Roséviner har lenge hatt en tett link til sommer i Provence. Men de har knapt vært husket for sin høye kvalitet. Bortsett fra Domaine Ott i Bandol som alltid har hatt en stjernestatus blant de rosa, og det velfortjent siden vinhuset har evnet å produsere slike viner med stort raffinement og karakter.

Ott har dermed klart å stå ut fra regionens osean av middelmådige utgaver som likevel finner sitt trofaste publikum blant horden av turister. Rosévintradisjonen utenfor den franske solkysten var imidlertid dømt til et liv med stadig synkende salgstall. Inntil for fem-seks år siden.

Forklaringen på den fornyede interessen ligger dels i endrede konsumvaner i Sør-Europa. Rødvin overtar i økende grad for hvitvin. I Spania hører det eksempelvis mer til unntakene å se hvitvinsflasker på restaurantbordet selv når sjømat serveres. Rødvin oppleves imidlertid som uegnet drikke i den søreuropeiske sommervarmen, og hvitvin klarer ikke å fylle rollen fullt ut.

Det gjør derimot rosévin selv om den ofte har like høyt alkoholinnhold som en rødvin. En rosévin virker nemlig alltid lettere, og når den er godt laget kan den tilfredsstille de fleste behov. Den perfekte vin med andre ord.

Dette er også en av årsakene til gode roséviners relativt høye pris. Hos Ott koster eksempelvis rosévinene mer eller like mye som de røde. Ikke er det nødvendig med annet enn temperaturkontrollert tankgjæring, ikke skal vinen lagres og heller ikke behøver flasken å koste mye. Men det må altså innholdet. For i en rosé er det ikke mulig å skjule noe som helst. En hver skavank blir raskt avslørt.

De fleste roséer lages ved at drueskallene får være med i gjæringsprosessens første døgn, for å gi mosten en lett farge, før pressing. Dermed stilles ekstra strenge krav til druenes helsetilstand. Ingen råte og heller ingen oksidering må ha funnet sted siden det vil sette sitt uheldige preg på sluttresultatet.

Den omtalte saignée-metoden innebærer at druene godgjør seg noen timer etter avstilking/knusing før de "siles". Det er dermed kun mosten som renner av seg selv, såkalt free run juice, som benyttes i selve gjæringsprosessen. Poenget er at mosten skal være så ren som mulig og bare med et lett hint av rødfarge. Siden utbyttet blir vesentlig redusert gjennom denne metoden, sier det seg selv at sluttproduktet blir mer kostbart.

Mens den sørfranske rosétradisjonen helst gikk i retning av å bruke mindre fargesterke røde druer som cinsault og grenache, ofte også blandet med hvite druer, er trenden i dag at omtrent hvilken som helst druetype kan lages som rosé. Også druer som er kjent for sin farge og tanninstruktur. Torres var med Torres Santa Digna Rosé 2004 (33582) først ut med å lage rosé av cabernet sauvignon (i Chile). Og flere har fulgt i fotsporene. Cabernet som rosé gir en rund og sødmefylt rosé med bløte syrer. En folkelig stil med andre ord.

Året rundt

Men det er selvsagt et sjansespill med så kraftig råvare, noe som stiller krav til vinmakeren. Hos Antichi Vigneti di Cantalupo som har ekspandert kraftig de senere år, brukes druer fra de yngste vinstokkene innen Ghemme. Samt fra parseller innenfor Colline Novaresi. Siden nebbiolo er en drue med naturlig høy syre, kreves det perfekt modne druer for å lage en god nebbiolorosé.

For Il Mimo er uttrekkstiden åtte timer, og det brukes ikke noe pressvin. Gjæringen foregår ved temperaturer på rundt 16-18 grader som er vesentlig lavere enn for de røde utgavene. For å beholde maksimal friskhet unngås malolaktisk gjæring. For å balansere den markante syren, gjæres vinen ikke helt ut men beholder rundt 3,4 gram restsukker. Ytterligere kompleksitet oppnås gjennom lagring på bunnfallet i to måneder. I forhold til tidligere år har 2004-utgaven fått en ekstra måned flaskemodning før den skipes.

Norge svelger unna en tredel av produksjonen, og de 20.000 flaskene er solgt før de kommer til landet. Hypen er stor også rundt Rosaura som faktisk er en norsk "oppfinnelse" initiert av den norske importøren Gaia. I hvert fall var det ingen hos Feudi di San Gregorio som hadde trodd at rosévin av aglianico kunne bli en slik suksess. 50 av de 60 tusen flaskene som produseres årlig havner hos oss. Og den opplever en jevn etterspørsel året rundt.

