Ikke bare lager Skottlands yngste og nest minste whiskydestilleri single malt av høyeste kvalitet, men den entusiastiske gjengen bak har klart å skaffe seg en andreplass hva angår turisttilstrømming.
Hele 50.000 turister var innom i fjor, og det til tross for at Arran-destilleriet er et av de minst tilgjengelige i Skottland. Beliggenheten på øya innerst i Irskesjøen gjør at besøkende er avhengige av ferje. Med et hardt belastet rutenett (250.000 turister årlig) og med ferjepriser som ville skapt opprør langs norskekysten. Men Arrans tradisjoner som feriemål er to og et halvt århundre lange. Og startet med at overklassen fra fastlandet sendte sine håpefulle dit for rekreasjon og oppfeiting på geitemelk.
Klimaet var allerede da kjent for å være spesielt mildt. Både sammenlignet med de ytre øyene som Islay men også med Cambeltown (http://www.aperitif.no/index.db2?id=6625) som er den nærmeste landtungen i vest. Det faktum at palmer trives på Arran forklarer sitt.
Etteraktet whisky
Men det var ikke klimaet alene som var bakgrunnen for at valget falt på Arran da den tidligere Chivas Regal-sjefen, Harold Currie, skulle realisere sine whiskydrømmer. Det var som så ofte ellers, en tilfeldighet at Currie under en middag ble kjent med Arrans forlorne whiskyhistorie.
Selv om ingen i dag kjenner eksakt til Arrans opprinnelige whiskystil, vil legenden ha det til at øya laget noe av det mest ettertraktete i hele Skottland. Det ble sidestilt med forløperen til Glenlivet og andre sjeldne importvarer.
I 1797 var det 50 destillerier på øya hvorav bare tre var lovlige. Smuglevirksomheten var omfattende og skyldtes beskattingen av den sterkt etterspurte whiskyen. Mangt et Arran-whiskyfat ble anonymisert etter at det trygt var landet på fastlandet. Men mye av smuglergodset kom aldri så langt.
Da sjefsdestillatør Gordon Mitchell kunne fyre opp den første ladningen med vørter i 1995 var det den første lovlige whiskyen produsert på Arran siden 1836 (da beskatningen ble lempet på).
Renest og bløtest
Som kjent er godt vann alfa og omega for godt brennevin. Ved Lochranza på nordspissen av Arran renner det ut en nærmest utømmelig kilde med særdeles rent og bløtt vann fra Loch na Davie som ligger ved ca 500 m.o.h..
Lochranza byr også på ferjeforbindelse med Claonaig, noen mil nord for Cambeltown og Springbank som låner ut litt av sin lagerkapasitet til Arran-destilleriet. Noe av produksjonen modner dessuten hos Glenmorangie og i Tullibardine på det skotske høylandet.
Med kun ti års produksjon på lager er ikke Arrans fulle potensial ennå demonstrert. Og siden ikke all whiskyen modnes på stedet er det foreløpig umulig å vurdere de lokale forholdenes fulle innvirkning på modningsprosessen. Men det gjøres det noe med nå. – Vi starter byggingen av et nytt og moderne lager i høst, sier en stolt Mitchell.
Byggen som brukes kommer ferdig maltet og malt. – Men vi snakker om å dyrke bygg på Arran og malte den selv slik det ble gjort i tidligere tider, forklarer Mitchell.
Både bourbon og sherry
Malten er imidlertid ikke torvrøykt. Arran-whiskyen er derfot såkalt unpeated. – De to siste årene har vi laget 8-9000 liter med peated whisky, men selv den er veldig forsiktig røykt, understreker Mitchell som selv har mest erfaring med ”urøykt” whisky gitt sin lange fartstid fra Cooley i Irland. Men på Arran behøver han bare destillere to ganger. – Siden irene ikke gjør en god nok jobb med den andre destillasjonen, må de destillere en gang til, fleiper Mitchell.
