Didier Dagueneau heter en mann bosatt i St-Andelain, Pouilly-Fumé. Han oppfører seg som en hippie - og ser ut som en også - gjengrodd som han er av hår og skjegg. Bak et nokså truende utseende skjuler det seg imidlertid en ytterst velstrukturert fanatiker med sterke og avvikende synspunkter på det meste innen Pouilly-Fumé - og Loire. Dagueneau representerer ikke nødvendigvis fremtiden for denne - kanskje mest kjente - delen av Loire, men hans virksomhet signaliserer sunn og nødvendig evne til nytenkning. Hver generasjon bør tenke gjennom sitt fags grunnlagsproblemer, både for å distansere seg fra foregående generasjon og for best mulig å kunne nyttiggjøre seg nytt kunnskapstilfang.

Dagueneau har produsert Pouilly-Fumé siden 1982, altså bare i snart 20 år, men har alt rukket å etablere seg som Loires fremste fanebærer og lokale skyteskive. Dagueneau har enorm tro på sauvignon blanc som kvalitetsdrue og betrakter den uten videre i klasse med blant andre chardonnay. Svært få - om noen - gir ham medhold i det. Dagueneau er imidlertid fanatiker, med den styrke - og de svakheter - en slik psykisk konstitusjon gir. Han er interessant i mange henseender, men kanskje mest av alt fordi han i flere år har utfordret det etablerte synet på sauvignon blanc og den måte sauvignon blanc-basert vin tilvirkes på i hans region. Dagueneaus avvik skal derfor få danne grunnlag for sider ved den sentrale diskusjonen i artikkelen.

De fleste viktige vinproduserende regioner har sine fanatikere, sine enfants terribles. I Alcace troner jordsmonnsfanatikeren Andre Ostertag, i Burgund lav-avlingsfanatikeren Lalou Bize-Leroy og anti-chaptaliseringsfanatikeren Hubert de Montille. I Pouilly-Fumé er det altså Didier Dagueneau som holder støynivået oppe - og galskapen i hevd. Hva er det så Dagueneau mener? Han mener, blant annet, at sauvignon blanc fra spesielt kvalifiserte og sterke jordsmonn ikke bare tåler, men vil nyte godt av både gjæring og lagring på store nye eikefat. Videre mener han at sauvignon blanc-basert vin fra kvalitetsprodusenter (som ham selv) tåler lagring, og vil kunne utvikle seg fordelaktig på flaske over flere ti-år. Ingen andre er - foreløpig - enig med ham.

Dagueneaus prosjekt, som har som målsetting å stadfeste at sauvignon blanc er en kvalitetsdrue på nivå med riesling og chardonnay, vil etterhvert vise om vi har å gjøre med (nok) en bygdetulling, eller om vi står overfor en visjonær nyskaper av kvaliteter i en drue som - så langt - har vært omfattet med forholdsvis labert engasjement, om vi ser bort fra interessen for topp hvit bordeaux. Når Dagueneau lager Pouilly-Fumé, så avviker produksjonsforholdene i betydelig grad fra den praksis som styrer vintilvirkingen hos de fleste av regionens øvrige produsenter. Tilvirkingen følger - i grove trekk - den standard som ligger til grunn for produksjon av hvite burgundere.

Hans mest seriøse viner og eksperimenter - Pouilly-Fumé Cuvée Silex og Cuvée Pur Sang - henter sitt drueråstoff fra spesielle terroir som Dagueneau mener makter å mobilisere - i ekstrahert form - de komponenter i jordsmonnet med sterkest, mest autoritær og autentisk uttrykkskraft. Dagueneau mener selv at det kalkholdige jordsmonnet i Pouilly, aller helst i kombinasjon med stor forekomst av flint (silex), gir vin med betydelig lagringsevne og uttrykkskraft. Det siste hersker det ingen tvil om; det første vet vi faktisk stadig ikke. Vinene er stadig for unge til at vi kan trekke kvalifiserte konklusjoner på bakgrunn av Pouilly-Fumé Cuvée Silex 1988, som - da jeg smakte den for noen år tilbake - var en underlig, nokså uforståelig og overpriset vin. Fremtiden vil vise om Dagueneaus fatgjærede viner - Cuvée Silex og Cuvée Pur Sang - har livets rett og, minst like viktig, markedets velsignelse.

