Det var i Øst-Afrika, nærmere bestemt i Etiopia, i Kaffa-provinsen på grensen til Sudan, at fruktene og bladene fra det ville kaffetreet for første gang ble tatt i bruk for et par tusen år siden. Navnet på den forhenværende Kaffa-provinsen har forresten ikke noe med kaffe å gjøre. Det er en ren fonetisk tilfeldighet. Det hele begynte for øvrig ikke med bærene på kaffebusken, men med bladene. Akkurat som for te ble de høstet, fermentert og tørket og brukt som grunnkomponent i en telignende drikk som ble servert med krydder, honning og melk. Det er fremdeles mange i Vest-Etiopia som bruker kaffebladene på denne måten. Det er høflig å si at denne formen for kaffe smaker "annerledes". Enkelte steder lages det også en drikk basert på koking av ubrente bønner. Den er definitivt noe annet.

Etter hvert ble hele konseptet med trær, bær, bønner og det hele eksportert i Jemen lengst sør på den Arabiske halvøya, og på 1500-tallet ble kunsten å brenne kaffen oppdaget. Fra Jemen dro kaffen ut i den store verden, til India, Indonesia, Sentral-Amerika og etter hvert også til Sør-Amerika. Ofte gikk kaffen under navnet Mocca etter havnebyen i Jemen den ble skipet ut fra. Den svenske botanikeren Carl von Linné ga planten navnet Coffea Arabica i den tro at den faktisk kom fra Arabia. Det er en av de få gangene han virkelig bommet.

Med Kenya og Etiopia som utgangspunkt bredte kaffedyrking seg ut over store deler av Øst-Afrika. Etter hvert er kaffe blitt hjørnesteinen i flere østafrikanske lands økonomi, slik olje og fisk er det i Norge. Med det dramatiske unntak at avhengigheten er betydelig større både for store deler av befolkningen og for enkelte staters eksportøkonomi.

Ser vi på den norske importstatistikken, er det nok bare Etiopia og Kenya som har satt varige spor etter seg. Kaffen fra disse landene brukes både i industriblandinger og som ublandede spesialiteter, ofte også regionale spesialiteter.

Etiopia skiller seg fra resten av Øst-Afrika på flere måter. Med mikroskopiske unntak dyrkes det kun Arabica - skjønt dyrkes er ikke alltid helt dekkende. Rundt 20 prosent av kaffen høstes av viltvoksende trær, en tidel fra plantasjer og resten fra småfarmere. Noe annet som skiller Etiopia fra resten av kaffeverden, med unntak av Brasil, er at det meste av kaffen er uvasket og ufermentert.

Etiopia produserer i all hovedsak "naturals" med stor kropp og mye bærfruktighet. Ikke alt er like bra, men kommer du over en klassisk Harrar fra Etiopia, slår blåbær/cabernetsmaken inn med full tyngde sammen med mange andre komponenter du kun finner i en Harrar Natural. Den omtales oftest som en Mocca Harrar, mest på grunn av bønnens korte butte utseende men også den store rikdommen i aroma. Dette er en spesialitet som det betales svært godt for på verdensmarkedet. Dessverre går stadig flere over til å vaske eller semivaske kaffen, mest for å tekkes det amerikanske markedet.

Etiopias geografi, topografi, jordsmonn, klima og ikke minst biologiske mangfold har ført til at det finnes en rekke helt forskjellige smaksretninger. I tillegg til Harrar er Yrgacheffe, Sidamo (stort sett kun vasket) og Limu blant de vanligste, men Nekempte, Bebeka, Kaffa og Geisha dukker opp innimellom.

Sistnevnte er både et sted og en botanisk variant. Mest kjent i Panama. Panama-kaffe fra Geisha-trær nådde den astronomiske sum av $20 pr. pund (NOK 300 pr kilo) for grønn kaffe på en nylig avholdt auksjon. Det er før den er fraktet, brent, pakket og i butikkene og da nærmer vi oss den svimlende detaljprisen på NOK 1000 pr. kilo!

Norge kjøpte i sin tid svært mye kaffe fra Etiopia. Og regionale spesialiteter fra Etiopia finnes flere steder, men vaskede fermenterte varianter med større innslag av syrlighet er i ferd med å ta over. Kommer du over en klassisk Harrar, garanteres det en potent kaffeopplevelse du ikke vil glemme.

