Tøffe tak gir god vin

Montsant og Priorat er fortsatt preget av ungdommelig entusiasme og pågangsmot, 20 år etter at det ble gjenoppdaget etter mange tiår med forfall. Og det trengs i dette tøffe landskapet med et like utfordrende klima.

Redaksjonen

29 Oktober 2008 - 09:59

Ildsjelene er mange i Montsant. Cooperativa de Capçanes helt sør i området er helt spesielt i den sammenheng. Det startet med at fem familier fra landsbyen Capçanes i 1933 gikk sammen. Frem til 1980 solgte de all vin i bulk. Deretter bestemte de seg for å selge druene, noe som kan virke som en litt bakvendt vei å gå, men det forteller mye om hvor vanskelige markedsforholdene var på den tiden, bare få år etter at Francos 36 år lange fascistregime var avviklet.

I 1995 derimot forandret ting seg. På en vinmesse møtte representanter for kooperativet en rabbi som spurte om de kunne lage koshervin. Svaret var ja, bortsett fra at det måtte investeringer til siden alt skal behandles separat og av jødiske hender (og øyne) siden en rabbi må være tilstede under produksjonen. Koshervinen heter Flor de Primavera, og de 3000 flaskene er solgt før de er tappet i flaske. Fra 1998 bestemte de seg for å produsere all vin selv i stedet for å selge druene.

Mest mulig frukt

I 2000 gikk så godt som alle familiene i byen sammen og stilte seg økonomisk ansvarlige for et lån på 1,6 millioner euro til kooperativet. Lånet ble i 2007 tilbakebetalt og de kan i dag nyte fullt ut investeringene de gjorde for kun få år siden. Men før 2007 var ikke ordføreren i byen særlig populær. Det viste seg nemlig at hver enkelt av medlemmene sto ansvarlig for hele beløpet. Derfor var mulighetene for private investeringer før 2007 lik null!

Capçanes baserer seg på tradisjonelle druer som garnacha og cariñena, men har i tillegg plantet en del cabernet sauvignon. Kooperativet Els Guiamets som ligger litt vest for Capçanes, tilsetter derimot noe syrah og ull de llebre (tempranillo) til den klassiske druemiksen.

Els Guiamets' unge vinmaker heter Eugenia Guasch. Hun ønsker å få frem frukten med så lite eikekontakt med som mulig. Deres toppvin Isis 2006 er derimot laget med ca 12 måneders eikebruk i 2-3 år gamle franske fat, og druemiksen er 50 prosent syrah fra 15 år gamle vinstokker, 25 cariñena og 25 prosent grenache som begge er 40 år gamle. Resultatet er en vin med nydelig smak av mørke skogsbær, lakris, gode tanniner og en fin syre. En nokså kraftig vin med en frisk avslutning.

Det er likevel Priorato som får mest oppmerksomhet. Når du kjører innover i området, kan du ikke la være å bli slått av to tydelige forskjeller. På den ene siden at Priorato er så mye mer kupert enn Montsant. Her er Trollveggen til tider for barnemat å regne! Det andre er jordsmonnet. Her møter du skifer hvor enn du snur deg. Llicorella er det lokale navnet på skifer med en del kvarts.

Bortsett fra at det er utrolig vakkert her (en drøm for de som elsker å gå i fjellet - og samtidig liker god vin), skjønner du raskt at her må det som oftest og helst jobbes for hånd. For det er bratt, og det er ikke alle steder det er anlagt terrasser. Overalt ser du lave gamle vinstokker som klamrer seg til skråningene som små busker.

Kjøligst i sør

Mas d'en Gil holder til ved byen Bellmunt de Priorat. Her råder de over 125 hektar fordelt på fire ulike daler. Vingården produserer en del olivenolje og hasselnøtter og foreløpig er bare en tredel beplantet med vinstokker.

Det er Marta Rovera som styrer vingården. Hun er fjerde generasjon som lager vin, men hennes familie kom først til Priorato i 1998, da faren kjøpte eiendommen. De kommer opprinnelig fra Penedes, men fortrekker Priorato, hvor de kan være nokså små og lage kvalitetsvin. For eventuelt å vokse videre, sakte men sikkert.

Marta sier hun føler seg nærmere jorden her i Priorato! Hun ønsker bare å bruke egne druer, og i deres vinmarker er halvparten av stokkene over 40 år. Hun ønsker dessuten å jobbe økologisk, men siden de også har oliventrær, er det umulig. Det hun derimot gjør er å følge månens bevegelser for vinfremstillingen. Å jobbe med støtte fra månen er ikke noen nyhet for Rovera-familien, det er noe de har gjort i tre generasjoner.

