For å forstå bakgrunnen for denne vodkaen, er det viktig å gå tilbake til begynnelsen – til kreatøren, Sidney Frank, selv. Hans visjoner for en vodka i super-premium-klassen, hans insistering på at den skulle lages i Frankrike samt hans vilje til å finne de best tenkelige ingrediensene og dyktigste folkene er forklaringen på suksessen.
Lettkledde damer
Frank var en entreprenør allerede som ung. Som 12-åring bygde han en veldig lang stige og tok 10 cents fra turister som ville klatre opp på en høy klippe. Takket være stor kreativitet, klarte han å skrape sammen nok penger til å finansiere universitetsstudier (ingen selvfølge for alle på 1940-tallet). Men han hadde bare nok til ett år. Senere donerte han derfor store summer til det samme universitetet for å sikre at ingen andre skulle måtte avslutte studiene på grunn av manglende finansiering.
Sidney Frank Importings første triumf var Jägermeister – takket være bruk av lettkledde damer - The Jägerettes. Han reiste landet rundt og brukte damene til å overtale unge menn til å endre sin favoritt-shot til Jägermeister.
Provoserte med fransk
Neste stop var vodka av høy kvalitet. Absolut var en sensasjon på 1990-tallet, men gikk for «bare» 15 dollar flasken. Frank ville lage verdens best vodka, og var overbevist om at folk var villige til å bruke det dobbelte på noe som var laget av det beste som kunne fremskaffes.
På den tiden var «premium vodka» noe helt nytt, men for Frank var det ikke nok. Han ville provosere ytterligere ved å produsere vodkaen i Frankrike, og ikke i Polen eller Russland som ville være det mest åpenbare.
Bakgrunnen for valget av Frankrike var logisk, landet har ikke bare mange århundrer med destilleringsekspertise å skryte av, også noe av den beste hveten og kildevannet i verden. Han fikk dessuten tak i François Thibault som han kjente allerede som en habil cognacprodusent. Thibault lot seg overbevise om å lage verdens beste vodka og tok ansvar for hele prosessen fra råvareutvelgelsen til blandingen av det ferdige produktet.
-Da Sidney var klar til å bestille første gang, var det snakk om 30.000 kasser, minnes Thibault. Salgsansvarlig trodde det var en desimalfeil, men Frank holdt fast ved sitt. Og gjorde all skepsis til skamme. Grey Goose fløy ut av hyllene, så til de grader at Bacardi tilbød Frank 2,4 milliarder dollar i 2004. Frank aksepterte – ikke uventet. Han døde imidlertid to år senere, men klarte å leve ut den amerikanske drømmen til fulle med sågar et privat golflag!
Og Bacardi har etter sigende aldri angret på investeringen, for Grey Goose er fortsatt hot så det holder.
Klima og jordsmonn
Dypt inne i den «franske brødkurven» ligger vinterhveteåkrene i Picardie, nordøst i landet. Her er klimaet perfekt for hvetedyrking, med riktig kombinasjon av temperatur, fuktighet og fruktbar avleiringsjord. Hveten som brukes til Grey Goose kommer fra tre kooperativer, en av dem hører Marc Egret til i.
Egrets gård har 300 års historie, men siden han overtok i 2004, har han doblet det dyrkete arealet. Og er blitt en av de viktigste leverandørene til Grey Goose.
Egret bruker hi tech-utstyr for å følge med på jorden, men han bruker fortsatt den gamle metoden med å «smake» på kornet før han høster. Selv om han driver i stor skala, er det tydelig at han respekterer de lange og godt uttestete familietradisjonene fullt ut.
Da vi besøkte ham i november, var såingen unnagjort. Det skjer lite før i mars, når han setter i gang en intensiv analyse av jordsmonnet ved hjelp av satellitter. Mens områdene som farges røde trenger mer nitrat, er de grønne i perfekt form. -Jorden er som et menneske. Om du får for mye føde, blir du overvektig, men om du får for lite, sulter du, og det er heller ikke bra. Sunn balanse er viktig, sier Egret.
