Etter at Roar Møsth døde brått sist september, ble alt snudd på hodet for den sterkt sammensveisete gjengen bak Kampen Bistro. Det oppstod et vakuum som det ofte gjør når folk blir borte, men da var storesøster Ann Kristin Møsth Wang raskt på pletten for å hjelpe.
En unik mulighet
– Jeg har følt meg veldig velkommen og hadde aldri involvert meg om ikke Kristian og Roar var interessert i mitt bidrag. I utgangspunktet skulle jeg være her hver tirsdag med ansvar for «software» som personal og interiør, men så har det bare ballet på seg. For meg er det en helt unik mulighet, for Kampen Bistro er et fantastisk sted, veldig godt innarbeidet og veldrevet og ikke minst med en svært stabil stab. Selvsagt slutter folk her også, men mange kommer tilbake etter en stund.
Den fødte vert
– Det er dessuten utrolig gøy å være tilbake i bransjen, sier Ann Kristin som er den fødte vert, med en egen evne til å skape en åpen og inviterende atmosfære, en rolle hun har praktisert gjennom hele sitt yrkesaktive liv.
Første gang jeg møtte henne var under Hamsun-dagene i Paris i november 1994. Da drev hun en pop up-restaurant (før begrepet var funnet opp) sammen med broren Roar og den fransk-norske kokken Jon Gaute Christiansen. Restauranten som lå i samme hus som Hamsun skrev Pan, var innredet som en fin de siecle-stue, og Ann Kristin var en drøm av en «husfrue» i hvite blonder.
Hun smiler når vi mimrer om dagene i Paris og at det stort sett er vertsrollen hun har fylt siden.
– Egentlig er jeg formingslærer, men det har jeg aldri jobbet som, ler hun. Hun drev eventselskapet Hugin & Munin sammen med Tonje Mostad, men hoppet av for å drive Studenterhytta i Nordmarka i åtte år sammen med mannen Jo Wang.
Så fulgte noen år i SAS, før hun ble hentet av Petter Olsen til Ramme Gård for å drive økologisk restaurant. Tiden var ikke helt moden for det, derfor ble det matstyling i sju år. En jobb Ann Kristin nå løser ved siden av bistrooppgavene.
Som en stor familie
Ann Kristin er veldig opptatt av å la de ansatte føle tilhørighet og eierskap.
– Det å jobbe med mennesker og få dem til å fungere sammen er det jeg både elsker, forteller hun og trekker fram relevant erfaring fra medarbeiderprosesser i SAS og restrukturering av Steinerskolen som foreldrerepresentant.
– Vi er nå 14 medarbeidere og fungerer som en stor familie, forteller Ann Kristin. Hun kunne faktisk tatt med noen hundre stamgjester til, for Kampen Bistro er i første rekke en lokalkneipe, slik den var den gang stedet het Kafe Lars. Fortsatt er den lokale tilknytningen viktig, og i bydelshuset som har tilhold i første etasje, er det større aktivitet enn noensinne.
Kampen Bistro åpnet i september 2001 og har knapt lukket dørene siden den gang. Her er det full rulle sju dager i uken, året rundt. Kampen Bistro er et sted hvor alt sitter i veggene.
Med Tøyengata Bodega ønsket Roar & gjengen å skape nok en bydelsbistro. Åpningen falt imidlertid sammen med at han døde og det satte naturlig nok arbeidet litt tilbake. Nå har Kristian Tinnen og Even Christiansen overtatt Roars tiltenkte rolle. Bodegaen er allerede blitt tøyenbeboernes lokale midtpunkt og sammen med GalleriMAP et popkulturelt pustehull oppi alt det multikulturelle på Tøyen.
