For de fleste som ikke har noe sterkt forhold til portvin vil den nok fortone seg som en drikk med liten variasjon mellom de ulike vinene. Dette er imidlertid ikke riktig. Forskjellene mellom de ulike typene av portvin er tildels meget betydelig. Forskjellene forsterkes av at de ulike produsentene har forskjellige preferanser med hensyn til sødme og struktur. I tillegg vil det også kunne være markante variasjoner mellom ulike årganger for de vinene som baseres på én årgang, som for eksempel vintage portvin.

 

La oss se nærmere på hva som kjennetegner de ulike typene portvin:

 

Hvit portvin har aldri nådd den helt store anseelsen. Med noen svært få unntak, vil jeg si at dette er forståelig. Majoriteten av hvite portviner er karakterløse, overdrevent søte viner som gjerne blandes til cocktails. Det finnes hederlige unntak som for eksempel fra Churchill og Niepoort som lager relativt tørre viner med lang lagring på fat. Disse oppnår en karakter i retning av lagret tawny og fungerer utmerket som aperitif.

 

Hvit portvin er laget av hvite druer med lite eller ingen maserasjon (utrrekk av farge og aromastoffer fra skallene). Sødmen varierer fra relativt tørre (seco) til svært søte (lagrima). Leve seco (lett tørr) indikerer at vinen foruten å være relativt tørr har en lavere alkoholprosent (16,5 prosent, mot normalt rundt 20).

 

De viktigste druene for hvit portvin er:

Viosinho

Malvasia Fina

Gouveia

Codega

Rabigato

 

Dette er den fruktigste og mest robuste utgaven av portvin. Navnet henspeiler på vinens farge som er dyp rubin. Ruby er i de fleste tilfeller blandet av viner fra mer enn én årgang og lagret inntil 3 år i bulk før tapping. En god ruby har intens farge og smak med pepperaktig fruktighet og en intens, alkoholpreget sødme. Dette er viner uten spesielt store pretensjoner, men som er liketil å drikke og passer bra til kraftige og robuste oster. Ruby vil ikke utvikle seg i flaske og skal drikkes ung. Den vil heller ikke ha nevneverdig bunnfall.

 

Det er viktig å være klar over at tawny kommer i to utgaver, standard og lagret. Standard tawny er viner som er relativt lyse i farge, gjerne med en svakt brunlig tone. Dette har sammenheng med at denne vintypen gis en lett maserasjon og eventuelt blandes opp med en andel hvit portvin. Ofte er den ikke mer lagret enn ruby, men på grunn av mindre strukturelementer og mindre kropp virker den eldre og smidigere i munnen. Tawny-betegnelsen er sjelden angitt på etiketten. Som oftest vil det være en standard tawny dersom ikke annet er nevnt på etiketten og ingen aldersangivelse eller årstall er angitt. Tawny er drikkeklar når den selges og vinner ikke på lagring. De fleste utgaver er godt filtrert og vil være uten bunnfall. Den kan anvendes til lettere oster og desserter. Franskmennene drikker den gjerne som aperitif.

 

Her begynner det å svinge! Lagret tawny er for mange portvinselskere fullt på høyde med vintage. I likhet med Champagne-husenes standard-champagne er tawny en blanding av flere basisviner med ulik alder. For tawny er basisvinene lagret på fat . Vinenes alder vil kunne variere fra noen år og opptil 50 - 100 år gamle viner. Inntil et 50-talls viner kan inngå i blandingen. Denne miksen av gammelt og ungt gir en unik kompleksitet av utviklede, oksiderte aromaer fra de gamle vinene kombinert med fruktighet og virilitet fra de yngre. Det er vanlig å angi en aldersindikasjon på etiketten i form av 10, 20 eller 30 år, og i mer sjeldne tilfeller "mer enn 40 år". Dette er en indikasjon på gjennomsnittsalderen for vinene i blandingen selv om dette ikke skal oppfattes bokstavelig. Det er snarere en angivelse av hvilken stil av tawny vi kan forvente.

 

Ti år gamle viner har betydelig frukt kombinert med et diskret lagret preg av nøtter og tørket frukt med markant alkoholpreget sødme. Enkelte utgaver skjemmes av et for markant alkoholpreg. 20 år innebærer at lagringspreget tiltar med utpregede nøttearomaer, sterkere innslag av tre samt svakt volatile overtoner sammen med tørket frukt. På det beste er dette meget komplekse viner og den mest harmoniske utgaven av lagret tawny. De volatile elementene medfører at vinen oppleves betydelig tørrere enn de mer fruktige vinene som LBV og vintage.

