Den røde Taurasi DOCG kom allerede i 1993 og er en av Italias viner med de lengste krav til fat- og flaskemodning før lansering, minimum tre år. Og nå altså også Fiano de Avellino og Greco di Tufo - begge hvite. Høyst fortjent og et tydelig signal om at Sør-Italias rike vinkultur oppnår en høyere anseelse enn tidligere.
Mastroberardino var det første søritalienske vinhuset da det ble registrert i 1878. Og måtte altså vente hundre år på full respekt. I dag er det 10. generasjon som ivaretar familiearven. Piero Mastroberardino har litt å leve opp til. I kjelleren ligger 80 ulike årganger av Taurasi, tilbake til 20-tallet. Et solid dokument på disse vinenes storhet. For Piero er 1958, 1971, 1977, 1985 og 1990 størst.
Men enkeltvinmarks-taurasi'en Radici som er laget av druer fra 20 år gamle vinstokker, vil i 98-versjon og i den nylig lanserte 99-utgave glede tilhengere av aglianico-druen i lang tid fremover. 1998 er et perfekt år for denne druen siden forholdet mellom sukker, syrer og tanniner er optimalt. Resultatet er en elegant vin med samtlige av aglianicodruens egenskaper som mørke kirsebær, fioler, animalskhet, tydelige jordsmonnskarakter og gode tanninstruktur. Og et godt bevis for sammenligningen med nebbiolo og Barolo.
1999 ga en vin med enda større konsentrasjon og mer fruktsødme og som bør unnes noen år i kjelleren. Radici lages også som riserva hvilket stort sett bare innebærer lengre fatmodning. Disse vinene som er eslet til et langt liv, tilbringer den første halvparten av modningen i velbrukte 4000 liters fat som forberedelse på den siste halvdelen i nyere barriques.
I dette vulkanrike landskapet er det imidlertid utbrudd og jordskjelv som markerer tidsskifter. Så også for Mastroberardino da grunnen ristet skikkelig på seg i 1980. Produksjonsfasilitetene måtte bygges opp igjen og tiden var inne for å utnytte de siste teknologiske nyvinninger. Siden det er så vel sortimentet som produksjonen og ikke minst vinmarkene utvidet. Frem til da kjøpte de hele druebehovet. I dag rår familien over 150 hektar egne vinmarker og 150 hektar under langtidskontrakt som er under familiens strenge kontroll.
- Greco er som en rødvin rent strukturmessig, påpeker Piero. Fiano har også mye smak i skallene og nyter godt av noe skallkontakt. Fruktkarakteren er søtere, hvilket nok er årsaken til at druen har fått det navnet den har. Det har nemlig relasjoner til bie. Selv om dette bare er en av mange teorier om opprinnelsen til så vel denne druen som greco og aglianico. Men at alle tre har røtter mer enn to tusen år tilbake er uomtvistelig.
Hele 70 prosent av Mastroberardinos volum på 2,5 millioner flasker er hvitvin. Og huset lager svært gode viner i alle kvalitetsklasser selv om det knyttes størst interesse til enkeltvinmarksvinene som Nova Serra Greco di Tufo, hvor en tredel av vinen er modnet i fat, noe som støtter opp under druens komplekse egenkarakter med gule frukter, mineraler, krydder og flotte syrer. Radici-vinmarken gir fiano i en meget rik stil, mye fruktsødme som balanseres av gode syrer.
Husets superfiano er More Maiorum som er gjæret og modnet i barriques og dermed annerledes enn Radici. Fatpreget understreker den svært rike stilen men er noe dominerende, i alle fall hvis du har lært å sette pris på de naturlige druearomaene.
Det er med stor stolthet at Piero kan proklamere gjenskapningen av vinen fra Pompei. Mastroberardino har fått en 28 år lang kontrakt på å dyrke druer på fem parseller som dekker rundt en hektar i Pompei. Det unike er at beplantningssystemet er det samme som i 79 e. Kr da Vesuvs lavastrøm begravde denne sagnomsuste byen. Det betyr stor tetthet, høy oppbinding ved hjelp av kastanjestokker som står i 2000 år gamle fordypninger.
Valget av druer er selvsagt også basert på historiske data i kombinasjon med moderne kunnskap. - Vi valgte ut piedirosso og sciascinoso som de beste for det svært varme klimaet i Pompei, sier Piero. Første årgang av Villa dei Misteri som vinen heter, er 2001 og den finnes i 1721 flasker som alle ble solgt via internettauksjon den 29. april i år.
Her finner du alle viner fra Campania som er tilgjengelig på polet
Foto: Jan H. Amundsen og Mastroberardino