Egret er heldig for denne delen av Frankrike har et veldig gunstig klima og jordsmonn, perfekt for hvetedyrking.
-I Ukraina er jordsmonnet veldig bra med mye organisk materiale, men klimaet er veldig variabelt. I sør, for eksempel i Spania, er klimaet aldri noe problem, men jordsmonnet er for tørt, påpeker han.
Den fineste bakehveten
Stående ved enden av en endeløs åker, forklarer Egret hvordan en kvadratmeter gir nok hvete til en flaske med Grey Goose. Her er starten på den lange prosessen frem til ferdig produkt.
Ikke langt fra Egrets gård ligger Saint-Quentin, en typisk fransk småby. En ting gjør at den skiller seg ut, og det er skorsteinene i utkanten, som avslører at her ligger et destilleri.
Hvetetypen som brukes er Blé Panifiable Supérieur, den samme som brukes til de fineste franske bakevarer. Hveten ankommer destilleriet på store lastebiler og blir kvalitetskontrollert før den overføres til en silo. Før gjæringen kan starte må hveten males.
Som med alle andre trinn i Grey Goose-fremstillingen, utnyttes det ypperste av teknologi for å sikre dette. Melet siktes og urenhetene fjernes før en siste runde i en vibrerende maskin tar seg av de siste uønskete elementene.
Hvetemelet fuktes og får hvile i ett døgn før det igjen siktes slik at partiklene blir så små som mulig – for optimal gjæring. Vann tilsettes slik at en grøt (mesk) oppnås og enzymer sørger for å starte nedbrytingen av stivelse til sukker.
Thibault er nøye med å understreke at dette ikke er en teknologistyrt prosess. – Det er ikke bare å lage en oppskrift og trykke på en knapp, sier han. – Du må vite hvordan du skal hente ut det beste fra mesken. Målet er å konsentrere aromaene og gjøre det beste ut av det du har.
Vannet vel så viktig
Han sammenligner vodkadestillering med kunst. – Om du har en maleri med masse farger på lerretet, så er det ingen katastrofe om en liten malingsflekk havner feil. Med vodka er det som å ha et helt hvitt lerret, den lille flekken vil øyeblikkelig ødelegge inntrykket, sier han og fortsetter.
-Destillatøren er som en kokk og må kjenne de beste ingrediensene, den optimale temperaturen og hvileperioden. Det handler i bunn og grunn om å kjenne sine råvarer og forstå hvordan de fungerer.
Men Thibault ønsker ikke å utdype hva disse elementene er. Det han ikke kan skjule er fem topp moderne destillasjonskolonner og at rektifiseringskolonnene opererer under delvis vakuum. Og at mesken entrer den første kolonnen ved 10 prosent og kommer ut av den tredje og fjerde rektifiseringskolonnen som 96,3 prosent.
Den rektifiserte hvetespriten transporteres 600 kilometer fra destilleriet til tapperiet i Gensac, rett utenfor Cognac. Selv om det er foretatt flere enn 500 kvalitetssjekker av produktet mellom hveteåkrene og Gensac, sjekkes spriten på ny når den ankommer tapperiet. Før den kan tappes i flasker, må den blandes med vann. Lokaliseringen av tapperiet er derfor ikke tilfeldig siden vannkvaliteten er viktig og at den er god i området er grundig dokumentert av Cognacs lange tradisjoner. Vannets egenskaper er stor bløthet og lett sødme etter å ha blitt filtrert gjennom regionens berømte jordsmonn av kalkstein.