Bellmunt er helt sør i Priorato, og selv om vinmarkene ligger nokså høyt opp, nås de av vind fra Middelhavet som både kjøler ned luften og bærer med seg en del fuktighet. Det gir et litt kjøligere klima enn lenger inn i Priorato, og Marta mener hennes viner derfor får litt høyere syre, kanskje litt mindre farge, men tonen blir mer kjølig.

Mas d'en Gil har også noe så sjeldent som gamle stokker av macabeo og garnacha blanca med en alder på 40-70 år. Dette er en skatt, og produksjonen er ikke så stor, kun ca 4000 flasker i året. Men når hver plante gir ca en halv kilo, da sier det seg selv at det ikke kan bli mer. Planen var egentlig å rive opp stokkene, men heldigvis falt de for fristelsen til å se hva de kunne få ut av druestokkene, noe de i dag ikke angrer på.

Kun for de tøffeste

Coma Vella 2005 er ment som en introduksjon til Priorato, her brukes druer fra yngre vinranker og produksjonen er på 50.000 flasker. Vinen kommer fra 25 ulike parseller og druene er 15 prosent garnacha peluda, 20 garnacha pais, 25 cariñena, 30 cabernet sauvignon og 10 syrah. Den lagres 12 måneder på franske eikefat, hvorav en femdel ny, resten er ett og to år gamle. Her er det smaken av rød frukt som gjelder. Vinen er derfor svært fruktig, imøtekommende og forholdsvis myk i anslaget med mye skogsbær og en fin syre.

Den andre vinen som er tilgjengelig i Norge er Clos Fonta. Druene til denne kommer fra gamle stokker og den lages i et antall av 13.000 flasker per år. Druemiksen innebærer mer av garnacha peluda, ellers er mengden garnacha pais, cariñena og cabernet sauvignon omtrent som i den andre. Den største forskjellen er imidlertid fatlagringen som skjer i ny fransk eik i 12-14 måneder. For denne vinen ønskes mineralitet, mørke bær og balsamico, med andre ord en mye fyldigere og rikere vin. Den fremstår likevel som en ganske slank vin med et flott fruktpreg i retning mørke bær og med en god fylde. Eiken ligger fint i vinen, og den er elegant.

Cellar Vall Llach ble etablert i 1990 da vennene Enric Costa og Lluis Llach gikk sammen om å kjøpe opp vinmarker med planter som var 70-90 år gamle. Vinkjelleren holder til i den lille byen Porrera, øst i Priorato, hvor de har bygget om to flotte hus, La Final hvor vinen produseres og Cal Valdrich, en nydelig bygning med plass til lagring av vinen i kjelleren. Det var med vilje at guttene bygde om i stedet for å bygge nytt da de ønsket å bevare den gamle byggestilen.

Samtidig plantet de også om en del av vinmarkene medcabernet sauvignon og syrah. De jobber tradisjonelt, og siden de har noen av de aller eldste, bratteste og høyest beliggende vinmarkene i Priorato, sier det seg selv at her må alt håndplukkes.

Sal-lustia Àlvarez som er vinmakeren og dessuten president i Priorato DO'et, forteller at ved innhøsting i de eldste og bratteste vinmarkene tør kun de eldste mennene være med. Menn som har vært vinbønder i hele sitt liv og kjenner hver stein, for i tillegg til høyden og skråningene er det nettopp skifer som dominerer.

Eventyrlig god

Det er lett å være enig, det er utrolig bratt, og at noen tør å gå ned skråningene med så mye løs steinmasse uten sikring er et mysterium! Men usigelig vakkert er det her. Man kan godt forstå hvorfor vinbøndene ikke vil selge sine marker, for å se de småvokste vinbuskene og noen steder vinranker i pene men smale terrasser, kle åsryggene er en fryd for øyet.

Enric og Lluis disponerer 90 ulike parseller (trossos) og går i vinmarken hver dag under innhøstingen. De har parseller med ulik soleksponering, så den siste innhøstingen er gjerne i midten av november. Selv om de dyrker både merlot, cabernet sauvignon og garnacha, er det cariñena'en de trykker til bryst.

For sine nyplantinger følger de med fuglene for å vite når druene er søte nok til å høstes. Fuglene er nemlig kresne og spiser bare de beste druene! Vall Llach lager kun tre ulike viner. Embuix som er fra yngre vinranker, og de bruker både egne druer og druer fra innleide vinmarker. Her er en blanding av cariñena, garnacha, merlot, syrah og cabernet sauvignon som får ligge på brukte fat i 14 måneder. Målet er en potent vin som likevel viser Priorato på en lettdrikkelig måte med unge tanniner og rettfrem frukt.

