Domaine de Montille i Volnay produserer røde og hvite burgundere i en stil som for mange kan virke knapp og lite generøs. Det er helt klart lite å hente her for Robert Parker og Wine Spectator. Knappheten skyldes for en stor del domainets policy om ikke å chaptalisere druemosten mer enn høyst nødvendig, og aldri mer enn til 12 prosent. -Ytterligere tilsetting av sukker vil på lang sikt forringe aromabildet og vil redusere vinens naturlige livssyklus, mener Hubert de Montille. Det har han muligens rett i. Uavhengig av hva du måtte mene om de Montilles viner, vinstil og filosofi, er det et faktum at de holder bedre - og lengre - enn tilnærmet alt det som ellers produseres i Burgund. Domainets røde burgundere er nå - i månedsskiftet januar/februar - tilgjengelige i det norske markedet i den sublime 96-årgangen. De vil holde uhyggelig lenge, og vil utvikle seg fordelaktig i flere tiår. Dette er ekstrakt, pinotkonsentrat, ikke pinotsaft blåst opp med sukker. Her sitter musklene i hodet, ikke i armene.
Le Cailleret
Høsten 1999 var domainets eneste hvite eksponent - Puligny-Montrachet Le Cailleret 1996 - tilgjengelig i Norge i meget beskjedne kvanta. De Montille har ervervet parseller i denne vinmarken i to omganger. Først en meget liten parsell i 1993, med første avling i 1994, deretter en noe større parsell i 1996. I begge tilfeller var selgeren Domaine Jean Chartron, som opprinnelig eide hele 3,33 hektar av vinmarken, som totalt sett har et samlet areal på 3,93. Det er en meget betydelig parsell i Burgund. I regionen er det en allmenn utbredt oppfatning at Le Cailleret er en vinmark med et enestående og praktisk talt uforløst potensiale. En titt på kartet røper hvorfor den lokale ekspertisen er av denne korrekte oppfatning.
I hjertet
Le Cailleret ligger rett i forlengelsen av Le Montrachet mot nord, rett under den nordligste delen av Chevalier-Montrachet og rett overfor Les Pucelles, som ligger på nedsiden av "vinveien". Noen særlig bedre og kvalifisert eksponering skal man lete lenge etter i Burgund. Selv om Chartrons Le Cailleret alltid har vært blant domainets beste viner, har domainet til gjengjeld ikke vært blant de beste i Puligny-Montrachet, slik at vinmarkens potensiale aldri er blitt realisert fullt ut. Og siden fælt få andre har kunnet produsere Le Cailleret (ialt fire, med meget begrensede volumer), har potensialet ligget der nokså urørt og jomfruelig. "Alle" burgunder-freaks har hørt om Le Montrachet, Chevalier-Montrachet og Puligny-Montrachet Les Pucelles - ikke minst takket være Domaine Leflaives meget solide prestasjoner fra disse vinmarkene i de siste åtte-ti årene - men meget få kan - med hånden på hjertet - angi Le Caillerets nøyaktige beliggenhet. De som tror at de kan sine kart, roter den som regel sammen med vinmarken Les Caillerets i nabokommunen Chassagne-Montrachet. Og det er en ganske annen skål.
En slank yngling
Domaine de Montillets Puligny-Montrachet Le Cailleret burde være en fantastisk vin, terroir og produsent tatt i betraktning. Det er den i og for seg også, eller vil komme til å bli det om noen år, men sporene er i dag meget godt skjult. Årgangene 1995 og 1996 er begge ytterst tilknappede. Det oser korrekt og tiltalende av lime og sitrus, eiken er lite fremtredende og volumet i munnen passer dårlig med vinmarkens beliggenhet (tett ved grand cru''ene). Alkoholen er 12%, to til to og en halv prosentpoeng lavere enn det man normalt kan forvente å finne i vin fra nabovinmarkene! Den internasjonale vinpressen ville garantert ikke ha klatret særlig over 80 poeng for en såvidt beskjeden presentasjon. Hva er så da poenget kan man kanskje spørre seg? Godt spørsmål, som fortjener et langt, prinsipielt og omfattende svar.