Eget smakspanel
Selv om vannet er veldig «rent», må overflødige mineraler fjernes slik at det ikke er noen form for rester som kan gi sedimenter i den ferdige vodkaen. Det brukes ingen form for kjemikalier til å ekstrahere mineralene – i stedet benyttes reversert osmose til demineraliseringen av vannet. Det gjøres ved at vannet pumpes gjennom rør ved ekstremt høyt trykk og tvinges gjennom en membran. De større molekylene og ionene klarer ikke å komme gjennom de små hullene i membranen og blir dermed atskilt fra vannmolekylene.
Når vann- og alkoholmolekyler møtes, produseres energi, og temperaturen øker med sju grader under prosessen. Blandingen får hvile en time før den sendes gjennom et partikkelfilter som sørger for at de to væskene smelter sammen. Nok en filtrering gjennom filtre med cellulosepads impregnert med aktivt kull, gjør også sitt til å rense produktet ytterligere.
Men denne filtreringen er imidlertid mye lettere enn det som er vanlig for andre vodkaer. Den foregår dessuten ved romtemperatur. Dermed ivaretas smaken av de veldig gode råvarene og den omstendelige fremstillingen.
Deretter følger tester i laboratoriet, i tillegg til at smakspanelet som Thibault har trent opp personlig, gjør en nitid vurdering for å avsløre selv det minste lille avvik.
Før flaskene fylles med den klarerte vodkaen, skylles de med Grey Goose vodka, og fyllingen gjøres ved hjelp av tyngdekraft, ikke pumping.
Foto: Cade Martin
Slik smaker de ulike «grågjessene»
Grey Goose
Lansert i 1997 i USA og i Europa fire år senere. Inneholder ingen form for søtning, smakstilsetting eller andre stoffer. Smaken er som duften, ren med en pepperaktig karakter fra alkoholen og en touch av fennikel/anis.
Grey Goose Le Citron
Sitrusoljeekstraktet som benyttes er et resultat av to ulike prosesser. Den første består av uttrekk fra sitroner fra Menton (Provence) og den andre baserer seg på ekstraksjon av oljer fra argentinske og brasilianske sitroner. Menton-sitronene er svært aromatiske og høstes fra februar til mai. Noe som også avføder en festival med 200.000 besøkende: www.fete-du-citron.com. Sitronene vaskes for hånd, deles i åtte og får trekke i to uker. Uttrekket er veldig floralt med behagelig bitterhet.
Oljene fra de søramerikanske sitronene destilleres to ganger under vakuum – ved et trykk som er en tusendel av den naturlige atmosfæren. Dette reduserer kokepunktet til 60 grader slik at mindre varme trengs og på den måten beholdes de friske naturlige aromaene fra sitronene. På grunn av oljenes flyktige karakter, må de filtreres for å sikre stabilitet.
Når Thibault har gjort sitt, er resultatet en imponerende ren og frisk sitronaroma med delikate eukalyptustoner. Smaken har også en lett bittertone som av frisk sitron.
Grey Goose L’Orange
Appelsinsmaken kommer fra oljer som er hentet ut fra skallet på søte appelsiner fra Florida, Brasil og Ny Guinea som høstes året rundt for maksimal friskhet. De filtrerte oljene destilleres to ganger under vakuum, på samme måte som for sitronutgaven. En annen fordel ved denne måten å gjøre det på er at sitrusoljen deles opp i sine ulike elementer og bare de mest aromatiske 20 prosentene går videre.
Appelsinutgaven er blomsteraktig, parfymert og frisk med fine mandarin- og satsumasaktige toner. Ettersmaken har fin bitterhet fra appelsin og pepper.
Grey Goose La Poire
Dette siste tilskuddet til Grey Goose-porteføljen får sine aromaer ikke uventet fra Williams-pærer. Delvis i form av et pæredestillat fra Anjou. Og delvis et destillat av pæreekstrakt laget av konsentrert pærejuice. Et tredje element er en infusjon av Williams-pære. Slik oppnås en perfekt «kopi» av friske pærer. Og det bærer den ferdige vodkaen preg av.
