Castilla-La Mancha er verdens største vingård med til sammen 700.000 hektar hvorav 250.000 tilhører de seks DO'ene (denominacion de origen) La Mancha, Almansa, Manchuela, Mentrida, Mondéjar og Valdepeñas. Et slikt utgangspunkt er imidlertid sjeldent positivt når målet er å lage kvalitetsvin.

En stor andel av avlingene ender derfor aldri som vin i flaske men går til destillasjon eller selges i bulk. Mye av denne vinen er basert på den hvite druen airén som med et areal på nærmere 400.000 er områdets største hinder for å løfte kvaliteten. Årsaken til denne totalt uinteressante druens utbredelse er dens toleranse for tørke og høy temperatur som er høyst reelle utfordringer i dette området. Årlig nedbør er på rundt 3-400 mm, og gradestokken viser ofte 38-40 grader i juli/august. Det som redder druene fra å "brenne" opp er beliggenheten som er fra 500-1000 meter over havet. En nattetemperatur på 10-14 grader gir druene nødvendig hvile og er gunstig for balansen mellom syre og sukker. Samtidig som luften på høyslettene er godt ventilert selv en varm sommmerdag.

Cooperativa Jesus del Perdon derimot har spyttet i store beløp de siste åtte årene for å oppgradere det opprinnelige tradisjonelle kooperativet fra 1954 til en moderne vinfabrikk med en kapasitet på 55 millioner liter. Bare i 2002 var investeringsnivået 25 millioner kroner for å erstatte de siste sementtankene med blankt stål.

Airén spøker, alle investeringene til tross, i bakgrunnen siden halvparten av de 3600 hektarene kooperativet kontrollerer er plantet med denne druen. - Vinbøndene er i ferd med å konvertere vinmarkene til røde druer og da med moderne oppbindingssystemer som espalera i stedet for den tradisjonelle buskmetoden, sier nytilsatt ekportsjef Victor Mimbrero Dominguez som skal sørge for en økende eksportandel for bedriften.

Og det skal skje ved hjelp av de moderne produktene i porteføljen, røde viner primært av tempranillo, som i La Mancha tradisjonelt kalles cencibel, samt av internasjonale druer som cabernet sauvignon og merlot. Lazarillo Tempranillo med betegnelsen Vino de la Tierra de Castilla (altså utenfor DO'et) er i 2001-versjonen et godt eksempel på hva som er mulig å få ut av tradisjonelt dyrket tempranillo med moderne ståltankgjæring. Ung kjernefruktpreget duft og smak, kjøttaktig bærfylde, ren og saftig, god frukt. Til lav pris.

I en helt annen stil er Yuntero Tempranillo & Cabernet Sauvignon Crianza 1997 som har 6 måneder i amerikanske fat bak seg. Den viser tydelig ingrediensene men mangler en smule sjarm noe som delvis skyldes årgangen. Det har imidlertid reservautgaven fra 1995 langt mer av, og gran reserva fra 1993 i enda større grad. Her er det utmerket balanse mellom bærfrukt, syrer og velintegrert fat. Begge er gode eksempler på at lagrete viner fra La Mancha ikke behøver være uttørkete og uten frukt (selv om denne typen vin fortsatt finnes i stor grad). Råvarene til disse vinene som kun lages i de beste årgangene velges ut allerede i vinmarkene ut fra farge, sukker og syrer. Deretter testes vinen kontinuerlig mens den modnes i fatene.

Mangel på kapital er årsaken til at Bodegas Piqueras på det nærmeste er alene om å selge flasketappet vin i DO Almansa som er Castilla-La Manchas østligste utpost, bare 100 kilometer fra kysten. Mesteparten av vinen fra de 7.600 hektarene selges fortsatt i bulk, gjerne til vinfabrikker i Nord-Spania som bruker de farge- og alkoholrike vinene laget av monastrell og garnacha tintorera til styrking av lettere viner. Men Piqueras som ble etablert i 1915 av bestefaren til dagens ledelse, Juan Pablo og Angel Bonete, holder ut de vanskelige forholdene til tross.

For det er ikke bare kapitalsituasjonen og klimaet som er tøffe her, 800 meter over havet sørger for kjølige dager og netter i ni måneder av året, som en kompensasjon for heten i de tre resterende. Konkurransen fra industrien, primært håndverksbedrifter innen lær og trevare, om arbeidskraften er den viktigste årsaken til at Piqueras i dag står alene i kontrast til ved etableringen da det fantes 50 bodegaer i området.