Festivaler viktig
Roar var alltid der det skjedde og jobbet tett med festivaler. Han var med på Øya fra den forsiktige starten i 1999. Kampen Bistro hadde en filial under den første Hove-festivalen i 2007 (som gjorde oppholdet levelig for en som måtte følge en mindreårig deltaker). Og så Træna da, favorittfestivalen. For noen år siden sa han at «no’ orska æ itj’ meir [festivaler], bortsett fra Træna - dær må æ vær me’».
– Vi ble med på Øya i fjor siden det ble en føråpning av Tøyengata Bodega, men Roar var ikke veldig begeistret, sier Ann Kristin.
Træna og Øya gikk begge på skinner, men på fjorårets utgave av kunstprosjektet SALT gikk det ikke så bra. Da falt Roar om mens han laget mat til de mange besøkende åpningshelgen. Roar var SALT-gründer Erlend Mogård-Larsen (som også dro i gang Trænafestivalen) sitt matalibi. Et vakrere sted å ta farvel på enn den to kilometer Langsanden på Sandhornøy, finnes knapt. Den 150 meter lange og 12 meter høye fiskehjellignende konstruksjon kollapset imidlertid selv under den første milde høststormen bare to uker etter åpningen. Det slapp altså Roar å oppleve.
Egen bondgård?
Selv om Ann Kristin ikke er kokk, har hun lang erfaring med mat. Og at både Ann Kristin og Roar ble så matinteresserte, kan de takke foreldrene for. Særlig faren Bjørn Henry Møsth er på konstant jakt etter gode matopplevelser. Akkurat nå er det en spansk biodynamisk olivenolje, EVOO, fra Castillo de Canena i Jaen i Øst-Spania, som er hans største lidenskap.
Ann Kristin har dessuten jobbet tett med Oikos (foreningen for økologiske produsenter) i mange år og kjenner «alle» som driver økologisk landbruk og hvilke utfordringer den delen av landbruket møter.
Nettverket kan også komme til nytte for bistroen: –Da jeg leste at Maaemo skal starte egen gård, tenkte jeg at det må jo vi også ha, smiler Ann Kristin lurt og legger til:
– For å drive en heløkologisk restaurant på det nivået vi er, er ikke mulig i dag, men på sikt kan det la seg gjøre. Jeg tviler på politikernes vilje og evne til å gjennomføre. De har vist at de ikke har klart det, og nå motarbeides sågar grønt landbruk. Jeg tror det bare er mulig å komme videre med en forbrukerdrevet etterspørsel, hevder Ann Kristin.
Enda grønnere
Hennes ønske om et litt grønnere og mindre proteinstyrt kjøkken ble ikke umiddelbart applaudert, rockekokker er ikke tradisjonelt veldig glad i det grønne. Men med litt ekstra kvinnelist eller skal vi si kvinnekløkt vil Ann Kristins ønske om en vegetarrett eller to, snart bli en realitet.
Mer grønt på tallerkenen er dessuten gunstig for bunnlinja, og Kampen Bistro har fortsatt en av byens aller rimeligste trerettere. For 425 kroner får du eksempelvis kremet blåskjellsuppe med røykt ørret, bakt torsk med blomkålpuré, smørdampet kål og brunet smør eller grillet okseribbe med spinat, bakt tomat, potetpuré og sjysaus med honningkake med yoghurtis og nøtter til slutt.
Denne menyen varieres hver dag – det insisterte Roar på – for å følge råvaretilgangen. Det er et prinsipp som kjøkkenet fortsetter med. Råvarene er alltid gode, men enkle, og med et betydelig lokalt innslag. Husmannskostpreget er der til enhver tid, vi snakker om bistromat, men med raffinement, slik Kampen Bistros signatur har vært siden åpningen.
Uteserveringen blir enda bedre
Oslos beste uteservering har Ann Kristin midlertidig gjort om til vinterhage som lyses opp om kvelden. Men til sommeren blir det ekstra travelt utendørs med et grillhjørne fullt utstyrt med smoker og stakittgjerde.
Foto: Julie H. Amundsen