Du får litt følelsen av Kautokeino-opprøret når du kommer til den kriserammete Bordeaux-utkanten Côtes du Marmandais. Selv om blodsutgytelsene mangler, er dødsfall som resultat av blodslitet i vinmarkene ikke ukjent. Appellasjonen er ikke bare tapt på grunn av årtier med dårlig håndverk, men også bak naboenes gloriøse renommé.

- Da faren min døde av blodkreft etter et langt liv i nærkontakt med de kjemiske produktene som ble så flittig brukt i franske vinmarker, bestemte jeg meg for å redde min barndoms vingård ved å satse på biodynamisk dyrking, forteller Elian da Ros.

Han forlot jobben hos Zind-Humbrecht i Alsace hvor han var blitt hektet på biodynamisk vinmaking, og dro tilbake til det som nærmest må benevnes med håpløshetens vinmarker.

Hvis Marmandais-vinene vekker noen som helst assosiasjoner, så må det være rustikke tanniner og manglende aromatisk kompleksitet. 97 prosent av all vin herfra kommer fra kooperativene, og slik har det vært helt siden 1956 da den store frostkatastrofen gjorde at de ubemidlete vinbøndene måtte slå sine pjalter sammen.

Vinlusa hadde vært ekstra tøff mot Marmandais som på 1800-tallet hadde et stort marked for sine viner i Holland. Dermed ble området preget av polykultur; vindruer i kombinasjon med frukttrær, korn og buskap. I dag er det bare 1500 hektar igjen etter at nær 500 hektar er revet opp de siste årene.

- Siden jeg var guttunge har jeg drømt om å lage vin her. Selv om Marmandais ikke har Bordeaux' renommé, er dette "hjemme", forklarer han. Bestefaren kom hit i 1922 fra Italia på jakt etter arbeid i vinmarkene, og som den arbeidsomme mannen han var, tjente han etter hvert nok til å kjøpe en parsell her og en parsell der.

Med perfekt eksponerte vinmarker i kombinasjon med biodynamisk praksis og streng beskjæring har da Ros klart å sette Marmandais på vinkartet igjen.

Men det var lite å hente hos de gamle vinbøndene siden kooperativånden har vært så totalt dominerende så lenge. Det finnes dermed ingen entydig beskrivelse av den egentlige Marmandais-vinen. Da Ros lar derfor terroir'et og årgangen definere vinen, men innrømmer at det ikke er uten problemer.

- Det å lage en vin som helt annerledes enn all annen vin herfra, og samtidig få aksept for at det er slik Marmandais-vin skal smake, er en utfordring. De fleste vil si at min vin er atypisk, mens jeg prøver å oppnå det motsatte, ler han og legger til: - Vi må bare jobbe mye hardere enn andre steder som er mer kjent, men jeg liker nå en gang utfordringer, ler han.

En praksis som gir lave utbytter. Noe som kan illustreres av at han kun lager 65.000 flasker fra sine til sammen 18,5 hektar hvilket gir et gjennomsnitt på 26 hl/ha! For arbouriou er avlingen nede i 20 hl/ha. Det gir en helt annen stil enn når druen presses maksimalt som dessverre har vært den regjerende tradisjonen i Marmandais. - Slik får vi frem druens elegante florale karakter, hevder han.

Under vårt besøk jobbet han med en ny cuvée dominert av arbouriou fra og med 2007-årgangen. Denne er nå i salg her hjemme, Da Ros Arbouriou 2007 (51438). Smakt i sine enkelte elementer fra tank er det en veldig saftig, men likevel karakteristisk vin med fine mineraltoner. Siden den er påtenkt som en sommervin, er den noe lettere enn Le Vin est une Fête ("vinen er en fest") som tok Norge med storm da den kom sist vinter. En slik miks av merlot og cabernet franc (og med en touch av arbouriou) hadde knapt noen smakt før. Helt uten moderne tilnærming som nye fat, overmoden frukt eller tanninstyring.

I 2007 blir Vignoble d'Elian en blanding av 55 prosent merlot og resten cabernet franc. Forskjellen fra 2005 som var første årgang i Norge, er at syrah'en er ute. Årsaken er frosten som tok knekken på mye i 2007 og som gjør at porteføljen fra dette året blir noe redusert.