Prisen som oppnås for druene er vesentlig lavere her enn i resten av Spania, og lav lønnsomhet begrenser mulighetene til å investere for områdets 2000 vinbønder. Piqueras unike posisjon sikrer imidlertid den beste frukten til enhver tid. - Selv om vi har satt i gang en omfattende nyplanting som vil gi oss druer fra 150 hektar om fem år, må vi kjøpe 85 prosent av druebehovet. Siden vi betaler mer enn kooperativet, kan vi velge fra øverste hylle, og våre leverandører har vært de samme de siste 20 årene, forteller Juan Pablo.

Det er nok en av grunnene til at Castillo de Almansa Reserva har oppnådd slik stjernestatus, først og fremst på eksportmarkedet, selvsagt i kombinasjon med en usedvanlig gunstig pris. 1996-versjonen som er i salg nå og ble laget i et antall av 30.000 flasker, er tro mot konseptet; god og utrolig ungdommelig duft tatt alderen i betraktning, relativt kraftig og konsentrert med gode syrer og fine tanniner. En behagelig matvin til et bredt spekter av kjøttretter og som vil utvikle seg i minst fem år til.

Suksessen til tross, det foregår også nyutvikling hos Piqueras. Den unge vinen Coleccion 2001 er en ren garnacha tintorera-vin og dermed en veldig mørk vin. Men langt fra det kooperativene presterer av denne druen. For her er det masser av mørke bær som kirsebær, moreller og plommer, en kjøttfull og saftig vin med stort sjarmpotensial. Og som er en drøm å nippe til sammen med litt tapasmat en varm sommerdag.

Helt i den andre enden av Castilla-La Mancha, omkranser det unge (siden 1990) DO'et Vinos de Madrid storbyen Madrids ekspanderende grenser. Det mest interessante underområdet er Arganda sørøst for byen. Jordsmonnet er kalkholdig leirjord over granitt og nedbøren er vesentlig høyere her ved rundt 500 m.o.h. enn på høyslettene. Den viktigste druen er også her hvit, malvar, som bare er hakket bedre enn airén . Det er imidlertid de røde druene som er verdt å merke seg.

I Arganda spiller familiebodegaen Jeromin en dominerende rolle, ikke bare gjennom sin størrelse på 1 million flasker, men særlig på grunn av sin satsing på kvalitet. - Faren min var først ut med å modernisere vinmarkene og bodegaen fra å levere bulkvin til vin med karakter, sier Gregorio Martinez som sammen med ønologbroren Manuel og faren Felix er ansvarlig for en håndfull usedvanlig interessante viner.

Riktignok lager Jeromin fortsatt billigvin for supermarkedene, av kjøpte druer, men det er en geskjeft Gregorio ikke ofrer mye oppmerksomhet. Han vil heller vise frem husets stolthet Felix Martinez Reserva Consecha de Familia som ble produsert første gang i 1997-årgang i et antall av 10.500 flasker og som velfortjent fikk sølvmedalje i London sist år. Råvaren er tempranillo fra de eldste vinstokkene på rundt 70 år samt noe cabernet og merlot fra 17 år gamle planter. Vinen har tilbrakt to år i ny amerikansk eik, noe som den har hatt godt av for dette er konsentrert materie.

Den mest innovative vinen er imidlertid Manu som er Manuels eget prosjekt som går ut på å blande de aller beste vinene fra hver årgang. Ingen andre enn han vet eksakt drueblandingen, men Gregorio røper at 99-utgaven som er den første domineres av shiraz men inneholder også tempranillo, merlot, cabernet og garnacha. 2000-versjonen som lanseres til høsten vil være tilnærmet 50/50 shiraz og tempranillo. Større konsentrasjon enn i 2001-utgaven vil bli vanskelig å få til for dette er et år med svært god kvalitet og kun 50 prosent av normalavling.

I midtre prissjikt finnes seriene Puerta del Sol som er endrueviner, blant annet av cabernet sauvignon som i 1999 ga en svært vellykket vin, jordlig og jernpreget i duft og smak med godt innslag av søtlige mørke bær og krydder, og god konsentrasjon. Litt røffe tanniner gjør dette til en typisk kjøttvin. Puerta del Alcala er mer tradisjonell i den forstand at det er tempranillo som er brukt. Reservaversjonen fra 1998 er saftig og krydret med fint jordsmonnspreg og godt integrert fat. En god matvin som er perfekt til lam og svin.