Kenya og Etiopia strides ikke bare på løpebanen, de strides også om å være Afrikas ledende kvalitetskaffenasjon. I motsetning til Etiopia blir kaffen i Kenya tilnærmet alltid vasket og fermentert. Kaffe fra ulike regioner har mer til felles enn det som skiller dem fra hverandre. Spesialitetene er ettertraktet over hele verden, kjente for sine vinøse, fruktige trekk og sin gode syrefriskhet. En Kenya AA er en av verdens mest ettertraktede og fornemme kaffevarianter og er vel verd hver eneste krone, dollar, eller ikke minst yen. Den brukes ofte som målestokk når andre østafrikanske land skal beskrive sine kvaliteter, og stilen etterstrebes i Sentral-Amerika.

Dessverre går produksjonen ned, og for verdens kaffeafficinados er det en tragedie. Årsakene er mange, men først og fremst politiske og organisatoriske. Både at det plantes mindre attraktive varianter, at eksportsystemene stadig legges om, og sist men ikke minst ved ikke å betale farmerne for den kaffen de leverer.

Mye avKenya-importen brukes til å gi "julekaffen" fra de forskjellige merkene et ekstra og meget merkbart løft. Enda en god grunn til å glede seg til jul. Ren kaffe fra Kenya finnes også blant spesialitetene, men i Norge har den ikke slått helt an fram til nå.

Tanzanias smaksprofil er i store trekk identisk med Kenyas, vinøs, fruktig og lett syrlig.  En av mine mest minneverdige smaksopplevelser er nettopp en Tanzania Peaberry Kilimanjaro som hadde en mer floral og mykere profil enn Kenya, mer lik det du kan finne i Etiopia. Tanzania importeres imidlertid ikke som spesialitet til Norge - ennå.

Burundi er en av Afrikas lilleputtstater, kjent for sin folketetthet og for en svært turbulent historie. Kaffe står for drøye to tredjedeler av landets eksportinntekter og både produksjon og kvalitet er i vekst. Paletten er i samme retning som i Kenya, men noe mykere i kantene.

Rwanda er en miniatyr-kaffenasjon over 100 år lang tradisjon, men den brutale borgerkrigen tok ikke bare med seg store deler av den mannlige befolkningen men også av kunnskapene. Nasjonen har derfor måttet starte på nytt, også med kaffe, som nå i all hovedsak dyrkes og foredles av kvinner. Det meste har vært på industrikaffenivå, men i løpet av de to siste årene har de også fått innpass på markedet for spesialiteter. Rwanda-kaffe har en mer sødmefylt karakter med innslag av nøttearomaer enn det du finner hos naboene. Dette forklares med at det i all hovedsak er Bourbon-kaffe som dyrkes. I palett blir den ikke ulikt El Salvador.

Zimbabwe har alminnelig god vasket Arabica av jevn god kvalitet mest fra plantasjer eller estates. Ikke helt på høyde med det beste fra Kenya, men nesten. Nå er det vel bedre å si "hadde" enn "har", for i likhet med resten av landets jordbruksproduksjon har kaffeproduksjonen sunket drastisk. Det er likevel noen som holder stand, og kaffe fra estates som Dandoni og Ashanti produserer fremdeles fornem kaffe med karakteristisk middels syrlighet, nesten i overdreven sitrusaktig retning.

DR står for Democratic Republic Of Congo, tidligere kjent som Zaire. Tidligere fantes en del kaffeplantasjer i landet, men mest som etterlatenskaper etter belgiske koloniherrer. Plantasjene restaureres for tiden, men foreløpig er Robusta-avlingene ganske uinteressante.

Hvor østafrikansk kaffe går, henger på mange måter sammen med hvor kontinentet selv har tenk å ta veien, og det ser ikke alltid like lovende ut. I Zimbabwe må det en omveltning til før tingene kan snu. I Kenya har det vært en omveltning fylt med optimisme, for kaffe ble det verre, mye verre. Hos andre går det bedre. Det er også liten tvil om at Øst-Afrikas evne til å markedsføre sine spesialiteter har vært omvendt proporsjonalt med kvalitetspotensialet. Det er imidlertid lys i tunnelen, for landene har gått sammen om å starte sin egen kaffeorganisasjon: East African Fine Coffee Association (EAFCA) er finansiert med bistandspenger fra USA, og vi får håpe det blir bedre forvaltet enn et tilsvarende EU-prosjekt ble for noen år siden. Hensikten er i alle fall å stimulere til kvalitetsforbedring gjennom kunnskaps- og teknologioverføring og ikke minst markedsføring. Det har allerede begynt å gi resultater, men det er nok en tid igjen før framgangen blir tydelig i både bredde og dybde.

Foto: GV-press