Paret som valgte 60 gris framfor 18 grønlandshunder da de flyttet til småbruket i Grue i Solør i 2010, visste ikke hva de gikk til. Det de visste var at de er veldig glade i dyr og er blitt like glade i grisene sine som de var i trekkhundene.

– Griser er minst like sosiale vesener som hunder og kanskje enda lettere å dressere, sier Jon Inge Skyrudsmoen med overbevisning og entusiasme.

– Alle mente vi var gale som satser på noe så ulønnsomt som mangalitsagris. De får små kull og har mye fett.

Veldig kjælne

Denne «unorske» og eksklusive grisen er opprinnelige ungarsk, men selv der er den nærmest utryddet og utkonkurrert av mer produktive typer. Mangalitsa kalles også ullsvin på grunn av den krøllete busta – på avstand ser den mer ut som en sau, spesielt vinterstid når den opparbeider seg underull.

Grisene er svært kjælne og elsker å bli klødd på ryggen eller bak ørene. Men aller helst vil de bruke deg som kløstolpe. Det kan være vanskelig å holde balansen når en gris på 100 kilo gnir seg hardt inntil lårene.

Hos Skyrudsmoen Gårdsmat blandes heller ikke gris av ulike raser. Derfor ha Jon Inge og Lene to separate innhegninger på gården vinterstid. En med 30 norsk landsvin og én med 30 mangalitsagriser.

Elsker peanøtter

I sommerhalvåret er grisene fordelt på flere steder og må flyttes når ett område er spist tomt. Det er vekster og røtter som er hovednæringen. Grisene er ikke helt frittgående – de må gjerdes inn, for det hender de rømmer om det er noe som frister på andre siden av gjerdet.

Grisene er foreløpig en biskjeft for paret. Jon Inge jobber skift som tømmermåler og Lene er hos Statistisk Sentralbyrå i Kongsvinger. Hennes sivilingeniørgrad i kjemi kan komme til nytte når de nå går i gang med å utvikle sitt eget fôr, noe de i øyeblikket er veldig hemmelighetsfulle om. Men jeg skjønner at noe stort er på gang og at grisene har all grunn til å glede seg.

For den kyndige kokken

Det er veldig stor forskjell på mangalitsagris og vanlig norsk landsvin når det gjelder inntak. Sistnevnte spiser mer og har generelt større energibehov rent genetisk enn mangalitsa. Derfor vokser den rosa grisen på gården raskere, og innegriser har en tilnærmet eksplosiv vekst sammenlignet med utegriser.

Dette kjøttet er reservert restaurantmarkedet. Foreløpig er det ikke mange som har fått muligheten til å servere mangalitsa fra Skyrudsmoen, men fram til nå står Fru K, Kontrast, Tårnhuset og Skaslien Gjestgiveri på den eksklusive kundelisten. Ottar Skaslien mener nakken på grisen til Skyrudsmoen er den beste han har spist noensinne, og Mikael Svensson hos Kontrast ser fram til at leveransene av større mangalitsagris kommer i gang.

Fargerikt grisefellesskap

Innegriser har gjerne tre kull i året og får opptil 20 grisunger, men har bare 16 patter. Det er et resultat av at man velger ut de mest produktive purkene. En mangalitsa på sin side får gjerne 6-7 grisunger og har 8 patter, dermed har alle grisungene like muligheter til å leve opp.

Ved konvensjonell drift avvennes grisungene etter 2-3 uker. Hos Skyrudsmoen er grisungene 12-14 uker før de må klare seg selv – eller når moren ikke orker mer.

Grisungene ser mer ut som villsvin med striper langs ryggen, etter en måned forandres utseendet og de blir enten rødlige, hvetefargete eller svarte (svalbuk).

Kunnskap som er blitt borte

Det er mye snakk om sykdom blant (inne)gris for tiden. I utgangspunktet er det ingen forskjell i grad av robusthet mellom rasene norsk landsvin og mangalitsa, men de lyshudete landsvinene blir solbrente om sommeren siden de ikke har noen pigmenter. De er dessuten mer utsatt for skader i huden noe som ikke gjelder for mangalitsa som er ekstra hardhudet også takket være pelsen.

Utegris vaksineres kun mot rødsjuke (feber og utslett) og medisineres ved sykdom. De er mest utsatt for luftveissykdommer om vinteren, akkurat som mennesker. Fuktig vind liker heller ikke griser.

– Det er veldig få som kan noe om å ha gris ute året rundt, derfor må vi finne ut av det meste på egenhånd. Det er mange som vil belære oss, men deres erfaringer fra griseoppdrett innendørs er stort sett ikke overførbart, forteller Jon Inge og Lene som trekker fram Heinrich Jung som sin mentor og læremester.

Han har i snart tjue år drevet økologisk/biodynamisk jordbruk i en annen Solør-bygd og er en pioner på utegris. Han leverer økologisk gris til Grøstad Gård. Dessuten importerer han fra England de flyttbare jernhyttene som grisene oppholder seg i. De ikke spesielt romantisk utseende «boksene» fylles med halm i bunnen og blir riktig så hjemmekoselige. Her ligger grisene tett i tett, slik de er «lært opp til», og selv med 10 kuldegrader eller mer utendørs er det varmegrader inni hyttene.

Foto: Julie H. Amundsen