Mitchell & Co valgte en slank hals på sin destillasjonspanne for å oppnå en lettere sprit, og det er slik Arran-whiskyen skal oppfattes, som et lett, elegant og fruktig brennevin men med god kraft og fyldig maltkarakter. Ikke så ulikt Macallan selv om sherryeikpreget er dempet.
- Vi bruker 40 prosent sherryeik i den endelige blandingen, forklarer salgssjef Jaclyn Kelly.
Men det er master blender Alan Reid som sitter på den endelige fasiten. Han arbeidet tidligere på Macallan men nyter i dag en misunnelsesverdig pensjonisttilværelse på Arran.
Her kan han leke seg med whisky fra bourbon- og sherryfat som har vært brukt til whisky før, såkalte refills. Det sørger for et svært forsiktig fatpreg som ikke overdøver den delikate Arran-karakteren. - Men vi bruker også en liten andel ”nye”, forklarer Mitchell.
Selger hele fat
En av de første superutgavene som ble lansert var 1995 Limited Edition Cask Strength. Den stammer fra bourbonfat som har vært recharged, altså brent på ny. Hvilket forklarer den overraskende dype fargen som imidlertid ikke gjenspeiles i verken duft eller smak. Den er nemlig søtlig og innsmigrende i retning syltete epler, appelsinskall og krydder. I munnen er den svært rik og heftig med flott frukt og stor lengde. En vellykket start med andre ord.
Gitt EU-lovgivningen om minimum tre års modning var det først i 1998 at Arran-whisky som sådan var tilgjengelig for salg. Og det aller første fatet ble åpnet av Skottlands store sønn, skuespilleren Ewan McGregor. Selvsagt fikk han et eget fat med 1995 som Mitchell vokter sammen med fatene som er dedikert de to britiske prinsene Harry og William.
Fatene står side om side med fat som eies av privatpersoner og bedrifter. Fortsatt selges – og det med stor suksess - fat med så vel new make som modnet vare fra 1998 og oppover til whiskyentusiaster som ønsker å ha sitt eget.
Med et relativt begrenset aldersspenn og volum å spille på har Arran-destilleriet vært tvunget til å tenke kreativt. Mens 10 år gammel (blanding av 1995 og 1996) i 46 prosent-utgave nå har etablert seg som the Arran whisky, er nyeste produkt i porteføljen Arran 100 proof. Denne åtte år gamle whiskyen som viser til den gamle måten å måle alkohol på, er redusert til 57 prosent, altså ikke cask strength men sterk nok.
Champagnefat
En god representant for Arran med sin parfymerte duft dominert av gul frukt og tydelig maltkarakter. Fylden er stor med god stofflighet og lengde. Med vann vokser den i raffinement samtidig som fedmen og krydderpreget blir mer uttalt. Avslutningen er veldig bra med innslag av smør og blomster.
De færreste whiskyene herfra er kuldestabiliserte og tappes derfor ved en høyere prosent for å unngå uklarheter under transport og lagring. Ellers benyttes ingen form for tilsettinger. All farge er naturlig fra fatmodningen.
Aller lysest er Robert Burns - en fem år gammel og lettere utgave som holder 40 prosent. Den kommer så å si nesten bare fra bourbonfat. Den markedsføres som aperitiffwhisky, og det er lett å slutte seg til den anbefalingen. Sødmefylt og bløt, lett å like og drikke.
Selv om wood finish av mange whiskypurister avvises som en ren markedsføringsgimmick, tas det hele svært seriøst hos Arran. – Vi velger ut vin- eller brennevinsprodusenter vi liker ekstra godt og ber deretter om et samarbeid, forklarer Kelly. Først ut var en whisky med finish i calvadosfat fra Ch. du Breuil i 2003. For å feire 10 årsjubileet falt valget på champagnefat fra tradisjonalisten Henri Giraud. Denne whiskyen ble revet bort på et øyeblikk.
