kraftig med veldig gode tanniner og syrer. - Jeg er meget godt fornøyd med syrene i 2002. Det var ikke så mye sol like før innhøstningen. Derfor unngikk vi overmodne druer og beholdt syrene, påpeker Jamet.
I mellomtiden har 2000-utgaven fått bein å gå på (den ble utsolgt på én dag). Mer klassisk enn både 1999 og 2001 på grunn av druene var modne 110-115 dager etter blomstringen som for Jamet er det ideelle. Duften er langt mer animalsk enn de to andre. Jordsmonnet trenger mer gjennom sammen med mørke syrlige bær samt mørk sjokolade. Anslaget er fløyelsmykt. 
Men så er det stopp for da tar krydderpreget, den voldsomme konsentrasjonen og stoffligheten samt de tøffe tanninene over. Denne vinen trenger en del tid på å komme ut.
Mens 2000 hadde identisk vekstsyklus med 1990 som for øvrig er flott nå, er 1991 og 2001 også tvillinger. Og Jean Paul følger "barnas" utvikling nøye: - Siden vinen forandrer seg fra gang til gang den smakes, og dette er en naturlig prosess, er det viktig å tilpasse seg til hva naturen gir og samtidig alltid respektere jordsmonnet.
Jean Paul og broren Jean Luc overtok i 1983 roret etter faren som bare fikk med seg sju år av familiebedriftens historie. På det tidspunktet omfattet den kun halvannen hektar. Men med tanke på at Côte-Rôtie den gangen kun talte 135 hektar mot 210 nå, var det likevel en betydningsfull parsell som ga brødrene lyst til å bygge videre på. Å få kjøpt ytterligere land i denne svært så tradisjonsrike parsellen er ingen smal sak. Etter en møysommelig prosess med så vel overtakelse av eksisterende vinmarker og omplanting av vanskjøttete parseller, besitter Jamet i dag i alt 10 hektar. Hvorav en stor andel er relativt unge vinstokker som holdes i sjakk med et utbytte som er lavere enn for de eldste plantene, ved hjelp av kraftig beskjæring. Jamet er faktisk mer fornød med de yngste vinstokkene i det de gir mer stabil kvalitet enn de gamle.
En omtrent parallell historie kan Auguste Clape i Cornas, i motsatt ende av Nord-Rhône, vise til. Rent bortsett fra at hans familie har holdt på i 250 år. Og at oppkjøp om mulig er enda vanskeligere her. 
Derfor har han kun klart å øke arealet fra 5 til 7,5 hektar på 20 år. Det vitner om utbredt konservatisme, for Cornas var på det nærmeste utradert som vinområde etter at de fleste vinmarkene ble lagt brakk som følge av det store mannefallet etter to verdenskriger.
Druene fra de eldste parsellene ender opp som Cornas Classique, hovedcuvéen, og de yngste med en alder på 10-17 år gir Cornas Renaissance. Ved hjelp av beskjæring holdes utbyttet nede slik at de unge vinstokkene også kan gi viner med god konsentrasjon. Og særlig i superåret 2001, som i Cornas er enda bedre enn 99, blir den topp, i alle fall hvis enkeltkomponentene skal legges til grunn. Her blir det mye søte aromaer som mørke bær, animalskhet, kaffe og sjokolade.
2001 var et unikt år på flere måter. - Det er veldig sjelden at vi oppnår et alkoholpotensial på 14,2 i Cornas. Det trengs en del nedbør for at det skal lykkes, og i 2001 fikk vi akkurat nok. I tillegg er balansen mellom syrer, frukt og tanniner perfekt, forklarer Clape.
Når Reynard 2001 kommer i glasset, er det nesten umulig å få vinen til å virvle rundt sin akse. De 60 år gamle vinstokkene ga nemlig under slike forhold en vin som er så kompakt at det er nærmest uvirkelig. Aromaspekteret er enormt med medisinskap i tillegg til alle de mørke søte aromaene. Og tanninene er nesten umulig å skylle bort. En vin som trenger den mer elegante La Côte å blande seg med. Ikke det at konsentrasjonen i vinen fra disse 45 år gamle vinstokkene er mindre, bare mer åpen og med mye søtere nyanser.
2001 noe som forklares av en overvekt av Les Côtes-viner i blandingen. Jordsmonnspreget er tydelig. Gode syrer og finkalibrerte tanniner støtter opp under inntrykket. Men dette er ikke en Cornas for den dypeste kjelleren. Etter 4-5 år vil den imidlertid være perfekt moden.Siden Renaissance er en vin som er tidligere tilgjengelig enn Classique, er den en populær restaurantvin. Godt bærpreg, fin animalskhet som sørger for at det typiske Cornas-preget er sikret, god saftighet og behagelige tanniner er konklusjonen for 2000-utgaven.
På den andre siden av Rhône-elven lages en enda mer populær restaurantvin, nemlig Crozes-Hermitage fra Graillot, riktignok under helt andre forhold. Her er det nemlig flatmark og mer fruktbart jordsmonn enn i skråningene. Derfor må utbyttet kontrolleres nøye. - Målet er 42 hl/ha, noe som ikke er like lett å styre i svært produktive år som 1999, 2000 og 2001, hevder Alain Graillot.
2002 derimot rammet Crozes-Hermitage hardere enn resten av det nordlige Rhône, og for Graillot ble avlingen redusert med 40 prosent. Både på grunn av hagl, tidlig innhøstning og råte som i sin tur krevde streng seleksjon. Derfor er resultatet forbløffende bra med veldig god syrahfrukt, altså bjørnebær, mørke bær og røde skogsbær, samt sjokolade og mokka. Smaken følger opp med flott saftighet og behagelige tanniner. En vin som du kan glede deg til å sette på bordet når den lanseres neste vinter. Men først må den modnes en stund før den endelige resepten er klar.
Og det er jo ikke så vanskelig å konkludere med for Graillot startet opp så sent som i 1988.Før det var han i industrien for jordbruksprodukter. Et paradoks i dag hvor han unngår bruk av den slags. - Jeg har valgt tradisjonelle metoder med minst mulig innblanding. Ingen gjødsling, kun kobbersulfat og bare svovel i vinifikasjonen, understreker Graillot.
2001 var et drømmeår, for da gjorde naturen som den skulle. Hvilket har gitt vinen nok bagasje til å holde i minst ti år. De fleste Graillot-vinene drikkes imidlertid lenge før det. 2001 ble utsolgt på et blunk da den kom i mars, og de heldige kan glede seg over en ikke mindre enn strålende vin med nydelig parfymert syrahduft med dominans av mørke bær, samt sjokolade, jordsmonn, røyk, mokka og fat. I munnen er den rik og rund og stappet med mørke nyanser, veldig gode syrer og supre tanniner, avslutningen byr på en nærmest sublim skogsbærfriskhet. Denne vinen bør få hjelp av en karaffel hvis den nytes nå.
I gode år velger Graillot ut de beste druene til sin toppcuvée La Guiraude. 2001 er stor og rund med mye bærsødme, i retning bjørnebærlikør, og enda mer av de mørke aromaene som den vanlige cuvéen. Den fascinerende friskheten som kjennetegner Graillot overdøves av sødmen, men La Guiraude er en deilig viltvin som godt kan nytes så snart den kommer i salg på nyåret, men som selvsagt vil utvikle seg i mange år fremover.
Foto: Roger Kolbu
