Familien Mitchell har eid Springbank-destilleriet fra det ble startet i 1828, og det er et av de minste i hele Skottland. Det er riktignok ikke så lite som Edradour, som med sine tre medarbeidere og en enkelt bygning er aller minst, men Springbank er ikke så veldig mye større. Sterke tradisjoner gjennomsyrer destilleriet, og produktet bærer preg av en viss eksklusivitet. Etter artikkelforfatterens mening er dette Skottlands beste maltwhisky.

 

På 1880-tallet reiste Alfred Barnard rundt i Skottland og besøkte destillerier, og skrev en bok om disse som kom ut i 1887. Da han kom til den lille (lands)byen Campbeltown lengst sør på halvøya Kintyre, like innenfor Isle of Islay, var den sentrum for produksjon av maltwhisky i Skottland. Han besøkte 21 av de 34 destilleriene som da var i drift.

 

Men det var dengang. I dag er det bare Springbank som ennå er operativt; Glen Scotia sluttet med produksjon for et par år siden, selv om de fremdeles har en god del fat liggende til modning. Likevel er det vanlig å vanlig å regne Campbeltown som en egen whisky-region, på linje med Speyside, lavlandet og Islay. Dette har delvis historiske årsaker, men samtidig finnes det en del karakteristiske trekk som skiller denne whiskyen fra andre regioner. Røyksmaken er noe mindre påtrengende enn hos Islay-whiskyer, mens salt gjerne trekkes frem som typisk. Du får ikke det samme brutale møtet som Laphroaig eller Lagavulin kan by på; Campbeltown-whisky er mer delikat, men samtidig sammensatt og utfordrende.

 

Når du kommer inn i rommet der selve destilleringen foregår på Springbank, finner du tre kobberkjeler der. Disse er relativt små i forhold til andre destillerier, men en av dem er større enn de to andre. Dette kalles Wash Still, og her foregår første runde destillering. Denne kobberkjelen varmes opp med en levende flamme. Dette var vanlig før, men er nå er det bare Springbank som gjør det på denne måten. Resultatet av destilleringen går over til neste kjele, og samme prosessen gjentas. Til slutt blir den delen som tas vare på fra andre runde destillert i den tredje kjelen. Fra denne destilleringen foretas utvelgelsen ved at første og siste del av produksjonen holdes unna. Den første delen Forshots er for sterk og inneholder uønskede bestanddeler, mens den siste delen Feints er for svak. Da står du igjen med the Middle Cut, den delen som til slutt ender på fat for modning.

 

På denne måten blir altså Springbank destillert to og en halv gang, noe som er helt unikt. Irsk whiskey destilleres typisk tre ganger, og det samme skjer på lavlandsdestilleriet Auchentoshan like utenfor Glasgow. Men også på Springbank er det visse planer om å forsøke en fullstendig tredobbelt destillering. Kanskje er det fordi destillerisjef McHardy har arbeidet ti år på Bushmill i Nord-Irland, som ligger et drøyt steinkast unna.

 

Kanskje det aller mest særpregede med Springbank-destilleriet er at de lager to ulike whiskyer på samme destilleri. Om Springbank er vanskelig å få tak i, er det andre merket Longrow omtrent umulig. Men hvordan er det mulig å lage to ulike merker med samme utstyr? Hemmeligheten ligger i torvtørkingen av maltet. Hos Springbank brennes torven i seks timer, og så slukkes flammen. Deretter fullføres tørkingen med oljebasert varme, og fortsetter i nye 18 timer. Resultatet blir malt med klart lavere fenolinnhold enn for eksempel det Laphroaig bruker.

 

Malt til Longrow blir på sin side utsatt for torvrøyk under hele tørkeprosessen. Dermed blir røyksmaken mer utpreget i sluttproduktet. Longrow blir bare produsert i ganske små mengder, og slett ikke hvert år. Da de i fjor tappet ett fat, ble produktet solgt med begrensningen om at det bare var en flaske til hver kunde. Men heldigvis ligger det flere tønner på lagerbygningen og godgjør seg, og den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves.

 

Springbank er noe for seg selv; de er stolte av det, og gjør sitt beste for å opprettholde inntrykket. Siden destilleriet ikke er medlem av noen gruppe (japanske Suntory har for eksempel vært aktiv i oppkjøp av skotske destillerier i det siste), står de fritt til å eksperimentere. For noen år siden tappet de for eksempel et relativt lite antall flasker som var modnet på et fat som tidligere var brukt til rom. Resultatet var en grønn whisky som raskt fikk en høy stjerne hos samlere, på samme måte som det nå koster tusenvis av kroner å sikre seg en flaske Black Bowmore. Men stort sett lagres Springbank på henholdsvis bourbon- og sherryfat, og disse komponeres omhyggelig for å ivareta den unike smaken fra år til annet. For tiden brukes en del av lagerkapasiteten til nydestillerte varer fra det nesten helt nye destilleriet på Isle of Arran, en øy som ligger mellom Campbeltown og fastlandet.

 

Også styrkemessig går Springbank sine egne veier, for 46% er deres standard styrke. Dette henger muligens sammen med at destilleriet heller ikke kaldfiltrerer produktet sitt, slik de fleste andre destillerier gjør. Uten slik filtrering vil whiskyen kunne virke grumset hvis den har stått kald. Dette forsvinner av seg selv når temperaturen stiger, men kan være negativt for den som ikke kjenner årsaken. Men effekten er mindre når alkoholprosenten er høyere.

 

Dessuten er Springbank det eneste destilleriet som selv tapper produktet sitt på flaske. Nå gjøres dette riktignok også på Glenfiddich, men der er det bare deler av produksjonen som tappes lokalt. Hos Springbank tapper de alt selv - for hånd, også etikettene settes på flasken manuelt. Dessuten tappes det grønne Cadenhead-flasker. Dette firmaet, som kontrolleres av samme familie som eier Springbank, kjøper opp tønner fra ulike destillerier og selger whisky uten å tynne den ut, og dette kalles Cask Strength.

 

Springbank er favorittwhiskyen til Bob Dylan - som skulle understreke at dette er en sær whisky for utpregede individualister. Men nydelig er den. Og nå er den visstnok på vei til Norge også. Takk og pris for det!

 

Tekst: Per Arlov

Foto: CBS/Mark Seliger