 

30 år innebærer at vinen begynner å tape mye av fruktkarakteren. De volatile elementene tiltar, og vinen tørrer mer ut i munnen. Aromasammensetningen er kompleks og meget utviklet, og kan minne om en vellagret armagnac. Mer enn 40 år vil nok etter dagens normer oppleves som en tung og litt "gammelmodig" vin, selv om det finnes eksempler innenfor denne kategorien på meget elegante og til dels komplekse viner som har bevart mye av fruktkarakteren. Dersom frukten forsvinner, tenderer vinene til å bli vel kjemiske i smaken.

 

Lagret tawny har svært sjelden bunnfall på grunn av den sene tappingen og behøver ikke å dekanteres. Lagret tawny er drikkeklar når den tappes og vil ikke vinne på ytterligere lagring. Den er imidlertid relativt robust med hensyn til oksygen og vil holde seg bedre etter at den er åpnet enn for eksempel vintage. Dette er vin med et stort anvendelsesområde; meget tiltalende som en avslutning av et godt måltid, perfekt til nøttekake og utviklede hvitskimmeloster og karakterfulle løpeoster. Til en moden og myk Queijo da Serra (sauemelk-ost fra Portugal) som spises med skje, oppleves en unik sammensmelting av tekstur og aroma i ost og vin.

 

Utsikt over vinmarkene i Pinhão i Douro.

 

Colheita er portugisisk for høst eller årgang. Denne tilsvarer i prinsippet en lagret tawny fra én årgang som produseres kun i de beste årene. På grunn av årgangsforskjeller vil vinen kunne variere mer enn lagret tawny, men siden den kun lages i de beste årgangene vil kvaliteten som regel være høy. Vinen må ha tilbragt minst 7 år på fat for å kunne få betegnelsen colheita. Det er imidlertid vanlig å lagre den betydelig lengre enn det. Årgangen må alltid angis på etiketten og det må også angis (gjerne på baketiketten) hvilket år vinen er tappet. Dette er viktig for at vi som konsumenter skal ha en formening om hvilken type vin vi kan forvente oss, siden de to årstallene forteller oss hvor lenge vinen har ligget på fat. Det er definitivt store stilforskjeller mellom en colheita med 7 års fatlagring og en med 30 års fatlagring. Colheita kan i mange tilfeller ansees som en luksus-utgave av lagret tawny hvor signaturen fra årgangen er tydelig. Colheita får svært sjelden bunnfall og behøver ikke dekanteres. Dette er en relativt sjelden vin.

 

Uten tvil den portvinstypen som har høyest status. Den må også ansees som eksklusiv ut fra det faktum at den kun utgjør 1 prosent av produksjonen. Utgangspunktet for en vintage er førsteklasses druemateriale fra de høyest klassifiserte vinmarkene (typisk A og B) som gis den beste behandling i produksjonen for å få maksimal ekstraksjon av farge, frukt og tanniner for at den skal oppnå den konsentrasjonen som forventes av en slik vin.

 

For å kunne deklarere en vintage, må produsenten overlevere prøver av vinen til portvins-instituttet som vil evaluere vinen og gi sin godkjenning eller avvisning. Dersom den blir godkjent, kan produsenten velge å selge den som en vintage vin, dersom kravene om fatlagring overholdes, altså at vinen tappes etter 1. juli i det 2. året etter årgangen, men før 1. juni i det 3. året. Dette betyr at en vintage portvin må ha mellom 22 og 33 måneders fatlagring. En vintage er på langt nær en ferdig vin når den tappes. I en god årgang vil vinen utvikle seg i 15 - 30 år, i lettere årganger trenger den noe kortere tid. En moden vintage er en formfullendt og harmonisk vin med komplekse frukt- og blomsteraromaer, stor konsentrasjon og en solid innramming i form av runde og søte tanniner. Vintage vinene feller ut ekstremt mye bunnfall på grunn av tidlig tapping og et stort innhold av faste stoffer, og må dekanteres før servering. En åpnet vintage forringes fort og bør drikkes innen en uke.

