Priorato, eller Priorat som det heter på catalansk, hadde sin spede begynnelse i 1989 da en gruppe toneangivende vinprodusenter med René Barbier og Alvaro Palacios i spissen, gikk sammen om å lage vin sammen i denne utilgjengelige avkroken. De har fått følge av en hærskare med andre mer eller mindre ambisiøse prosjekter som har resultert i hektisk anleggsvirksomhet i hver åsside.
Munkene av karteuserordenen som søkte tilflukt her på 1200-tallet, nærmere bestemt i klosteret i Scala Dei (trappen til gud), hvor den totale stillhet fortsatt hersker, ville nok snudd seg i gravene hadde de visst hvilket sirkus deres nedtegnelser satte i gang. 
For det var munkene som kartla og definerte Priorato geologisk og dermed trakk opp grensen til Montsant som formelig omkranser området. Priorato dekker et område på 10x10 kilometer, røft regnet, hvor det knapt finnes flate partier. Dette til tross omfattet det hele 17.000 hektar for hundre år siden. Og trolig mer før det, gitt det faktum at phylloxera gjorde rent bord også her.
Garnacha vil for alltid være stjernen i Prioratos druemiks. Men den får sjelden spille hovedrollen - ennå. Ikke uventet dominerer den i de 1000 hektar med nye vinmarker som er plantet de siste 15 årene. Unntaket så langt er Alvaro Palacios L'Ermita som er laget av 80 prosent garnacha og resten cabernet sauvignon. Denne druen ble introdusert i Priorato på 60-tallet som et eksperiment, og Alvaro har plantet cabernet i L'Ermita-vinmarken for fremtidig bruk. Foreløpig må han hente druer fra 30 år gamle cabernetplanter annet steds fra. Selv om Alvaro elsker garnacha og særlig de eldste vinstokkene, er cabernet nødvendig i den endelige blandingen da den bidrar til å stramme opp den store rikdommen garnacha oppnår her samtidig som den fyller ut bærbildet. L'Ermita-vinmarken skiller seg ut, ikke bare ved at den har en stor andel eldre vinstokker fra før siste verdenskrig, men også ved at den 2 hektar store vinmarken er nordøstvendt.
Alvaro gir hver eneste vinstokk i L'Ermita-vinmarken sin fulle oppmerksomhet. Han har derfor én ansatt som passer på disse verdifulle plantene på fulltid. Og under innhøstningen som skjer i flere runder, undersøkes hver eneste klase nøye. Kun perfekt moden frukt, hvilket betyr midt mellom fysiologisk modning og optimal sukker/syrebalanse, er godt nok. Selv om L'Ermita har hatt en stjernestatus lenge, er det kun fra og med 2000-årgangen at Alvaro er fornøyd med vinen, og først fra 2003 har den nådd det nivået den skal ligge på. - Først da, ti år etter at vi begynte med økologisk jordbruk, var vinmarken helt ren, understreker han.
Et godt sammentreff siden dette var den heteste årgangen på hundre år. Og mens andre deler av Spania slet med rekordlave avlinger, var den normal i Priorato. Eneste forskjellen er at druene er veldig små. - Jo hetere og tørrere årgangen er, jo bedre blir vinen.
Alvaro hevder den er best etter 8-9 år.- L'Ermita fortjener sin egen biografi, som jeg drømmer om å skrive, og det skal jeg gjøre nøye, fantaserer han.
Alvaro har et tilnærmet religiøst forhold til vinene sine som han omtaler med større ærbødighet enn om de var hans nærmeste slektninger. Men hvis vi beholder denne konteksten, blir Ermita for moren å regne og Finca Dofi den elskede lillesøsteren. Og denne vinen er en mer moderne vin på flere måter. For det første kommer druene fra vinmarker på totalt 9 hektar plantet etter 1992. Vinmarker anlagt som terrasser med sammensatt soleksponering tilpasset tidsriktig jordbruk og med relativt unge vinstokker som må holdes i sjakk ved hjelp av green harvest. For det andre er garnachainnholdet kun 55 prosent. Stilen er mer skogsbærpreget med innslag av urter og jordsmonn, bedre syrer og større bærfriskhet. Felles for begge er at fatbruken er svært balansert. Og det til tross for at Alvaro har en fortid som fatselger.
