Ruchè, ruché, ruchet, rouchet, roche – kjært barn har mange navn. Denne røde druen stod i fare for å forsvinne fra Piemontes vinmarker. Ved årtusenskiftet gjenstod bare 50 hektar, primært rundt Asti og Monferrato. Druen dyrkes nå på 110 hektar i sju kommuner som siden 2010-årgangen er samlet under DOCG-et Ruchè di Castagnole Monferrato. Denne nyvunne statusen har også skutt fart i interessen hos vinpublikum. Ikke bare fordi vinen smaker annerledes enn klassikerne fra området, men også fordi det er forbundet en del mystikk rundt druens opprinnelse.

Takker presten

Ruchè antas å ha kommet til Piemonte i bagasjen til franske benediktiner- eller cisterciensermunker på 1100-tallet. Og at de første ble plantet på et sted som i dag kalles San Rocco. Og at druen har fått navnet derav. En annen mulig forklaring på etymologien er at vinstokken ble plantet i solrike skråninger som kalles «ruche» på den lokale dialekten. Atter andre mener at den er kalt opp etter virussykdomen roncet som den i motsetning til andre druesorter hadde motstandskraft overfor.

Årsaken til at den slo rot i Asti-Monferrato, er å finne i jordsmonnet som her er mindre alkalisk. Den trives egentlig i flere typer jordsmonn, men gjør aller best figur i kalk- og leirholdig sådant. Dette jordsmonnet bringer fram større intensitet og kompleksitet i aromaene, ifølge Franco Morando hos Montalbera, som i dag er største ruchèprodusent med 82 av i alt 110 hektar. I kombinasjon med tett beplanting oppnås aller best resultat.

Selv om flere produsenter i Asti-området var samtidig ute med å gi denne druen nytt liv, er det en prest som får æren for å ha reddet den. Da Don Giacomo Cauda kom til den lille landsbyen Castagnole Monferrato på slutten av 1970-tallet, fikk han 10 rader med vinstokker som «frynsegode». Det viste seg å være ruchè. Presten ble veldig interessert i druens egenskaper og han skal ha uttalt at «den har perfekt kropp og balanse mellom aromaer, smak og en unik bouquet. Drukket med måtehold frigjør den ånden og åpner sinnet». Han klarte i samarbeid med den tidligere sekretæren på landbruksskolen i Asti og landsbyens ordfører, Lydia White, å oppnå DOC-status for Ruchè di Castagnole Monferrato i 1987.

Godt markedspotensial

Montalbera har investert i forskning for å klargjøre noe av mystikken knyttet til denne druen. DNA-analysene deres konkluderer med at ruchè har sine helt egne kjennetegn, og at den eneste druesorten den har noen genetiske fellestrekk med er pinot noir.

Bladene har omtrent samme størrelsen, men ruchè har minst tre dype «viker». Drueklasen har med sin konglelignende form også fellestrekk med pinot noir. Druene er middels store, men med tykkere skall enn pinot noir. Hvilket gjør ruchè mer motstandsdyktig overfor sykdommer. Vinstokkens tykkere greiner gjør den dessuten mer robust og tolerant overfor lave temperaturer. Ikke rart vinprodusentene åpner sine vinmarker og kjellere for denne druen.

Bersano investerte i ruchèvinmarker ved årtusenskiftet og laget sin første San Pietro Ruchè di Castagnole Monferrato i 2005. I dag kan de lage inntil 200.000 flasker årlig, men når alle vinmarkene har nådd optimal alder kan de nå en total på 1 million flasker.

- Vi tror ruchè kan bli det nye for Asti, som mangler det lille ekstra. Barbera må vi dele med andre områder som Monferrato, som på sin side har sin verdensarvstatus. Asti har riktignok grignolino, men denne druen har ikke det samme potensialet som ruchè, verken matmessig eller markedsmessig, understreker Paolo Lovisolo, Bersanos salgsdirektør, og legger til:

Plukkes tidligere

- Ruchè er imidlertid ikke den enkleste druen å håndtere i vinkjelleren. Derfor jobbet vi et par år med «oppskriften» før vi fant løsningen. Opprinnelig var nemlig ruchè en vin som i 90 prosent av tilfellene var laget av sent høstete druer som fikk modne lenge i store fat. Resultatet var en dårlig kopi av amarone, for søt og lite anvendelig. Vi gikk for en ferskere vinstil, uten fatlagring, beregnet for å drikkes i løpet av de første årene, men som også tåler en del års lagring.

