Il fiasco, den tykkmagete vinflasken trukket med bast, var lenge symbolet på det gode liv. Og det gode liv fantes i Italia, nærmere bestemt i Toscana som var hjemstavn for denne lett gjenkjennelige flasketypen. Som til og med var samleobjekt til langt utover 70-tallet. Og som sørget for et på den tiden eksotisk innslag i mangt et norsk hjem. Bastflaskene dukker fortsatt opp på loppemarkeder og er ettertraktet blant de som dyrker 60-tallsnostalgi.
I maleriet "La nascita di Giovanni Battista" (Johannes Døperens fødsel) av Domenico Ghirlandaio, også det fra 1400-tallet, bærer en tjenestepike to små bastflasker. Første gang det refereres til en lignende "beholder" er i 1275 da en viss Cheronimo fikk tillatelse til å etablere en glasshytte i San Gimignano.
Men at dens betydning var stor, dokumenteres gjennom de mange lovene som regulerte både flaskestørrelse og fremstilling. Blant annet måtte flaskehalsen utstyres med et stempel i form av en fiolrot som en garanti for flaskens størrelse.
På den tiden, ved midten av 1600-tallet, ble flaskens utseende modifisert ved at basten ikke lenger dekket halsen og deler av skulderen. Med dette nye utseendet ble den synonymet på en rødvinsflaske og etter hvert den offisielle flasken for chianti. Først i Italia og senere i resten av verden.
Bastflasken er en ekte diva som har latt oss delta i både sin suksess og sin nedtur. Antall bastflasker i sirkulasjon er i dag minimal. Bastvevere finnes knapt lenger, og maskiner kan ikke løse oppgaven. De høye produksjonskostnadene og den lite rasjonelle formen rent transportmessig har ytterligere skviset flasken ut av markedet. Etter hvert kan bastflaskene bare studeres gjennom malerier og museale samlinger.