Siden starten på 1800-tallet er produksjonsmåten for Islay-whiskyen Laphroaig knapt blitt endret. Riktignok er bare en del av maltet produsert på stedet i dag, men den karakteristiske Laphroaig-smaken er upåvirket. Resten kommer nemlig fra malteriet i Port Ellen, bare noen få kilometer unna.
Den spirende byggen tørkes i røyken fra torv, og på Islay er det antakelig kun turister som i sin villfarelse kunne komme til å si at «torv er jo torv». Laphroaig sverger nemlig til moserik torv fra Castlehill bog, noe destilleriet har gjort i flere mannsaldere. Etter 18 timer i torvrøyken, følger 12 timer tørking - før maltet er klart for maling til «grist» og videre «omdanning» til distillers beer.
Formen på destillasjonspannene spiller også en sentral rolle for det ferdige produktet, og hos Laphroaig er de løkformete med «innsnøring i livet». Pannene, så nær som én, er også mindre enn hos nabodestilleriene Lagavulin og Ardbeg, og hos Laphroaig venter man litt lengre med å kutte «halen» enn hos naboene. Dette bringer inn en del ekstra fenoler som framhever tjærekarakteren og som forklarer noe av Laphroaigs særpreg.
Den lille forskjellenMen det er mer som skiller Laphroaig fra de to andre destilleriene i området.
- Du skulle selvsagt tro at whiskyen måtte bli ganske lik når destilleriene bare ligger noen steinkast fra hverandre, får vann fra de samme åsene og torv fra de samme områdene, men slik er det ikke. Vannet som brukes hos Laphroaig kommer fra sørsiden av åsene mens Ardbeg og Lagavulin tar vannet sitt fra nordsiden, sier Laphroaighs Brand Ambassador, Robert G. Hicks.
Han fortsetter: - Men vi har ingen god forklaring på hvorfor dette medvirker til forskjeller, men vannet har innflytelse på det ferdige produktet. Så er selvsagt røykingen av maltet noe ulik, men det som nok utgjør den største forskjellen er formen på kolonnene og hvordan destillatøren styrer destillasjonen.
Modningen gjør også sitt, og Laphroaig har som naboene, lagerhusene i sjøkanten.
- Englenes adel er rundt to prosent, noe som utgjør hele 90.000 flasker per år. Det betyr at for hver flaske 30 år gammel whisky vi selger, har vi mistet to, forklarer han.
Medisin
Laphroaig gikk ganske tidlig bort fra den tradisjonelle whiskymodningen i brukte sherryfat fra Spania. Målet var en whisky uten «kunstige tilsetninger» som sødme fra sherryrestene. Valget falt derfor på «first fill only» amerikanske bourbon-fat, og i våre dager kommer fatene fra Makers Mark.
Hicks har dessuten fått lov å leke seg med små fat, og resultatet er mellomlagring i det som kalles Quarter Cask. Mindre fat gir større kontakt mellom brennevin og treverket, noe som gir en akselerert modning. Kvart-fatene brukes for øvrig kun en gang.
Den som kanskje har hatt mest å si for Laphroaigs utvikling og renommé, er Ian Hunter som i 1921 overtok driften av destilleriet, og i løpet av et par år var maltingskapasiteten fordoblet og to nye panner, en meskepanne (wash still) og en spritpanne (spirit still), eksakte kopier av de eksisterende, installert.
I årene som fulgte, økte også eksporten. Tradisjonelt gikk det meste av maltwhiskyen til selskaper som lagde blended whisky, men Hunter valgte også å tappe under egen etikett. Latinamerikanerne fikk øynene opp for Islay-whiskyen, og antallet europeere med sans for røykpreget whisky økte også.
Hunter klarte også det kunststykket å eksportere Laphroaig til USA selv om det var forbudstid, en mørk side av amerikansk historie som startet i 1920, samt til Canada. Med whiskyens markerte duft av jod, ble representantene for myndighetene etter en «wee dram» eller to, kjapt overbevist om at Laphroaig hadde medisinsk virkning - i alle fall om vi skal tro historiene som fortelles. Whiskyen ble i alle fall solgt som medisinsk sprit til alkoholforbudet ble opphevet i 1933.
Kvinnen og pannene
Laphroaig har også hatt kvinnelig ledelse - fra 1954 til 1972 - noe som ikke har vært helt vanlig når det gjelder produksjon av whisky. 28. august 1954 døde nemlig Ian Hunter. Destillerieieren hadde ingen arvinger, og i testamentet sto det å lese at både personlige eiendeler og destilleri skulle gå til hans mangeårige sekretær, Bessie Williamson, som snart fikk anerkjennelse som en dyktig destillerieier.
I 1962 kjøpte Long John Distillers Limited seg inn i Laphroaig med 51 prosent. Seks år senere utvidet destilleriet med to panner, men dette influerte lite på arbeidsmetodene som fortsatt var etter «gamlemåten»: «...we do it this way, because that is the way we have always done it».
Da den tidligere sekretæren ikke lenger hadde hånden på roret, var ledelsen i Long John klar over at de måtte få inn en destillerisjef som ikke var redd for endringer. Selv om Laphroaig fortsatt gjorde det godt, hvilte man litt for mye på gamle laurbær, og hele eiendommen var moden for oppgradering og fornyelse.