Aglianico som rosé er faktisk sjelden. Det drikkes imidlertid store mengder rosé i Campania, men rosé laget av de enklere druene. Reglene for enkelte rosé-DOC'er begrenser sågar bruken av aglianico. Druen er nemlig områdets røde stolthet, og nå altså også Rolls Royce'n blant roséer. Druene til Rosaura hentes fra Taburno i Benevento som ligger utenfor DOCG Taurasi som gir de kraftigste aglianico-druene. Taburnos jordsmonn er mindre vulkansk enn Taurasi og inneholder kalkstein, sand og blåleire. I kombinasjon med et litt kjøligere klima blir aglianico herfra ikke fullt så tøff men kanskje mer elegant. Og derfor velegnet til rosé.

Mens de fleste produsenter nøyer seg med en rosé i sortimentet, skiper Chantal Comte ikke mindre enn fem ulike cuvéer fra sin vingård Ch. de la Tuilerie. Ch. de la Tuilerie Ombre Rosé 2004 (43277) er siste tilskudd laget av cinsault fra relativt gamle vinstokker. 2004 er en vellykket årgang i Sør-Frankrike, også for rosé, med bedre syrer enn i 2003. Tre år med tørke i kombinasjon med kraftigbeskjæring har gitt seg utslag i ekstremt lave avlinger (35 hl/ha) og dermed god konsentrasjon. Noen få timers uttrekk samt gjæring ved 16-18 grader har gitt en delikat, blomster- og sukkertøypreget rosé med tydelig men ikke overdrevet bitterhet i finishen.

Mens de fire andre er gjæret og modnet i epoxytanker, er toppcuvéen Eole i sin helhet fremstilt i barrique. Dessuten velges det ut kun de beste druene fra de eldste grenache-plantene samt syrah. Metoden er for øvrig en blanding av skallkontakt (grenache) og saignée (syrah). Hvilket gjør den til en rosé i en klasse for seg.

I Sør-Italia har roséviner en egen betegnelse, cerasuolo, som betyr kirsebærfarget. Abruzzo-produsenten Masciarelli lager både en moderne rosato og en tradisjonell cerasuolo. Sistnevnte, Villa Gemma Montepulciano d'Abruzzo Cerasuolo 2012 (48339) er helt klart den som har mest karakter. Her er ikke bare nydelige aromaer av røde bær og fin friskhet men også stor fylde og tydelig jordsmonnspreg i finishen. Druene kommer fra samme høytliggende område med leir- og kalkholdig jordsmonn som Masciarellis beste røde montepulciano. Druene er håndplukket og får en uttrekkstid på et døgn før de presses forsiktig.

Opprinnelsen er Les Riceys som ligger i Champagnes sørligste utpost, Aube. Siden rosévinen ikke justeres gjennom annengangsgjæring og dosage som er vanlig for pinot noir til champagne rosé, er det opplagt at druene må være godt modne for å kunne gi et vellykket resultat. Derfor lages denne vinen kun i de beste årene.

Rosé de Riceys var etter sigende solkongens favorittvin. Om Rosé de Riceys omtales som kongen blant roséer, må rosé champagne kunne betegnes som dronningen blant roséer. Champagne er for øvrig den eneste regionen hvor rosé tillates fremstilt ved å blande rød og hvit vin. De fleste rosa champagner lages på den måten. Drappier som også har tilhold i Aube har med sin Drappier Rosé, brut (42018) valgt en mellomting ved å tilsette pinot noir vinifiert som hvit til saignée-vin av samme drue. Dermed oppnås en mer delikat løkskallfarge enn hva tilfellet ville vært med ren saignée.

Laurent-Perrier Rosé (902) er imidlertid 100 prosent saignée. En tanke mer raffinert, men likevel ikke på høyde med den største av alle rosé champagner, nemlig Krug Rosé Brut (44452). Den er sammensatt av en rødvin (pinot noir fra Aÿ) som kun har fått noen dagers skallkontakt samt en basevin tilsvarende Krug Grande Cuvée (som består av 60 ulike viner) men slik at rødvinen utgjør mindre enn ti prosent. Dens store kompleksitet krever full konsentrasjon når den nytes. Men den kommer likevel aller best til sin rett sammen med mat. Cathérine Seydoux, en av fem voktere av Krugs renommé, kaller den for "the ultimate lobster champagne" men anbefaler den sterkt til så vel laks og hvitt kjøtt som til lam og fasan.