Mens ruchè tidligere ble hengende til uti oktober, plukker Bersano druene rett etter de aller tidligste druene som er pinot noir, moscato og brachetto, hvilket vil si andre halvdel av september. Dermed beholder den ikke altfor syresterke druen mest mulig friskhet.

2015-utgaven av San Pietro Ruchè di Castagnole Monferrato finnes nå i Norge og er en veldig typeriktig vin med leskende kirsebærkarakter, god syre, fine krydder- og lakristoner. En sjarmerende og tiltalende vin.

I dag jobber alle de 26 aktive ruchèprodusentene etter denne filosofien som åpenbart har vært fornuftig gitt den gode mottakelsen i markedet.

- Vi er veldig glade for dette tilskuddet. En ting er suksessen ruchè har hatt på hjemmemarkedet de siste årene, en annen er den eksplosive veksten i interesse fra utlandet det siste året, forteller Paolo.

Ikke bare en stil eller mening

Årsaken er at den tilfører noe nytt. Assosiasjonen og slektskapet til pinot noir bidrar sterkt. -Min bestefars generasjon kalte den borgogna og det var fordi den minnet mer om de franske vinene de kjente til på den tiden, enn de lokale, sier han.

En morsom vin som i sine forskjellige utgaver er veldig anvendelig, også for lettere måltider.

Den har ifølge Paolo erstattet hvitvin i sommersesongen, siden den passer bedre til det piemontesiske sommerkjøkkenet enn mange av regionens tørre hvitviner som ofte oppleves for lette. Og det til tross for at den er ganske så potent hva alkohol angår. Vinene ligger stort sett på 14-14,5 prosent.

- 2015 var en fantastisk årgang for ruchè, alt klaffet, sier Paolo Lovisolo. Det gjelder i høyeste grad for Luca Ferraris Ruchè di Castagnole Monferrato Clasic 2015, også den i salg i Norge. Den er noe mer urtepreget enn Bersanos, men med godt krydderpreg, flott saftighet og fint bitt. I den litt ujevne 2014-årgangen hadde den samme vinen litt mer rustikke, grønne toner. Luca Ferraris bruker ståltanker til gjæringen, men store fat av fransk eik i 8-9 måneder for denne ruchè-en som er en av tre i porteføljen. Til sammen lager han 50.000 flasker ruchè.

Ruchè er altså ikke begrenset til én enkelt vinstil – eller mening om hva som er best for druen.

Trenger luft, men ikke gjennom fat

Montalbera har fått mye oppmerksomhet for sin Laccento som er laget av overmodne og litt tørkete druer – i en form for amaronestil. Den kommer også i en passitoutgave. Begge vinene framstilles i ståltanker. Men Montalbera leker seg også med fatmodning. Deres toppcuvée Limpronta har fått 10 måneder i fransk eik og påfølgende to måneder i ståltank. -Det er alltid en utfordring med semiaromatiske druer som ruchè og bruk av fat. Det må gjøres med forsiktighet. Løsningen for oss ble finporet fransk eik for å beholde elegansen, sier Franco Morando. 

Resultatet er en virkelig flott vin smakt i 2013-årgang- Den er elegant med innslag av trevirke, god frukt og dybde med fine kryddertoner og god friskhet. En vin som helt klart skiller seg fra eksempelvis enkeltvinmarksviner av barbera d’asti som den rent kvalitetsmessig kan sammenlignes med.

Bak Cantina Sant’Agata står brødrene Franco og Claudio Cavallero som har laget sin Pro Nobis Ruche siden 2000. Den gis en mikrooksygenisering à la den vinen får i fat, men jobben gjøres i ståltanken. Bakgrunnen er at Franco Cavallero mener vinen trenger dette for å åpne opp sitt aromaspekter, men uten at det innebærer forstyrrende eiketoner. I 2013-utgave viser den mye lakrissødme, litt urter og krydder, god friskhet og et fint bitt. En vin som gir mersmak.