Frostskadene etter harde vintre på 50-tallet er den direkte årsak til at appellasjonen Pouilly-Fumé i dag utnytter et langt mindre areal enn appellasjonsgrensene tillater. På begynnelsen av 90-tallet var faktisk mindre enn halvparten av Pouilly-Fumés samlede areal utnyttet. Jordsmonnet i Pouilly består hovedsaklig av mergel; et kalsiumkarbonat-basert og derfor kaldt jordsmonn som sikrer vinstokkene en kjølig og jevn livssyklus. Appellasjonens kanskje sterkeste og mest interessante jordsmonn finner vi i hjertet av Pouilly, i områdene rundt St-Andelain, hvor en kombinasjon av mergel, kalk og flint bidrar til å produsere vin med mer markant syre, struktur, vekt og jordsmonnskarakter enn hva tilfellet er ellers i kommunen.

Det er antakelig ingen tilfeldighet at en mann som Didier Dagueneau, med postadresse nettopp i St-Andelain, har en særlig forkjærlighet for nettopp dette jordsmonnet. En mykere stil av Pouilly finner vi i vin fra de lavereliggende områdene langs elvebredden av Loire, rundt Tracy, med et jordsmonn hovedsaklig bestående av knust kalkstein og kalkholdig leire. Jordsmonnet er varmere, noe som resulterer i mykere og mer delikat vin med forholdsvis åpen fruktkarakter. Det kan være vanskelig å skille Pouilly-Fumé fra Sancerre, men grensedragningen er som regel lettere dersom en Pouilly er fra områdene rundt St-Andelain. I grove trekk er Pouilly en tyngre, jordligere vin med mindre frodig og umiddelbar topp-frukt enn hva tilfellet normalt vil være med en Sancerre, men erfaring fra blindsmaking viser at appellasjonskarakteren nok ikke er så distinkt og tydelig. En gjenganger fra Pouilly i Norge har vært Baron L fra Ch. du Nozet, Patrick de Ladoucettes cuvée prestige, som er en forholdsvis diger, kantete og overprisetvin som vissnok skal kunne tåle noen år på flaske. Min erfaring tilsier at jeg vil trekke en annen konklusjon. 1990-årgangen - som for noen år tilbake var priset til stive kr. 280 - var allerede i 1997, i likhet med Michel Reddes Pouilly-Fumé Cuvée Majorum 1990, uhyre sliten. Begge var nærmest å betrakte som flaskevrak.

Jordsmonnet er mer variert i Sancerre enn i Pouilly, men geologien er hovedsaklig den samme, selv om jordsmonnet er mindre kompakt og klart tynnere enn i Pouilly, noe som medvirker til et varmere jordsmonn og snillere vinstil. Flint-konsentrasjonen i jordsmonnet i Sancerre skal vissnok også være lavere enn i Pouilly, noe som antakelig også bidrar til å stadfeste inntrykket av at Sancerre er en fruktigere, mer elegant og åpen vin enn hva tilfellet ofte er med en Pouilly-Fumé. Sancerre disponerer pr. i dag ikke over en skrulling som Didier Dagueneau, som - i de fleste trinn i tilvirkingen av sitt produkt - har endret sin adferd i forhold til regionens sedvanlige produksjonsformer. Det forhindrer ikke at kjente produsenter i Sancerre som for eksempel Henri Bourgeois og, ikke minst, Alphonse Mellot, har eksperimentert med bruk av ny eik i mange år.

Det hersker ingen tvil om at sauvignon blanc-basert vin fra Loire ofte betraktes som en enkel drue, med en forholdsvis ensartet aromaprofil. God sauvignon blanc bør ikke være for preget av aromatisk frodighet, men bør markere sin aromatiske identitet i skjæringspunktet mellom modne og undermodne aroma-komponenter. Frodig Sancerre, som Bourgeois', kan i rike årganger bli for poengtert, forutsigelig og - for min smak - utmattende. Reverdys og Jolivets stil er det faktisk lettere å utvikle et forhold til, og da i alle betydninger av ordet. Skal du først ha en kjæreste, gjør det ingenting at vedkommende disponerer over et visst emosjonelt repertoir. See the point??