Mens de to store vinene gjærer i store brukte men svært godt vedlikeholdte eikefat, må Les Terrasses ta til takke med betong. Alvaro hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ta i bruk stål, da han mener at temperaturen reguleres mer naturlig i tre og betong, men han har gitt etter for å kunne erverve seg bredere kunnskap. Selv om Les Terrasses er hans enkleste vin, er den imidlertid ingen hverdagsvin. Det faktum at druene til Les Terrasses kommer fra 100 ulike parseller, primært kjøpte druer, illustrerer ikke bare Prioratos vinmarksstruktur veldig godt, men gir denne vinen en ekstra dimensjon.
Bortsett fra at Renés besettelse heter cariñena. Men det må være cariñena fra gamle vinstokker som vokser i et sterkt jordsmonn og som får rikelig med sol.Derfor vil René heller snakke om Manyetes enn Priorato-klassikeren Clos Mogador som er farens kreasjon av garnacha, cabernet, syrah og noe cariñena. Men som junior har ansvaret for fra druene kommer inn døren. Manyetes kommer fra en 15 hektar vinmark som er 100 prosent sørvendt. Den ligger i El Lloar, bare noen kilometer vest for Gratallops, men her er det noe varmere. Det spesielle mikroklimaet beskrives best ved at mandeltrærne blomstrer blant de første i hele regionen. Derfor blir den endelige vinen varm, som regel oppunder 15 prosent og mer. 2004 blir den beste så langt (siden 2001), lover René. Smakt fra fatet byr den på rene søte bærtoner, som villbringebær og blåbær, stor konsentrasjon, flott fruktighet, bløte syrer og gode men ikke aggressive tanniner. Sine 15 prosent bærer den med verdighet. Sammenlignet med sine forgjengere som er heftigere, mer krydret og lakrispreget, er 2004 som en svane blant ender. I følge René trenger høyoktans- cariñena ny eik gjennom hele prosessen. Og helst litt store fat. Hvis vinen ikke får tilstrekkelig med luft under modningen, blir den ofte redusert. Selv med Renés oppskrift (både gjæring og modning i 80 prosent nye 500 liters eikefat) trenger Manyetes minst en times dekantering før den nytes.
ager han Vigne de 8 av cariñena fra 80 år gamle planter som hver gir fattige 300 gr druer.2004-utgaven er en fascinerende vin med nydelig preg av bjørnebær, bringebær og blåbær i så vel duft som smak. Til tross for at druene hentes fra en sørvendt vinmark som for cariñenas del lett kan gi svært høy alkohol, holder den seg på 13,5. Selv om vinmarken kun ligger 500 meter fra Manyetes, er den annerledes Vigne de 8 er en ekte garasjevin, siden den lages i en gammel garasje mens en tidligere brønn gjør nytte som fatkjeller. Vegg i vegg holder Clos Figueres til som René siden 200 lager for Cristopher Cannan som også står bak Laurona i Montsant.
Det tredje etablissementet, og det mest overraskende i denne eksteriørmessig loslitte bygningen, er Irreductibles, en restaurant med en meny i moderne catalansk ånd med sterkt fokus på lokale råvarer. Også den er et familieprosjekt. René insisterte på restaurantdrift siden det er den beste måten å vise vinen fra området respekt, for her serveres du ikke bare viner signert René. En annen forklaring er nok at det ikke er flust med restauranter i Priorato. Ei heller hoteller, men også det lover René at det skal bli en endring på.
Selv om de nevnte fem pionerene ofte får æren for å ha oppdaget Priorato, var Rotllan Torra i Torroja, noe lenger nordøst, her først. Det begynte med et feirehus i middelalderslandsbyen og endte med at Barcelona-familien i 1982 kjøpte en vinkjeller som til tross for suksessen vinene har oppnådd, fortsatt er i sin opprinnelige form. Brødrene Jordi og Albert har imidlertid planer om å oppdatere standarden, men insisterer fortsatt på å holde alt som heter temperaturkontroll og stål borte. De metertykke murene gjør jobben på naturlig måte.
Amadis er brødrenes stolthet, og med rette, for dette er en stor Priorato-vin som til tross for sin store konsentrasjon også er meget elegant. Den deler druemiksen med Tirant men er likevel dens motstykke, mer maskulin med røffe tanniner, varm og krydret med mye søte skogsbær i tillegg til de omtalte bitre mørke. Ariane er nok en kontrast, ikke bare hva druemiks angår ("fransk" dominans), men også med sine eksotiske toner av tørket tropisk frukt og cedertre ved siden av de mørke bitre kirsebæraromaene.
Foto: Jan H. Amundsen og DO Priorato
