Quinta do Côtto er et eksempel på at en svakhet kan snus til styrke. Beliggenheten til denne vingården gir imidlertid ingen grunn til uro. Høyt hevet over Douro-elven, ved 500 meter over havet, klynger de 50 hektarene med vinmarker seg til de bratte skråningene med skrinn skiferjord. Klimaet i Mesâo Frio er meget godt balansert med store forskjeller mellom dag- og nattemperaturer, mye nedbør i plantenes hvileperiode samt god ventilasjon selv når gradestokken kryper opp mot 40 grader.

Så hva er problemet? Quinta do Côtto ligger nemlig helt på grensen til området for portvin, i nedre Corgo. Her er nedbøren dobbelt så stor som i øvre Corgo, selve hjertet av portvinsland. Avlingene er gjerne høyere, og alkoholpotensialet i druene lavere. Med andre ord, ikke det beste utgangspunktet for å kunne konkurrere i portvinsteten. Derfor har Quinta do Côttos fokus lenge vært på tørre bordviner. Noe familien Champalimaud har måttet tåle mye kritikk for opp gjennom årene. Portvin har alltid vært regnet som mer edel enn bordvin. Men med dagens vridning mot mer og mer tørre rødviner fra Douro, får pipa en annen lyd.

Quinta do Côttos viner hevder seg nemlig fremst i dette tetsjiktet. Årsaken er at de klimatiske forholdene er langt mer optimale for rødvin enn lenger øst i Douro. Høyere syre gir større eleganse i den endelige vinen. Tanninene blir dessuten mindre rustikke. Bærpreget blir heller ikke så overmodent og overdrevet sødmefylt som tendensen er i enkelte rødviner fra øvre Corgo.

Portugisisk eik

Quinta do Côtto 2002 er en strålende dokumentasjon på disse forholdene. En vanskelig årgang med i utgangspunktet lav avling gjorde i tillegg krav på ekstremt streng sortering. Noe den endelige vinen har tjent utrolig mye på. Svært elegant og selvsagt ungdommelig duft av røde og mørke bær og krydder. Assosiasjonene går i retning Côte-Rôtie. Smaken følger opp med flott konsentrasjon, gode syrer og tanniner, fast ung finish med preg av røde bær, særlig bringebær. En super matvin som vil vinne på å ligge minst et-to år før den nytes. Tidligere erfaring med Quinta do Côtto har vist stor lagringsevne, og denne vil holde i minst fem-seks år. Spesielt siden fremstillingsmetodene er blitt betydelig raffinert de siste årene.

Selv om investeringene i ståltanker med temperaturkontroll er store de siste årene, brukes fortsatt de gamle sementtankene. I følge Manuel Lobo de Vasconcelos, som er produksjonsansvarlig på Quinta do Côtto, kan ingenting måle seg med den ekstraksjonseffekten som oppnås i disse tankene. Et effektivt system for automatisk pump-over er forklaringen. Den største utfordringen er selvsagt temperaturkontrollen. Derfor brukes ståltanker for vinene med lengst maserasjonstid. Uttrekket gjøres her ved relativt lave temperaturer.

De Vasconcelos viser frem de gamle druepressene som stadig er i bruk (og som er på vei tilbake i kjellerne til en rekke Bordeaux-slott). - De er langt mer skånsomme, understreker han. Før selve pressingen gjøres, får druemosten renne fra skallene. Etter pressing blandes de to mostene.

Modningen av vinen skjer i portugisisk eik. Noe som ikke er helt uproblematisk. - Kvaliteten er svært blandet, og du er helt avhengig av et tett og tillitsfullt samarbeid med tønnemakeren. Men vi ønsker å vise at portugisisk eik kan ha egenskaper som er fullt på høyde med det beste fra Frankrike. Men siden tilgangen er så usikker, er vi nødt til å gjøre parallelle eksperimenter med både fransk og amerikansk eik, forklarer Vasco Cunha Coutinho, daglig leder.

Eikepreget i Quinta do Côttos viner er dempet og velintegrert. Det skyldes først og fremst av den portugisiske eika, som for øvrig kommer fra skogene rundt Guarda (Sierra da Estrela) og Braganza samt langs spanskegrensa, er svært småporet, og ikke så myk som den franske. Noe som skyldes at eika vokser svært sakte i det tørre klimaet. For Quinta do Côttos toppvin Grande Escolha brukes kun ny eik, såkalt medium toast, på 275 liter, og modningstiden er 15-16 måneder.

Kun de beste år

Det er som navnet antyder (første utvelgelse), de aller beste vinene som inngår i denne cuvéen. Og de kommer fra de eldste parsellene med inntil 100 år gamle vinstokker. Disse parsellene er naturlig nok plantet på gamlemåten, med alle druesortene godt blandet. - Men vi bruker mye ressurser på å sortere under plukkingen som selvsagt skjer for hånd i små plastbokser, påpeker Coutinho.

Hoveddruene er som ellers i Douro, touriga nacional og tinta roriz, men også touriga francesa, tinta barrocca, tinto cao og den mer sjeldne sousao som Quinta do Côtto har de eldste eksemplarene av i hele Portugal.

- Vi har satt i gang en renovering av vinmarkene. For å beholde egenarten har vi reprodusert alt nytt plantemateriale fra det eksisterende. Det betyr også at vi søker å beholde den opprinnelige druemiksen i stedet for å satse på eksempelvis touriga nacional slik som så mange andre, hevder Coutinho.