Fruktcocktail på flaske
Trenden i Burgund hva gjelder stil for hvitvinsproduksjon har vært nokså éntydig i en årrekke. En rekke årganger i perioden 1985-2000 har dessverre påskyndet en slik utvikling. Vinjournalistikken har i denne perioden også utviklet seg på en måte som har fremskyndet den samme utviklingen. Eksportmarkedene har i tillegg vokst sterkt i utbredelse, ikke minst utenfor Europa. Samlet sett har disse fire komponentene ført til at regionens vinstil - i det minste for hvitvinsproduksjon - har endret karakter i en ganske bestemt retning. Gjennombruddsårgangen for denne nye vinstilen - som absolutt ikke alle legger seg etter, det skal definitivt presiseres - er 1989. Robert Parker la grunnlaget for den uforbeholdne positive omtale som hvitvin fra denne årgangen er blitt til del. For Parker er 1989 den ultimate årgang for hvite burgundere. Hør hva han skriver så sent som i 1999: "It is a spectcular vintage for white burgundy that may ultimately prove to be the best year for the white wines of Corton-Charlemagne, Meursault, Puligny-Montrachet, and Chassagne-Montrachet in more than 20 years."
De av dere som har stiftet bekjentskap med noen av årgangens viner, vet vel i hovedsak hva slags vinstil som det her er snakk om. 1989-årgangen er enorme i volum og i stil. Overeksponering i frukt, med klart tropiske trekk, diger munnfølelse og forholdsvis lave syreverdier tilsier at vi har å gjøre med uvanlig mektige viner i forhold til denne regionens tradisjonelle stil. Men så hadde det seg altså slik at nettopp denne overeksponerte stilen tiltalte Parker, avlet opp som han antakelig er på amerikansk chardonnay og søte næringsmidler. Parkers enorme begeistring gikk ikke upåaktet hen, verken blant produsenter, hos Gud selv eller blant konsumenter i de nye eksportmarkedene.
En rekke "voksne" og modne årganger i ulik stilmessig utforming fulgte på nittitallet (1992, 1995, 1996, 1997), som nettopp stadfestet stor modning og rikhet som en nødvendig forutsetning for å kunne ble anerkjent i den internasjonale vinjournalistikken (som bryet verdt å kjøpe !amp! drikke). Med værgudene på laget, sen plukking/overmodning og sukkersekken klar og disponibel under stolsetet, var forholdene lagt til rette for at volumene ble viktigere enn proporsjonene, fettmengden viktigere og større enn skjelettets bæreevne. Mektighet ble rotet sammen (eller misforstått) med intensitet, og regionens egentlige karakter - den rafinerte avveiningen (balansen) mellom volum, distinksjon og friskhet - raste sammen til fordel for en vinstil med forbilde i fruktcocktail designet på tropisk frukt. Og det er nok av produsenter i Burgund som ser stor økonomisk gevinst i frembringelsen av slike produkter.
Stål i hjertet
Men alle er altså ikke interessert i å følge eksisterende trender i de nye eksportmarkedene. Hos Olivier Leflaive i Puligny-Montrachet er situasjonen og husstilen en annen. Det amerikanske markedet har klaget over at firmaets 1996''ere mangler rikhet, volum og intensitet. For dette firmaet er valget enkelt nok: Riktignok er USA - og de nye eksportmarkedene - viktige for firmaet, det hersker det ingen tvil om, men Olivier Leflaives identitet er langt viktigere å bevare og utvikle, både på kort og lang sikt. Stålkantene i dette firmaets viner smelter ikke "over there" på samme måte som andre produsenters viner, men det får heller være. Synes man altså på torget i Puligny-Montrachet.
Når tiden er moden
Hos de Montille, som kun produserer Puligny-Montrachet Le Cailleret på den "hvite siden", spiller trender og fruktcocktail med mango og annanas i dessertbollen liten eller ingen rolle. Én enkelt hvitvin fra en formidabel vinmark som Le Cailleret klarer man alltids å avhende, ikke minst takket være firmaets meget solide renommé over et langt tidsrom for røde viner. Pakket inn i en altfor tight container og modellert for et langt liv under korken, hersker det ingen tvil om at Le Cailleret leverer varene når tiden er moden. Det vil ikke skje med det første; årgangene 1995 og 1995 vil minimum trenge ti år og vil ganske sikkert utvikle seg fordelaktig i ytterligere ti.
Slik sett kan Le Cailleret påminne om Domaine Leflaives enormt lovende og stadig umodne Chevalier-Montrachet 1993 (eller domainets viner i sin alminnelighet i den sterkt undervurderte 1993-årgangen), som stadig ikke er i nærheten av å ha nådd middagshøyden. Vibrerende av lime og sitrus og med sitt terroir stadig sterkere bulende ut i en shorts som om kort tid trenger å skiftes ut med et større nummer, aner jeg konturene av en vin som lever et liv, utvikler et liv og som gløder lenge og vel også inn i alderdommen. Og det er vel det et liv i sin alminnelighet dreier seg om?
.jpg "Janssons fristelse")