Etienne Hugel tenner på alle pluggene når han konfronteres med den økende tendensen til å tappe Alsace-vinene med litt restsødme. - Det er tørre viner som er den tradisjonelle Alsace-stilen, men vi er dessverre ikke mange igjen som holder oss til konseptet, sukker han og fortsetter:
- I supermarkedenes hyller står Alsace-viner side om side med tyske viner. Mens de tyske blir stadig tørrere, går mange i Alsace andre veien. Og når forbrukeren ser at vinene fra Alsace endatil er dyrere, er det klart at de velges bort.
Konseptet er imidlertid gammelt. Frem til 1920-tallet var Gentil en generell betegnelse på en blandingsvin, men basert på edlere druer enn den relativt uinteressante Edelzwicker. Hugel registrerte Gentil som sitt varemerke i 1992, men tillater likevel andre produsenter å bruke det så fremt de underkaster seg minimumskravet for drueblandingen.
Dagens Gentil er satt sammen av 20 prosent av hver av de fire edle druene, riesling, gewürztraminer, pinot gris og muscat samt sylvaner/ pinot blanc. Selv om lovgivningen tillater inntil 50 prosent ikke-edle druer som de to sistnevnte, har Hugel i de senere år endog redusert andelen.
- Dette er vår største vin rent volummessig siden den utgjør en tredel av totalen, og det er derfor veldig viktig at den holder høyest mulig kvalitet. Hvis en forbruker ikke liker Gentil, vil han garantert aldri prøve en annen vin fra Alsace, understreker Etienne.
Det er imidlertid ikke bare for Gentil druer kjøpes inn, men også for deres pinot blanc-cuvée samt den enkleste rieslingen. Den er i 2005-utgave usedvanlig vellykket og elegant med veldig god druekarakter, flott frukt og mineralpreg, veldig god syre og deilig finish.
Så er da også 2005 en meget god årgang, med perfekt modning og veldig ren frukt. Ikke en dråpe regn skapte problemer under innhøstningen. Det gjorde det derimot i 2006 som til tross for en god start, fikk en dårlig avslutning med regn like før innhøstningen. Nå skapte ikke regnet like stor skade for de hvite druene som for de røde, men de beste produsentene får redusert volum på grunn av streng seleksjon. Gewürztraminer blir takket være sitt tykkere skall, vinneren i 2006, og den eneste druen som ender opp som vendage tardive.
I mellomtiden kan vi glede oss over en annen godbit, og det er 2004-utgaven av Hugels Jubilée-riesling. Rik med mye fruktsødme som pakker mineralpreget inn selv om den i ekte Hugel-stil er helt knusktørr, med et aldeles fortryllende sitruspreg mot slutten. En strålende matvin som går like godt til de rikeste sjømatrettene som til lyst kjøtt. En vin som vil utvikle seg videre i minst 10 år til - og trolig mye lenger.
Da grand cru ble lansert i 1983 var det nemlig bare 25 grand cru'er som var påtenkt, men innen tautrekkingen var over, hadde tallet økt til mer enn det dobbelte. Dessuten er noen av grand cru-grensene for vide slik at også mindreverdige parseller er inkludert. For å understreke betydningen av de ulike vinmarkenes unike karakter, har Hugel lansert webbaserte Hugel Earth, inspirert av Google Earth, hvor deres vinmarker kan studeres i detalj, både hva jordsmonn og topografi angår.
Et annet ankepunkt "opponentene" har mot grand cru-systemet, er at det tillates for høye avlinger. Mens Hugel tar ut 45 hl/ha fra sin Schoenenbourg, er taket på 60 hl/ha. - For at en vin skal kunne leve i mange tiår slik potensialet er for Jubilee, må avlingen holdes nede, slår Etienne fast.
Han mener også at lagringspotensialet er best for de helt tørre vinene. - Selv etter førti år er våre helt tørre rieslinger fulle av ungdommelig spenst, påpeker han.
Jubilée-utgaven henter sine druer fra to ulike vinmarker, dels Sporen (leirjord) og dels Pflostig som med sitt kalkjordsmonn gir en lettere og med syrefrisk pinot gris-stil. De er nydelige matviner som ikke uventet opplever stor suksess. - Pinot gris er på moten i mange markeder, men for oss utgjør den bare åtte prosent av volum, forteller Etienne.
Men Hugel er ikke på noen måte motstander av sødme. Heller tvert imot siden Etiennes onkel, Jean (Johnnie) Hugel, gikk i bresjen for å få regulert produksjonen av de søte vinene. Først i 1983 fikk vendage tardive eller sélection de grains nobles en plass i lovverket selv om vintypene alltid har vært en del av Alsaces vinkultur. Etter det er de søte vinene nærmest blitt varemerker for Hugel.
Men de lages fortsatt i små kvanta og bare i de beste årgangene. Mens 2006 er et vanskelig år for både tørre og søte viner, er 2004 veldig godt for tørre, men svært vanskelig for de søte. Ikke én dråpe med søt vin fra denne årgangen, og det er høyst uvanlig. Årsaken er at regnet kom ti dager ut i innhøstningen, og da kan du se langt etter druer med edelråte.
En ufattelig rik riesling med masse syltet lime- og appelsinskall samt aprikos, og et petroleumspreg som vaker i bakgrunnen, nydelig syre og usedvanlig lang ettersmak med flotte bittertoner. En imponerende vin til en imponerende pris som har de samme gastronomiske egenskapene som en rødvin. Knapt noen rett er for rik for denne vinen.
1989-utgaven som for øvrig markerte Hugels 350. årgang i Alsace, er imidlertid en opplevelse som ikke trenger noe ved siden av. Og den har ikke forandret seg noe på de siste fem årene. Så anslår Hugel også levetiden til minst 20 år. Druene plukkes i motsetning til det man skulle tro, før vendage tardive. En og én plukkes de av klasene, og i enkelte år som 1989 og 1997, må vinmarken gås gjennom nok en gang for å få den riktige mengden botrytisangrepne druer. Dermed ble det laget to ulike sélection de grains nobles av gewürztraminer i disse årgangene. Og cuvéene merket med S har betydelig større konsentrasjon enn de vanlige.
Hver flaske sélection de grains nobles er resultatet av minst tre timers arbeid i vinmarken, og prisen på 795 for en helflaske er derfor reneste gi bort-prisen (kun tilgjengelig for horeca). I hvert fall når denne vinen så langt kun er laget to ganger i historien.
Foto: Hugel