Grande Escolha har likevel høyere andel touriga nacional, og tinta roriz, enn den vanlige cuvéen. Stilen er derfor annerledes. Samtidig som dette er vin som helt er prisgitt årgangens egenskaper. 2000 som hadde svært lav avling ga en massiv og ganske tøff vin med ganske tørre tanniner. Bærpreget er sødmefylt, primært i retning solmodne solbær, med innslag av animalskhet, mokka og sjokolade.

2001 var en mer "normal" årgang rent volummessig, men kvalitetsmessig fullt på høyde, for Grande Escolha lages kun i de beste år. Både 2000 og 2001 var svært velkomne siden de var de første Grande Escolha siden 1995.

Søt ikke het vin

2001 har imidlertid størst raffinement av de to, og er nært opp til idealet for denne vinen. Tett parfymert duft med mye søte mørke og røde bær, særlig bringebær, jordsmonn og snev av fat. Svært konsentrert og fyldig med nydelig bærfrukt, fine syrer og veldig gode tanniner, en del fat fra midten og utover. En topp kandidat for vinkjellerens innerste avdeling, i tillegg til at den vil kunne nytes allerede nå til fyldige retter med rødt kjøtt.

Selv om naturforholdene er svært ulike, kan Quinta do Côtto sammenlignes med et Bordeaux-slott. Ikke bare på grunn av inndelingen i en første- og annenvin og at totalvolum ligger på 250.000 flasker årlig, menogså på grunn av at slottsherren har franske aner og ikke arbeider selv i vinmarkene eller i kjelleren. De franske røttene kommer til uttrykk i navnet Champalimaud og stammer fra en fransk general som giftet seg inn i familien som for øvrig har holdt hus på Quinta do Côtto siden middelalderen. Dagens bygningsmasse daterer seg hovedsakelig til 1700-tallet.

Som de fleste andre vingårder i området var portvin hovedproduktet, bordvinen var primært til eget bruk, og all portvin ble solgt i bulk frem til 60-tallet. I 1976 overtok Miguel Champalimaud, dagens mer eller mindre fraværende slottsherre som tjener sin formue på eiendomsprosjekter, ansvaret og moderniserte både filosofi og fremstilling. Blant annet ble portvinen sterkt nedtonet.

Quinta do Côtto lager fortsatt portvin, kun vintage og i en lettere stil både hva sødme og alkohol angår enn hva som er standard i øvre Corgo. - Vi prøver å lage en søt rødvin og holder derfor noe igjen på alkoholnivået. Den bør holde seg på rundt 19 prosent. Portvinen herfra blir dessuten raskere moden, forklarer Coutinho og heller en 1995 i glasset. Den er varm og moden i stilen med innslag av eksotisk treverk, tørket frukt og krydder. I 2001-versjonen er sødmen ikke helt integrert ennå, men bør være drikkeklar om et par-tre år.

Prisgunstige hvitviner

Større interesse knyttes til familiens eiendom på andre siden av grensen for portvinsområdet, nemlig Paco de Teixeiro som dermed ligger i den varmeste og tørreste delen av vinho verde-land. De hvite vinene som lages her er av en helt annen kvalitet enn hva vi vanligvis forbinder med vinho verde. Mens vinho verde i stor grad forbindes med loureiro og trajadura, er den lokale avesso hoveddrue hos Paco de Teixeiro. Den har en lang vekstsyklus, innhøstingen skjer først i oktober, og gir intenst fruktige viner i sin ungdom, med tid viker den voldsomme fruktigheten for mineralkarakteren. I tillegg til områdets viktigste hvite druer, blandes også noe arinto, som byr på særdeles gode syrer, inn.

Jordsmonnet er skifer med innslag av granitt og dermed i stor grad det samme som i portvins- Douro. Mineralkarakteren (våt stein, flint, kalk, sjø) blir derfor tydelig. Siden nedbøren er langt mer balansert i denne delen av Douro, omtrent halvparten av Vinho Verde og dobbelt så mye som i portvinsområdet, blir forholdet mellom syre og sukker i druene også langt mer optimalt - og spesielt siden mengden sol også er svært gunstig.

Tilgjengelig i Norge er to meget gode viner med den rene avessovinen, Paco de Teixeiro Avesso 2002, på en førsteplass. Flott fruktighet og mineralkarakter særpreger denne vinen som også har en god konsentrasjon. Utbyttet er meget lavt, kun 26 hl/ha. Når vi i tillegg vet at druene er høstet manuelt i små plastbokser som sikrer ekstra god kvalitetskontroll, og at en liten andel av vinen er gjæret og modnet i nye eikefat (portugisisk eik må vite), er prisen på 129 kroner intet mindre enn imponerende gunstig. En topp og svært anvendelig matvin til så vel rike fisk- og skalldyrretter som til lyst kjøtt og endog smakskraftig tapas.

Paco de Teixeiro Branco 2001 er slankere i stilen uten at det er noen form for forkleinelse siden det friske sitrus-, eple- og mineralpreget gjør den til den perfekte følgesvenn til skalldyrplatået. Men også til en lang rekke mer klassiske fiskeretter som hvit fisk med smørsaus.

Foto: Aase E. Jacobsen