Vintagefølelse

Late Bottled Vintage er i motsetning til de langt dyrere og mer prestisjetunge vintagevinene beregnet for konsum når den slippes på markedet.

Redaksjonen

19 Januar 2005 - 11:34

Portvin representerer ikke, til tross for hva de mange tror, en uniform vinstil, men kommer i mange ulike stilarter. Det er et markant skille mellom de to hovedtypene basert på om vinen tappes tidlig eller sent. I den første kategorien har vi viner som ruby, vintage character, crusted og vintage som er viner med markant primærfrukt, stor konsentrasjon og intens farge, og er uten oksidative elementer. Disse har et relativt kort opphold (opptil tre år) på fat eller tank før de tappes på flaske. Vintage er i en særstilling og lagres kun to år på fat og trenger normalt videre 10-15 år (avhengig av årgangen) på flaske for å oppnå full modenhet.

I den andre enden har vi de lenge fatlagrete utgavene lagret tawny og colheita som må ha minimum sju år på fat, men som typisk lagres lenger enn det. Disse er mer sekundære og oksidative i stil og frukten antar en karakter av konservert eller tørket frukt. Trearomaene er dominerende i disse vintypene og den lett brunlige fargen indikerer at vinen har vært eksponert for oksygen. Aromamessig har denne typen visse likhetstrekk med cognac som er fatlagret i 10 år eller mer. Disse vinene er drikkeklare når de tappes og vinner normalt ikke på videre lagring, men holder seg lenge i flaske.

Late Bottled Vintage er i prinsippet en mellomting mellom disse to hovedtypene, i og med at den må lagres i bulk (trefat eller tank) mellom fire og seks år før den tappes på flaske. LBV så dagens lys først i 1970 da Taylor lanserte denne vintypen. Bakgrunnen var å skape et alternativ til vintage på grunn av endringer i vinmarkedet hvor det å selge vintage-viner som når sitt optimum etter 10-15 år i flaske ikke lenger var like enkelt som tidligere. LBV'en ble laget slik at den var drikkeklar når den kom på markedet. Den obligatoriske dekanteringen av vintage portvin for å fjerne det massive bunnfallet som utvikles ved flaskelagring ble av mange, særlig restauranter, ansett som en ulempe. LBV'en fikk forlenget fatlagring og ble filtrert og etter hvert også kaldstabilisert før tapping for å unngå bunnfall.

LBV-stilen var lenge relativt nøytral og kommersiell og ikke blant de mest spennende portvinene. Stilmessig lå den langt fra vintage-vinene. Gjennom 90-tallet endret dette bildet seg gradvis etter at det dukket opp en ny og bedre variant av LBV som har bidratt til å heve image og kvalitet for denne typen portvin. Det er den såkalte Traditional LBV hvor vinen ikke filtreres før tapping og må ha tre års flaskelagring etter tappingen for å kunne bære betegnelsen Traditional. Disse vinene blir laget med større konsentrasjon og oppnår bedre lagringspotensial enn den filtrerte typen. De ligger også tettere opp til vintage i stil og de beste kan vinne på noen års ytterligere flaskelagring. Disse vinene vil ha bunnfall og bør dekanteres.

Etter hvert har flere produsenter begynt å gi større konsentrasjon til sine LBV'er og flere tapper dem uten filtrering. Dette har gitt en merkbar hevning i kvaliteten og de beste utgavene er prisgunstige alternativer til vintage siden de koster omlag halvparten av en ung vintage som typisk bør lagres i 10-15 år. Det er ikke alltid informasjonen på etiketten angir om vinen er ufiltrert. En generell regel er at dersom en LBV har kork som må åpnes med vinopptrekker, er den som regel ufiltrert og bør dekanteres.

Stort sett vil jeg si at begge stilartene av LBV-vinene har hatt en kvalitetsmessig forbedring de siste årene. Det ser også ut til å være en trend mot større konsentrasjon og kortest mulig lagring, gjerne i tank, som gir mest primærfrukt. Da blir stilen også tettere opp mot vintage.

Hva med holdbarhet etter at flasken er åpnet?

Portviners holdbarhet etter at flasken er åpnet varierer sterkt fra type til type og er i stor grad avhengig av hvor lenge og hvordan vinen er lagret før tapping. Generelt kan det sies at de typene som viser mest primærfrukt har dårligst holdbarhet etter åpning. Vintage-viner har liten holdbarhet etter at de er åpnet og forringes betydelig i løpet av det første døgnet. En lagret tawny eller colheita holder derimot i ukevis etter at de er åpnet.

LBV vil med sin forlengede fatlagring også her falle et sted imellom de forannevnte typene, erfaringsmessig nærmere vintage enn de to andre. Etter 4-6 års lagring på et pustende fat, vil den være mer "venn med" oksygenet enn en vintage og vil holde seg bedre etter at flasken er åpnet. Dette gjør LBV'ene noe bedre egnet for å selge "by the glass", men det bør brukes vakuum eller gass for å konservere vinen best mulig etter åpning, og vinen bør oppbevares kaldt ved "mellomlagring" før neste servering. Det er vanskelig å gi generelle råd om hvor lenge det er mulig å ha en LBV åpnet før kvaliteten forringes utover det forsvarlige, da dette vil avhenge av bulklagringens lengde og hvilken type beholder som er brukt. Dette er informasjon som kan være vanskelig tilgjengelig. Det sikreste er å prøve et antall ulike LBV'er opp mot hverandre over noen dager. Det er ikke nødvendigvis slik at den som er best nyåpnet, også er best etter 3 dager.