For Idus brukes kjøpte druer, men alltid fra gamle stokker i blandingsforholdet 40 prosent cariñena og resten garnacha, syrah, cabernet og syrah. Det brukes kun ny fransk eik i 18 måneder. For denne vinen ønsker de å få frem en søtere frukt. Resultatet er en kraftigere vin med søt tobakk, lakris og masse mørke bær.

Toppvinen Vall Llach er rett og slett eventyrlig god. Her brukes 65 prosent cariñena fra de eldste vinmarkene, og det fylles opp med yngre merlot og cabernet sauvignon. Vinen ligger 18 måneder på fransk eik som er ett til to år gamle og som har vært brukt til Idus før.

Selv om den er nokså dyr (60 euro på vingården) er den verd hver krone siden den har en enorm fruktrikdom, kraftige tanniner, masse mineralitet, urter og lakris.

Fakta om Montsant og Priorato

Vinområdet Montsant ligger som en krans rundt Priorato (Priorat på katalansk) som er selve hjertet i denne sørlige delen av Katalonia. Felles for hele området er at det er tørt og skrint. Varmen er til tider kvelende og nedbøren liten. Like fullt har vinfremstilling røtter tilbake til 1100-tallet, og her som så mange andre steder i verden er det munkeordener som var forgjengerne. Det var de som kartla vinmarkene og anla vingårder.

Det beste eksemplet på det er Scala Dei i Priorato, klosteret som ble grunnlagt i 1163. De lager den dag i dag flott vin, deres toppvin Cartoixa (kloster på katalansk) er en konsentrert utgave fra de eldste vinmarkene og lages kun i de beste år. Dessverre er den ikke tilgjengelig i Norge. Det er derimot Scala Dei Negra 2003, laget garnacha fra unge vinstokker og helt uten kontakt med eik.

Vant til å slåss

Katalonia ble rammet av phylloxera som alle andre vinområder i Europa. Vinrankene måtte rives opp og ble til dels erstattet med oliven, hasselnøtt- og mandeltrær. Det var ikke mange som hadde økonomi til å plante nye vinranker.

Økonomisk sett har det vært veldig tøffe tider i Priorato og Montsant, så harde at vinbøndene måtte flytte fra gårdene sine og til større byer for å få jobb. Dermed ble vinmarkene liggende lenge brakk. Francos regime gjorde ikke forholdene noe særlig bedre.

Men nå er det jo gjerne slik at er man oppvokst i karrige strøk, så gir man ikke så lett opp. Selv om vinbøndene flyttet til byen, solgte de ikke sine marker og vinmarker. Det var jo deres stolte arv fra sine kjære forfedre. Og går vi tilbake til tiden før 1950, så var det heller ingen som var interessert i å kjøpe vinmarkene. De var til dels misligholdt, og området var svært krevende å jobbe i.

Etter Francos død i 1975 begynte forandringene for alvor å ta fart. Med ildsjeler som Carles Pastrana, José Luis Perez, Alvario Palacio og Réne Barbier i front forandret mye seg.

Det som for de to siste var et romantisk valg til å begynne med (de var begge ihuga turgåere og godt kjent i området), ble fra deres første årgang i 1989 en suksess.

Godt brød

Ikke bare laget de super vin, men de satte også søkelyset på områdets undervurderte vinmarker.

Her var det jo et eldorado med gamle vinmarker og planter i svært bratte skråninger. Stadig flere har etter den tid kommet til, eller tilbake til, Priorato og Montsant for å utnytte områdets juveler.

I Falset (Montsant) er det hver mai en vinmesse som det absolutt er verdt å besøke. Her kommer de fleste og beste vinprodusentene i både Montsant og Priorato, og dersom det ikke skulle være nok kan du dagen etter smake de nye årgangene av toppvinene fra begge områdene. Denne smakingen er imidlertid kun for folk som jobber med mat og vin til daglig.

Det kan være litt vanskelig å finne gode restauranter når man reiser rundt i Montsant og Priorato. I Falset ligger imidlertid Cellar de Aspic - en veldig bra restaurant med et vinkart som er herlig og til priser som er helt overkommelige. Likeså er El Cairat i samme by en veldig bra restaurant, med et godt vinkart og også her tradisjonell og god katalansk mat. Brødet er så godt at du godt kunne spist bare det!

Tekst: Marianne Johnsen

Foto: Cephas