Eksportsuksess
Utover dette har whisky modnet i blant andre pinot noir-fat fra Guyon (som har gitt en marcaktig og svært trepreget karakter), i sauternesfat fra Ch. Haut-Perraguey (svært vellykket siden fruktsødmen matcher Arran-karakteren godt), i montepulciano d’abruzzo-fat fra Masciarelli (krydret og litt tørr stil) samt i brandyfat fra Lepanto (rik og krydret med god sødme og fedme) (link til 406 test av brandy).
Basen er alltid sherrymodnet whisky og finishen følges nøye. Hver sjette uke testes whiskyen for at ikke fatpreget tar overhånd. Modningstiden varierer fra 8-9 til 12 måneder. Det lages kun 12 fat av hver type og whiskyen tappes alltid som cask strength (finnes også uten finish som ren sherry og bourbon). Dessuten lanseres hver type kun én gang. - Men det er mulig at vi kommer tilbake til konseptene vi har vært mest fornøyd med senere, forklarer Kelly.
En som med glede kom tilbake var dronning Elizabeth som åpnet besøkelsessenteret i 1997. Det skyldes sannsynligvis hennes nære tilknytning til Lochranza som var et av stedene hun og gemalen tilbrakte sine hvetebrødsdager. Kanskje var det derfor Arran-destilleriet mottok dronningens utmerkelse for sine eksportsuksesser i 2005. Men det var uansett vel fortjent siden whiskyen i dag eksporteres til 45 land.
”When a little of the real mountain dew from Glenlivet or Arran could be obtained, which was a matter of difficulty and danger, it was sure to be presented with a sparing of hand as the fines Maraschino di Zara” Dr. John Strang (1795-1863)
Litt norsk
Arran-whiskyen har bidratt til å gjøre den legendariske øya enda mer kjent. Vikingene satte sine ikke spesielt vennligsinnede bein her fra år 800. I 1098 sørget Magnus Berrføtt for at Norge atter fikk herredømme over de vestre øyene, deriblant Arran. Og i 1263, etter slaget mot skottekongen Alexander ved Largs, hvilte Håkon Håkonsson ut på The Holy Isle ved Arran sammen med det som var igjen av hæren på opprinnelig 20.000 menn og kjempeflåten på 160 skip, deriblant Håkons eget skip Kristsuden som skal være det største langskip som er bygget i Norge. Dette var for øvrig det største vesterledstoktet i historien.
I 2003 ble det funnet et hittil ukjent skip fra samme periode på Avaldsnes på Karmøy hvor Håkon hadde sitt kongesete. Det er ikke utenkelig at det var et av skipene som var med i slaget.
I dag er Arran et fredelig sted på jord med mange av de gamle vikingnavnene i behold. Det høyeste fjellet på Arran heter Goatfell – geitafjall på gammelnorsk. Sannox er en forvrengning av Sandvik. Brodick som er ”hovedstaden” på øya het Breidavik mens vikingene holdt på.
Øya har i dag bare 5000 fastboende. Selv om turisme og landbruk er hovednæringer, har de siste års utvikling av det lokale næringslivet, i form av småskalaproduksjon, vært nødvendig for å holde på bosettingen. I tillegg til whiskyen lages det øl, for øvrig et veldig godt øl som også kan nytes i cask brewed utgave på Brodick Bar.
Dessuten iskrem av lokal melk og fløte, og sjokolade som blant annet fylles med Arran-whiskykrem. Og ost som også finnes i en whiskymarinert utgave. Og avfallet fra whiskyproduksjonen, altså maltrestene, brukes som gjødsel av øyas bønder. Les mer her: www.taste-of-arran.co.uk, www.tastetrail.com og www.kilmichael.com som lager velsmakende mat (internasjonalt kjøkken) av så å si bare lokale råvarer. Et godt utvalg av whisky fra hele Skottland serveres i hjemmekoselig og svært så landlig atmosfære.
