Nå kan du gratis få Ukens vin som e-post. Se lenger ned for mer informasjon.
Aase JacobsenFoto: Eva Brænd
Chianti er fortsatt en av de mest kjente samlebetegnelsene for italiensk vin. Men som alle generelle begreper skjuler det seg både gleder og skuffelser bak navnet. Hvis du er en svoren tilhenger av chianti, men ikke helt har oversikt over hva som er bra og ikke, kan en tommelfingerregel være at jo mer det står etter selve ordet chianti på etiketten, 
jo større er sannsynligheten for at vinen er over gjennomsnittet god.
Selvsagt finnes det mange unntak fra denne regelen, men Tenuta Cantagallo Chianti Montalbano 2011 (33128) fra Tenuta Cantagallo bekrefter den til fulle. En saftig, rund og myk vin med en aldeles uimotståelig sjarm som skriver seg fra masser av søte og syrlige røde og mørke bær som holder seg fra første sniff, via smaken og helt ut i finishen. En deilig drikkevin som også fungerer utmerket til lett krydrete pastaretter, til pepperoni-pizza og middels kraftig arabisk eller indisk mat. En vin som skal drikkes nå mens den er ung og saftig.
Underområdet Montalbano, 25 kilometer fra Firenze, befinner seg lengst nord i den rundt 75.000 hektar store regionen som kan produsere chianti. Selv om den svært begrensede produksjonen herfra kan virke ubetydelig i dag, har området en langt mer gloriøs fortid. Montalbano er nemlig nært knyttet til Carmignano som i 1975 fikk selvstendig DOC-status (nå DOCG) og dermed kunne vinke farvel til Montalbano når det gjaldt status.
Carmignano er bedre beskyttet mot den kvelende ettermiddagssolen samtidig som kveldsbrisen fra det 615 meter høye Montalbano-fjellet kjøler ned druene. Dessuten er jordsmonnet av vulkansk opprinnelse (tuff) mer kalkholdig hvilket sikrer bedre syrer i vinene samtidig som en høy andel leire gir kraft.
Det kommer lett til syne ved å sammenligne Chianti Montalbano med Le Farnetes Le Farnete Barco Reale di Carmignano 2004 (47896) som eies av samme familie som den første vinen. Til tross for at 2003 er et spesielt år med svært modne druer og bløtere syrer, også i "kjøligere" Carmignano, har den tilstrekkelig friskhet og tanniner til å bære all bærsødmen. En flott vin til rike kjøttretter, også vilt.
En annen forskjell som skiller vinstilen i Montalbano fra den i Carmignano er druesammensetningen. Mens Cantagallos Montalbano er en ren sangiovesevin, har Barco Reale en femdel cabernet sauvignon. Og hvis du trodde at dette var et påfunn fra nittitallet, er det feil, for allerede i Medici'enes tid ble franske druesorter plantet i Carmignano.
Nesten BordeauxStørre potensial er det 
i Le Farnete Carmignano 2004 (40183) som også er mer forfinet i aromabildet. En veldig stoffrik vin med flotte syrer og tanniner med tydelig innslag av jordsmonn og fat som støtter godt opp under den rike frukten. Topp vin til forseggjorte kjøttretter i den røde leiren. Dessuten et veldig godt lagringsobjekt som vil vise seg fra stadig bedre sider de nærmeste fem-seks årene.
Det er Le Farnetes toppvin Le Farnete Carmignano Riserva 2001 (48026) et godt bevis på. Mens den vanlige carmignano'en er småkompleks, er denne helkompleks. Og denne fem år gamle vinen har bare så vidt begynt å vise modning. Og selv om den er flott å drikke nå vil den definitivt holde i nærmere et tiår til.
Til tross for sammenligningen med Bordeaux, oppleves Le Farnete og Cantagallo som veldig ekte toscanske vinhus. Ingen steinrike investorer står bak, bare en entusiastisk familie som under ledelse av Enrico Pierazzuoli, ikke bare sørger for at vingårdene leverer vin i toppsjiktet men også olivenolje, honning, konserver og ikke minst gårdsturisme. 
Det var Enrico som sto for den store omleggingen på 90-tallet hvor kvalitetsfokuset ble løftet. Spesielt for Cantagallo som gikk fra å være en bulkleverandør til å produsere vin med særpreg.
Og husets perle Millarium Vin Santo Riserva 2005 (47486) (for 50 cl) er så langt unna bulk du kan komme. For denne søte vinen har ligget seks år i de små tradisjonelle fatene som reserveres for vin santo som altså betyr hellig vin. Og denne kan godt drikkes med andakt for den krever full konsentrasjon. Den er svært så kompleks og bærer preg av å ha ligget lenge med et visst tilsig av luft.
Her er alt innen tørket frukt, eksotisk trevirke, nøtter, medisinskap, krydder og et lite alkoholstikk. I munnen er den overraskende fruktig og lite søt, men for all del mer enn søt nok til å passe til oster med karakter. Gjerne servert med nøttesirup. Eller bare som en herlig avslutning på et godt måltid - før eller etter kaffen.
w MMS:Bestille SMS kun én gang: Skriv ukensvin (i ett ord) og send til 1986. Etter noen sekunder får du Ukens vin på displayet.
