Det var mange romerske keisere jeg aldri hørte noe om på skolen. Jeg husker Augustus fra Juleevangeliet, Tiberius og den gode Trajan som i min historiebok ikke hadde noen nese. Jeg husker også den kloke Marc Aurelius samt et par av de gale. Og dem var det mange av, Caligula, Nerva, Nero. Listen er lang.
Men lærerne fortalte aldri om Heliogabalus (eller Elagabalus - født år 204, død 222), keiseren som oppant lotteriet og den asurblå sausen. I leksikonet (Salomonsen, dansk) kan du lese følgende: "Han var uten interesse for regjeringsforretninger og fordrev i stedet tiden med de frykteligste utsvevelser av enhver art ".
Det er en grov underdrivelse, men samtidig blodig urettferdig. For Heliogabalus var ikke noen kynisk, fetladen menneskeeter, som så mange andre av sine keiserkolleger. Han var en vakker ung mann på 14 år med lyse lokker, blå øyne og en voldsom appetitt på livet. En av verdenshistoriens fredeligste fråtsere. Han ville prøve alt! Seksuelt likte han både menn og kvinner. Han elsket gladiatorkamper og gikk kledd i en purpurfarget silketoga med ermene slepende i bakken. Han gjorde fra seg i en gullskål og tisset i et onyxspann. Han brukte aldri klærne mer enn én gang, og ga hundene sine skogmus ristet i valmue og honning.
Dynene var foret med de mykeste fjærene fra undersiden av åkerhønens vinger, og en av yndlingslekene var å arrangere sjøslag med modellskip på et hav av vin. Hvis uttrykket "lev hardt, dø ung" skal ha noen mening, så må det gjelde for Heliogabalus som med sine myke hender styrte historiens mektigste imperium fra 218 til 222. 18 år gammel ble han myrdet av sine soldater og kastet i Tiber-elven.
Det med fallosen høres kanskje litt vulgært ut i våre moderne ører, men vi skal huske at fallosen på den tiden ble brukt som kraftsymbol på alt fra mynter, i bryllup, over bakerens ovn og sågar som amuletter rundt barnas hals.
Keiserne Caligula og Vitellius elsket fester, men for Heliogabalus var det å ødsle med sin rikdom nærmest en religiøs handling. Han førte imidlertid ikke kriger eller fyrte opp under intriger, men så seg selv som solens representant på jorden. Hvis formål var å kaste glans og lykke over sitt rike.
Kokkene ble satt til å eksperimentere med nye retter, og hvis de ikke behaget keiseren, måtte kokkene selv spise dem. Men det er særlig den asurblå sausen hans kokker er blitt berømt for.
De fleste kilder omtaler den blå sausen uten nærmere detaljer eller oppskrifter. Men etter næmere studier er jeg temmelig sikker på at man brukte lapis lazuli - den vakre blå smykkesten - i pulverisert form blandet med melk. Denne blandingen hadde en antatt afrodisiakisk virkning, hvilket må ha passet godt inn i Heliogabalus' gastronomiske forestillingsverden.
Det var først og fremst fiskerettene som fikk slik garnering, siden keiseren mente at sjømaten kom bedre til sin rett mot deres naturlige fargebakgrunn. Når keiseren festet i Napoli eller andre kystbyer, syntes han derimot det var vulgært og billig å spise fisk. Derfor spiste han bare slik mat når han var i innlandet! Her konstruerte han til gjengjeld maritime scenarier i store tablåer hvor alt godt fra havet kunne oppleves i sitt rette element. Deriblant glaserte flamingohjerner i asurblå saus.
Små djevelske overraskelser var keiserens spesial. Han kunne også finne på å lure gjestene med å servere naturtro spiselige etterligninger som jade-erter, krystall-drops eller rubiner formet som saftige plommer, og som det lekne barnet han var, hadde han alltid et oppmerksomt øye på gjestenes reaksjon og forventet at de var med på leken.
De romerske historikerne tilskriver Heliogabalus også oppfinnelsen av prompeputen. Et underholdningsinnslag helt i hans ånd. Festene varte i flere dager. Mellom hver rett var det en pause hvor også kulissene ble byttet ut. Da kunne gjestene slappe av, ta et bad eller muntre seg en mannlig eller kvinnelig prostituert. Ofte bestod menyen av 22 retter og menyen ble presentert i form av broderier på duken foran hver gjest. Så når en ny rett stod på bordet, var også duken byttet ut.
Det hellige etegildeNår lysten til å bade i gresk vin kom over gjestene, ble det båret badekar inn i salen. Under badingen ble det servert svinebryst med trøfler fra Libya, stuete østers, trostehjerner samt en spesialitet han hadde arvet av sin neseløse forgjenger, Trajan, nemlig helstekt gris fra hvis indre det veltet varme pølser og fløy levende troster.
Til utendørsfestene i amfiteateret kunne det være så mange som 80.000 gjester. Hvis solen sjenerte, ble det trukket pastellfargete silkedraperier over som tak. Eller det ble helt 100 vognlass med snø fra Dolomittene utover den glovarme sanden for å avkjøle gjestene. En ekteføst vert med andre ord!