 

Vintage er perfekt til fete og kraftige blåmuggoster som stilton og gorgonzola, og vil også fungere bra til ulike puddinger med fyldige fruktsauser. Hvorfor ikke nyte et glass på slutten av måltidet etter, eller istedenfor desserten? Når verten åpner og dekanterer en vellagret flaske vintage blir det høytidsstemning rundt bordet. En mer kontroversiell variant er å servere en ung og stram vintage til pepperstek med fyldig saus. Dette høres kanskje mektig ut, men på grunn av vinens stramme karakter vil du nok bli overrasket over resultatet.

 

Som navnet antyder er dette en årgangsvin som tappes sent. Den må ligge mellom 4 og 6 år på fat. Vin modnes hurtigere på fat enn i flaske, og en LBV vil være tidligere drikkemoden enn en vintage, normalt 5 - 10 år etter tapping. I stil kan LBV karakteriseres som en mellomting av vintage og colheita, dog sjelden på tilsvarende kvalitetsnivå, da det er mer prestisje forbundet med både vintage og colheita. Stil og kvalitet vil i sterk grad være avhengig av hvorvidt vinen filtreres eller ei.

 

De fleste LBV'er er idag kommersielle viner som gjerne både kaldstabiliseres og filtreres kraftig før tapping for å unngå bunnfall. De mest spennende LBV'ene er ufiltrert og utvikler bunnfall nesten som en vintage og må dekanteres. Denne utgaven vil normalt ha større konsentrasjon og karakter enn de kommersielle utgavene og kan ligge tett opptil vintage i kvalitet. Blant de få som lager viner i denne kategorien kan nevnes Niepoort, Churchill og Smith Woodhouse. LBV har tilsvarende anvendelse som vintage.

 

Dette er en noe misvisende betegnelse på en blandingsvin fra mer enn en årgang, og som i prinsippet ligner mer på en ruby av høy kvalitet enn en vintage. Den lagres 5 år eller mer før tapping. Dens karakter vil være fruktig og rik med mer finesse enn ruby.

 

Tunge bører i bratt terreng under

vinhøsten i Pinhão i Douro.

 

Dette er betegnelsen på en vin som er laget av druer fra én vingård eller vinmark (quinta betyr gård). I de fleste tilfeller er dette en årgangsvin fra et godt år, men ikke god nok til å kunne deklareres som en vintage. Vinen lages tilsvarende en vintage. Det finnes imidlertid eksempler på single quinta-viner av andre typer som for eksempel Quinta do Bom Retiro fra Ramos Pinto som er en 20 år gammel tawny. Single-quinta vinene representerer som regel gode kjøp.

 

I dag en meget sjelden type portvin i og med at det kun er Niepoort som har opprettholdt tradisjonen med å lage garrafeira-portviner. Dette er en vin fra ett enkelt år som først lagres noen år på fat før den tappes over i store glassflasker (demi-johns eller bon-bons) på 5 eller 10 liter hvor den lagres videre i mange år. Deretter dekanteres vinen over på flasker av vanlig størrelse og vil da være klar for salg.

 

For denne vintypen vil det være angitt tre årstall på etiketten; året druene ble høstet, året vinen ble tappet i demi-johns, og årstallet for dekantering over på flaske. Ut fra varigheten på de tre fasene vinen gjennomløper, kan vi ha en viss formening om vinens stil. Stilmessig kan garrafeira karakteriseres som en mellomting mellom vintage og colheita. Uten tvil en meget eksklusiv og spennende vin. Dekantering er ikke nødvendig da bunnfallet forsvinner når vinen overføres fra demi-johns til vanlig flaske.

 

Det hersker neppe noen tvil om at portvin er en av verdens store viner. Til tross for dette er konsumet av portvin stadig synkende. Dette synes merkelig ut fra det faktum at interessen for svakviner har opplevd et formidabelt oppsving de siste årene. Dette har ført med seg en markant økning både i konsumet generelt og i kvaliteten på det som konsumeres. Det er vanskelig å se hvorfor denne økende viniteressen ikke omfatter forsterkede viner som portvin, sherry og madeira. Som interesseobjekter står ikke disse vinene noe tilbake for svakvinene. De er resultat av minst like nitidig og hardt arbeid, og i aller høyeste grad resultat av spesielle "terroirs". I tillegg er de komplementerende til svakvinene med hensyn til anvendelse, ikke konkurrerende.

 

Tekst: Per Hovde

23.01.99