Vignoble d'Elian 2007 er en veldig mineralsk og mer merlotpreget vin med nydelig bærpreg, veldig god saftighet og fine myke tanniner. En lovende vin som kommer til å bli like innbydende om et par år som sin forgjenger, om enn litt mer på den slanke siden. 2006 er mer fruktdreven og delikat, men likevel med god fylde, tydelig mineralpreg og et veldig innbydende skogsbærpreg.

- Jeg er veldig glad i cabernet franc. Det er vår pinot noir. Det betyr også at jeg ikke kan gjøre noen feil. Druene må plukkes når de er perfekt modne, dagen etter er det garantert for sent, og dagen før er den for vegetalsk, forklarer han.

Marmandais er for øvrig syrahs nordvestlige utpost. - Den gir en helt annen karakter enn lenger øst, mer krydret, men trenger alltid en god eksponering på grunn av faren for råte, forklarer han. For nærheten til Atlanteren og elven Garonne tilsier et relativt fuktig klima, men  edbørsmengden er likevel mindre enn i Bordeaux, med 700 mm mot 900. Men takket være en vind fra sør som blåser jevnt og trutt under innhøstningen, er den uønskete råten ikke et problem.

Clos Baquey kommer fra en sørvendtparsell på 5 hektar med leir- og kalkholdig jordsmonn som faren plantet på 70-tallet. Siden han hadde dårlig råd, måtte han nøye seg med deklassifisert plantemateriale som ingen andre ville ha på den tiden. I dag vet vi at det var en lykke siden det var basert på gamle planter (selection massale) fra St. Emilion og Castillon.

Clos Baquey er en vin med noe større raffinement enn Chante Coucou, veldig god friskhet og deilig sødme. Litt mer av alt egentlig, bortsett fra muskler. De er jevnt fordelt!

Og selv om da Ros' historie er kort, kan han likevel vise til årganger tilbake til 1998 for disse to vinene. Med alderen kommer jordsmonnspreget enda mer til syne i de to cuvéene. Mens Chante Coucou videreutvikler det lakrisaktige jordsmonnspreget, går Clos Baquey mer i retning mokka og cedertre.

Vinene er ikke filtrerte og på grunn av det lette bunnfallet blir de ofte reduktive hvilket stiller krav til den som serverer. Da Ros ville aller helst unngå å tilsette svovel, men gjør det likevel i begrenset omfang. Årsaken er at vinen får oksygensjokk når den stikkes om før flasketapping, og for å beskytte den under denne prosessen, tilsettes ett gram pr fat.

"Ulovlig" hvitvin

Mens Marmandais i dag er en rødvinsregion, var den hovedsakelig et hvitvinsproduserende område i gamle dager, men da kun søte hvite. Ikke så rart siden Marmandais er forlengelsen av Sauternes. I dag tillates ikke denne vinstilen av AOC-reglementet, og det til tross for at forholdene er veldig bra for botrytis.

Det bryr selvsagt ikke da Ros seg om. - Jeg lager min hvitvin etter hva årgangen bestemmer, forklarer han noe kryptisk. Coucou blanc er hvitvinen han lager hvert år, og Sua Sponté den som er helt i årgangens hender. Men tro ikke at førstnevnte alltid er den samme. I 2006 er den tørr og med svært rik frukt, og svært annerledes enn hva vi forbinder med tilsvarende druemikser (sauvignon blanc og sémillon) fra Entre-deux-mers på andre siden av Garonne. Den har nemlig et visst innslag av botrytis siden alle druene gikk til denne cuvéen dette året.

I 2005 er Coucou blanc imidlertid halvtørr, mens full sødme og botrytis må vi til Sua Sponté for å finne. Men Sua Sponté er heller ikke alltid søt. I 2004 var den halvtørr og i 2002 helt tørr. Vinifikasjonen er svært enkel: Ingen skallkontakt, men svært langsom og forsiktig pressing før gjæring. Kompleksiteten økes ved noen måneders lagring på bunnfallet.