Valget falt på 28-åringen John McDougall som var destillatør hos Grant. Han meldte flytting fra Balvenie i Speyside til Islay sammen med kona Kay - og var slett ikke fornøyd med det han møtte. I løpet av kort tid var vannforsyningen forbedret, en ny meskepanne kom på plass og kapasiteten i tønnerommet ble fordoblet.
Stilendring?Samtidig skjedde det også noe som kunne ha endret stilen på Laphroaig. McDougall klarte ikke å overbevise de amerikanske eierne om at den nye spritpannen de ønsket å installere antakelig ville endre karakteren på produktet. I stedet for å installere to nye små spritpanner - identiske med de gamle - ble det to år etter satt inn en panne som var dobbelt så stor som de eksisterende.
Heldigvis ble redselen for hva dette bruddet med alle tradisjoner kunne ha ført til, gjort til skamme, og røykpreget med innslag av tjære og jod ble beholdt. I dag har Laphroaig sju panner, fire spritpanner og tre meskepanner.
Druknet i whisky
Kildene er ikke helt enige om hvilket årstall Laphroaig-destilleriet ble grunnlagt. Enkelte hevder at det ble oppført i årene 1815 til 1820. Et annet årstall som nevnes er 1826. Uansett var det brødrene Alex og Donald Johnston som sto for byggingen.
I det store oppgjøret i 1746 mellom engelskmenn og skotter (med Bonnie Prince Charlie i spissen for skottene), hadde McDonald-klanen havnet på «feil» side. Dette førte til at McCabe-brødrene som ved festlige anledninger barMcDonald-tartanen, fikk nok av forfølgelse og skittkasting. De byttet navn til Johnston, kjøpte fire kvadratkilometer med land på den ytterste nøgne ø og dro til Islay for å drive med landbruk.
Rundt 1810 startet Alex og Donald Johnston, sønnene til den ene av McCabe-brødrene, med oppdrett av kveg ved Laphroaig-bukten. En del av vinterfôret besto av bygg, og hva gjør du så når avlingen blir større enn forbruket? En engelskmann ville antakelig brygget øl, men en ekte skotte ønsker seg selvsagt langt sterkere vare. Rundt 1815 begynte ryktene å gå på Islay at whiskyen fra Laphroaig var spesielt god - blant annet på grunn av vannkilden, Kilbride Dam, der vannet var «bløtt, torvholdig og mineralfattig».
Det viste seg raskt at whiskyproduksjon var betydelig mer profitabelt enn oppdrett av hårete høylandskveg, og i 1826 ble Donald registrert i skattemanntallet som destillatør.
I 1847 - 11 år etter at Donald kjøpte ut broren og fikk lisens - falt han ned i et kar med nybrent whisky, noe han døde av to dager senere. Sønnen Dugald var for ung til å overta driften av destilleriet, og de neste ni årene var det Graham av Lagavulin som sto for produksjonen av de edle dråpene.
Skottene er til tider et stridig folkeferd, og Lagavulin gjorde atskillige framstøt - både vennligsinnede og mer krigerske, for å få overta Laphroaig. Eierne holdt stand - og whiskyverdenen er en tradisjon rikere.
Laphroaig i Norge
Laphroaig Single Malt 10 Years Old er litt oljeaktig, har kraftig røyksmak med torvpreg og innslag av jod og sjø. Derfor kalles Laphroaig «wild sea whisky». Her anes også et hint av tjære i det komplekse smaksbildet. Avslutningen er rund og tørr og alkoholinnholdet er på 40 prosent.
Laphroaig Old Malt Cask 12 Years Old er en spesialitet med middels strågul farge. Aromabildet har preg av korn og malt og smaken er kraftig (50 prosent alkohol) med lang og tørr ettersmak der røykt torv er framtredende.
Laphroaig Quarter Cask er en spesiell whisky som er mellomlagret på små fat. Fatstørrelsen har gitt whiskyen mye mer kontakt med eika, noe som har resultert i en mer intens modning. Quarter Cask har en dyp gyllen farge. Aromaen har elementer av torvrøykt malt, jod med innslag av krydder, frukt og vanilje. Stilen er noe rustikk - i tråd med ønsket da whiskyen ble kreert. Total fatmodning ligger mellom fem og 10 år og alkoholinnholdet er 48 prosent. I Jim Murrays Whisky Bible 2006 har Quarter Cask oppnådd 95 poeng - godt plassert i avdelingen for «whiskyer som gjør livet verdt å leve».
Laphroaig Single Malt 30 Years Old er antakelig ikke whiskyen du nyter hver dag - selv om det nok skulle være en sann fornøyelse. Med en literspris på NOK 5000, begrenses nok kjøpelysten for de fleste. Whiskyen har toner av sherry, søt frukt og torv i nesen. Smaksbildet har klare innslag av torv som avrundes mot en lang ettersmak. Alkoholinnholdet er på 43 prosent.
.png "Møt over 40 anerkjente vinprodusenter på Taste vinmesse")