For å teste de to nevnte stilartene av LBV-viner opp mot hverandre har jeg blindsmakt et lite utvalg av viner fra noen av de fremste eksponentene innen de to stilartene. Ideelt sett skulle vinene ha vært fra samme årgang, men det lot seg vanskelig realisere, så det er verdt å kompensere noe for årgangsvariasjoner. For ordens skyld tar jeg med en tabell som gir en indikasjon på kvaliteten av årgangene som inngikk i testen, angitt i 100-poengskalaen hvor 50 er laveste og 100 er høyeste score.

For å gi en viss pekepinn på hvordan kvaliteten endres etter en LBV er åpnet, har jeg vurdert fire av vinene 3 ganger; når de var nyåpnet, etter 4 døgn og etter 8 døgn. Mellom smakingene ble vinene oppbevart i kjøleskap uten bruk av vakuum eller gass, kun med korken trykket godt ned i flasken. For disse vinene er score ved de ulike vurderingene angitt. Det er først og fremst vinens duft som forringes etter at flasken er åpnet. De letteste detaljene forsvinner og den tyngre bærfrukten dominerer. I mange viner går frukten mer over i en tørket, rosinaktig tilstand. Trepreg og alkoholpreg blir også mer fremtredende etter noen dager og flyktigheten tiltar. Dette gjør at det er bedre å servere en tidligere åpnet LBV litt på den kjølige siden, for eksempel 14-15 grader. Da vil den oppleves langt friskere enn ved 18-20 grader.

Filtrert LBV

w Taylor's LBV 1999

Lagret 4-5 år på store, gamle eikefat med en gjennomsnittstørrelse på 50.000 liter.

Dyp rubin farge. Moderat frukt dominert av kirsebær og mandelkjerne. Tydelig fatpreget vin som har tapt noe av primærfrukten. Krydret smak med intens syre og en del tørrstoffer i avslutningen. Litt lite frukt. Ikke merkbart forringet etter 4 dager, men ble vel rosinpreget etter 8 dager i åpnet flaske.

Score: 82 poeng (etter 4 døgn: 82 poeng, etter 8 døgn: 80 poeng).

w Croft LBV 1998

Lagret 6 år før tapping i store og gamle eiketanker varierende i størrelse fra 28.000-60.000 liter.

Svært dyp, rubin/purpur farge. Mer dybde her enn i Taylors utgave. Mindre fatpreg og mer uttalt primærfrukt. Krydret, kirsebærpreget duft med bra kompleksitet. Rik og sjenerøs på smak med fin frukt og markant krydret preg. Sjokoladeaktig sødme og bitterhet i avslutningen. Prisgunstig LBV i en hensiktsmessig flaskestørrelse for denne typen vin.

Score: 85 poeng.

w Grahams LBV 1998

Lagret mellom 5 og 6 år på fat før tapping. Grahams har endret stilen i sin LBV noe de siste årene ved å gi vinen større konsentrasjon og rikere frukt og vinen blir ikke lenger filtrert, kun klaret før tapping. Mørk rubin farge. Intens bærfrukt og sødme i duften. Smaken er velstrukturert og med fin frukt som varer svært lenge. Tiltalende stil hvor den sødmefulle frukten er godt balansert mot en "tight" tekstur. Tapte seg merkbart de fire første døgnene, men lite fra 4-8 dager.

Score: 86 poeng (etter 4 døgn: 83 poeng, etter 8 døgn: 82 poeng).

Ufiltrert LBV

w Churchill's Traditional LBV 1996

Lagret 4 år i fat før tapping og 2 år i flaske før salg.

Dyp rød farge, og den vinen med mest utviklet farge i denne testen. Frukt og sødme er her mer i bakgrunnen og vinen lukter til forveksling likt en amarone. Vinen skiller seg klart fra de øvrige vinene ved at den har mindre primærfrukt og mer sekundære innslag fra fatlagringen som nøtter, møllkuler og eksotiske kryddere. Smaksmessig er de sekundære komponentene tydelige og stilen har en antydning av tawny-karakter i seg. Avslutningen er relativt tørr med moderat frukt. Vurdert som en LBV har den litt lite primærfrukt.

Score: 84 poeng.

w Niepoort LBV 1999

Lagret 4 år før tapping.

Svært dyp, rubin farge. Sjenerøs, krydret fruktkarakter med balsamiske overtoner på duft. I munnen gir vinen en umiddelbar bærsødme med pepperaktig tekstur. Svært ekstraktrik og sødmefull vin hvor primærfrukten er med hele veien. Sjenerøs stil á la vintage, men med langt mykere tekstur. Har mistet mye av nyansene på duft etter 4 dager, men holder seg relativt stabil fra 4-8 dager.

Score: 87 poeng (etter 4 døgn: 83 poeng, etter 8 døgn: 82 poeng).

w Smith Woodhouse Bottle Matured (Traditional) LBV 1994

Lagret 4 år på fat før tapping og minst 4 år på flaske før salg.

Smith Woodhouse lager LBV også i de beste vintage-årene slik som i denne årgangen. Dette er et særdeles prisgunstig alternativ til vintage og en vin som du kan drikke nå eller lagre 5-10 år videre.

Mørk, rubin farge. Rik og elegant duft med mye primærfrukt i form av mørke kirsebær og tydelige innslag av florale elementer. Tett opp til en lagret vintage på duft. Smaken er intens med masse primærfrukt og balsamiske innslag. Topp konsentrasjon og lengde. Et knallkjøp av en portvin. Viser bra holdbarhet i åpnet flaske etter 4 og 8 dager i åpnet flaske.

Score: 90 poeng (etter 4 døgn: 88 poeng, etter 8 døgn: 86 poeng).

Tekst: Per Hovde